«Sofia? Er det virkelig deg? Jeg har ikke sett deg på 4 år!»
Å hoppe tilbake inn i Animal Crossing: New Horizons i 2026 føles…merkelig.
Ikke bare fordi jeg har dårlig samvittighet over å ha forlatt de digitale følgesvennene mine som hjalp meg gjennom ensomme måneder under koronapandemien, men også fordi spillet har en merkelig form for nostalgi knyttet til seg.
Ja, seks år er lenge siden, men det er ikke så lenge siden?
Spillnostalgi er for meg en egen form for nostalgi, og den følelsen er vanskelig å beskrive til de som ikke spiller. New Horizons gir meg nettopp den følelsen; det er et spill fra en annen realitet, og selv om den nye oppdateringen i januar prøvde å freshe opp spillet føles det likevel som et spill fra en tid jeg ikke helt vet om jeg er klar til å dra tilbake til.
Nedtellingen til Animal Crossing
Det er nyttårsaften 2025 i Los Angeles, som også forsåvidt er bursdagen min, og vi er 15 minutter fra midnatt uten en offisiell nedtelling å kaste på TV-skjermen. En venn har en idé. «Animal Crossing has a countdown!». Spillet var allerede lastet ned på Switchen, så jeg gjorde som gjestene ba om, og bootet opp spillet for første gang på fire år.
Figuren min kom ut av huset sitt med rotete hår, men ble avbrutt av en av mine favorittnaboer, Shepp, som ville at jeg skulle bli med ham.
HAPPY BIRTHDAY!
Jeg hadde helt glemt at de feirer bursdagen din også i spillet. En vemodig følelse falt over meg når jeg tenkte tilbake på 2020 bursdagen som jeg feiret alene i leiligheten min, med venner over Zoom og ACNH-naboene.
New Horizons bursdagsfeiring var den eneste bursdagsfesten jeg hadde i to år.
Nå stod jeg her i stua mi omringet av gode venner, høy musikk, samtaler som overgikk hverandre, og duften av nypoppet champagne, med nyåret rett rundt hjørnet. Gode tider, men Animal Crossing gjorde meg nesten litt trist.
«Aww, I forgot about that!» Jeg kikket bort fra TV-en og så ansiktene til venner som hadde akkurat den samme kompliserte følelsen som jeg hadde. Jeg gikk til midten av øya, hvor fyrverkeri dekket himmelen, og alle de andre naboene som ikke var på bursdagsfesten kom for å si hei.
Joey, Dom, Violet, Wendy, Boots, Peck, Agnes, alle de kjente og kjære «NPC-ene» som objektivt sett ikke har så altfor mye å si, i hvert fall ikke sammenlignet med karakterene i andre lignende spill. Men tilbake i 2020 var de perfekte. Nedtellingen begynner og nyåret ringes inn, og en måned senere er jeg for fullt tilbake inn i spillet. En stund.
Animal Crossing og COVID-19
Det er vondt å tenke på hvor stressende det faktisk var i 2020 og 2021 å leve under en ny pandemi, spesielt her i Los Angeles.
To år med hjemmekontorer og kansellerte ferier, køer utenfor matbutikken og tomme dopapirhyller, midlertidige håp om normalitet som ble ødelagt av nye infeksjonstopper. Jeg husker godt overskriftene om at luftkvalitetsbyråer i LA økte forurensningsgrensene for krematoriene som hadde et etterslep av lik de måtte kremere. Det var lite som gav livsglede i de årene - men Animal Crossing var definitivt en av spillene som holdt mange av oss gående.
Hadde du spurt meg i 2019 om det å si hei til tanukien Tom Nook og Shih Tzu-hunden Isabelle hver dag ville bli en like viktig del av morgenrutinen som kaffekoppen hadde jeg ledd.
Jeg var aldri en stor Animal Crossing-fan, og det var kun siden jeg fikk spillet i gave at jeg faktisk prøvde det ut. Nå har jeg over 900 timer i spillet, som enkelt plasserer det på topp 10-lista over spill jeg har tilbrakt mest tid med.
Spill akkurat slik du vil
De første dagene på øya er desidert de kjedeligste og hardeste. Man har lite ressurser, og siden tid fungerer som i den virkelige verdenen vil det si at om noe spennende skjer «i morgen» så er det bokstavelig talt i morgen det skjer. Dette prinsippet føles veldig sakte, spesielt nå, men tilbake i 2020 var det ikke mangel på fritid for mange av oss, så å ta det sakte og ikke stresse seg igjennom et spill var en gave.
Livet på øya besto av å tjene penger ( «bells»), få nye dyr til å flytte til øya, forme og dekorere øyas struktur, og samle insekter, fisk og kunst til museet.
Mange vil kanskje kalle Tom relativt grådig for de noen ganger ekstremt høye prisene han har for ting som å utvide lagringskapasiteten i huset ditt, flytte naboenes hus, bygge broer eller fjerne dem (10,000 bells for å ødelegge en bro er for drøyt, Tom), men det fins tross alt utallige måter å bli rik på. Alt fra å selge fisk, insekter, blomster, trær, gull, fossiler og møbler, til å leke med nepemarkedet (spillets aksjemarked) og håpe på at Tom sine nevøer Timmy og Tommy gir deg en god pris i øyas eneste butikk.
Om man har lyst til at ting skal gå litt kjappere kan man alltid hoppe frem eller tilbake i tid med å endre klokka på Switch-konsollen. «Tidsreising» har vært kontroversielt i alle utgaver av Animal Crossing, og diskusjonene rundt hvorvidt man bør spille noe basert på «utviklerens intensjoner» var en like het debatt som den vi hadde (fortsatt har?) rundt From Software spill.
New Horizons-fanbasen ble enige om at personer kan spille akkurat sånn man vil; inkludert å hoppe frem i tid om man vil «jukse» seg til en kjappere bygd bro eller nye ting i butikken.
Nå finnes det også Discord-kanaler og livestreams av «Treasure Islands», hvor man kan reise og ta meg seg hva enn man vil helt gratis. Personlig brukte jeg øyene til å skaffe meg den ene fargevariasjonen av en plante jeg aldri fikk i butikken min, noen ekstra bjeller og en DIY-oppskrift som jeg aldri fikk, selv etter 900 timer. Det fine med ACNH er friheten spillet gir deg til å bruke kreativiteten din på så ufattelig mange måter.
Fra design som du kan tegne selv og gjøre om til klær eller objekter, til de tusenvis av imponerende øyene man kan besøke, så er det en endeløs rekke av inspirasjon å finne, og øyer som ser alle mulig måter ut. Best av alt, det er ingen som skammer andre for hvordan de spiller. Spill slik du vil, og lag hva enn du vil lage.
Januar oppdateringen
Når 3.0 oppdateringen ble annonsert i oktober i fjor ble mange av oss overrasket. Happy Home Paradise-utvidelsen en ble annonsert i 2021, som gav spillere muligheten til å dekorere feriehus, og var på den tid omtalt som den siste oppdateringen spillet ville få.
For mange var det en overraskende brå slutt på et spill som eksploderte i popularitet, så en ny oppdatering og Switch 2-versjon tiltrakk seg både gamle og nye spillere i år.
Selv var jeg ekstatisk da oppdateringen ble annonsert. Under pandemien hadde jeg gjort hele øya mi om til et interaktivt spill som Isla fra Easy Allies spilte igjennom for en YouTube-video. Jeg lagde PDF-er med gåter som hun kunne finne spredt rundt øya i form av ubruke DIY-oppskrivter og skrev en hel historie som var inspirert av Jurassic Park og Godzilla-filmene. Med andre ord, jeg lagde et spill inni et spill. Det var timesvis av arbeid som jeg gjorde rett og slett for moro skyld, men når videon var spilt inn var øya plutselig bare en gimmik jeg ville gjøre om til noe mer hjemmekosli. Jeg fortsatte historien og lot visse ting stå, mens andre ting ble ombygd.
Samtidig åpnet verden utenfor sakte men sikkert opp, og snart var hverdagen «vanlig» igjen.
Plutselig hadde jeg ikke like mye fritid som før, så spillet ble lagt på hylla. Og der lå det frem til nyttårsaften. Så var plutselig oppdateringen her, med nye møbler, nytt hotell på øya, finpusset Switch 2-versjon og mer.
Jeg endte selvfølgelig opp med å følge den gamle rutina; starte dagen med en kjapp titt innom øya, også etter en dag med arbeid åpnet jeg opp øya igjen for å se hva jeg kunne gjøre. Samme som før, men samtidig er ikke ting slik de var før. Heldigvis.
Kunsten av å spille
Følelsene jeg har rundt Animal Crossing fikk meg til å tenke på nostalgi rundt spill, hva det egentlig betyr, og hvorfor den føles annerledes ut enn nostalgien jeg føler rundt filmer, bøker og musikk.
Spill skiller seg ut fra andre medier av mange grunner, men den mest åpenbare er interaktiviteten. Du er aktivt med på å skape kunsten du tar del i på måter som mer passive former for underholdning sjeldent kan. Når du leser bruker du fantasien til å skape bilder ut av tekstens beskrivelser; når du ser på film tolker du scener, og finner tematikk og meninger rundt hva som skjer basert på dine egne erfaringer; når du hører på musikk vekker melodiene og sangtekstene forskjellige følelser basert på hva slags smak du har.
Spill kan gjøre alt som bøker, filmer og musikk kan, men i tillegg til det er du også en aktiv deltager, hvor dine egne valg kan forandre hva du får ut av kunsten. Hvorvidt du følger en lineær historie, eller skaper alt fra bunn av i et sandkassespill, tar du valg som påvirker opplevelsen din av spillet.
Du kan velge å starte spillet med å gå i retningen den gule malinga forteller deg, eller du kan velge å snu deg rundt og gå bakover først. Noen ganger fører det til ingenting, andre ganger vil valgene dine ha store konsekvenser. Du kan spille slik utviklerne hadde som intensjon at du skulle spille, eller du kan prøve å finne de usynlige veggene, glitche deg gjennom vanskelige bosser, eller prøve deg på et «speedrun» og hoppe over mesteparten av historien. Uansett hvilke valg du tar, så gir spill deg muligheten til å påvirke hva du sitter igjen med. Dette er hvorfor jeg føler nostalgien rundt spill er annerledes enn «vanlig» nostalgi. Jeg savner ikke noe fordi det minner meg om en spesiell tid i livet, fordi x antall år har gått siden sist, men fordi spillet det minner meg om meg selv, og en person jeg engang var. En person med andre valg enn de jeg hadde tatt nå.
Spillnostalgien er annerledes
Vi har alle underholdning som minner oss om spesielle tider i livet; bøkene vi leste som barn, TV-seriene vi så på etter skolen eller musikken som spilte under øyeblikk som formet oss. Spill er også selvfølgelig inkludert her. For mange av oss husker vi de første spillene som gjorde oss interessert i hobbyen, de første spillopplevelsene på favorittkonsollene, de første spillene vi spilte under et LAN-party (hvis du er gammel nok).
Vemodigheten og romantiseringen som vi danner oss rundt tingene som gir oss disse minnene er alle formet rundt tidens gang.
Det er derimot ikke den typen nostalgi jeg føler når jeg spiller noe som Animal Crossing, men heller en vemodighet og et savn som ikke nødvendigvis stammer fra en lengsel etter en tid som har passert, men heller en slags sorg over en person jeg var, som jeg nå ikke helt kjenner igjen.
Det trenger ikke være så dramatisk som det kanskje høres ut, og den typen forandring kan forsåvidt være en veldig fin og sunn ting som har skjedd, men det er vemodig fortsatt å se tilbake på spill, spesielt sandboksspill, og innse at valgene jeg engang tok ville jeg aldri tatt nå. Tenk tilbake på spill du har lagt utallige timer i, og hvordan ting har forandret seg.
Jeg ser tilbake på alle karakterene jeg har lagd meg i Baldur's Gate 3, husene jeg har bygd opp gjennom årene i The Sims 4, hvordan jeg gikk fra DPS til support i Overwatch. Alle lagringsfiler som jeg har passet på siden barndommen forteller meg noe om meg selv, og det er spesielt sandboksspillene som har mye å si. Jeg opplever historier i spill annerledes nå som voksen enn hva jeg gjorde som barn, og tematikk i visse spill har blitt mer åpenbar jo eldre jeg har blitt, og jo mer jeg har lært om verden.
En pause fra virkeligheten
Kunst og underholdning er livsviktig i vanskelige tider. Hvorvidt man ser på det som mat for sjelen eller som et verktøy man kan bruke for å distrahere seg selv og glemme hva som foregår utenfor vinduet, så er underholdning noe vi alle behøver for å leve. Spill gir oss muligheten ikke bare til å forsvinne inn i unike verdener, men også muligheter til å være helt andre personer, oppleve ting man aldri ellers ville opplevd, og, som med Animal Crossing, muligheten til å bygge hele verdener fra bunnen opp. Og det er når man returnerer til disse spesifikke spillene at spillnostalgien slik jeg føler den skiller seg fra annen nostalgi er mest åpenbar.
Når man åpner en sandboks og ser en hel verden man har bygd, er det en helt unik følelse hvis man føler at man har vokst ut av personen man var tilbake da. Et annet spill fra COVID-tiden som jeg nylig åpnet opp var Valheim. Det var kanskje en «blessing in disguise» at filen som inneholdt verdenen jeg og tre andre bygde oss i 2020 var korrupt, fordi å starte spillet på ny igjen uten minnen fra den tid gjorde det til en veldig fin opplevelse. Musikken gjorde meg og andre på serveren emosjonelle når vi først åpnet det, men ihvertfall var jeg i en verden som hadde null bygninger, null våpen, ingenting verken utforsket eller vunnet. En fresh start, som var akkurat det vi alle trengte for å returnere.
Å hoppe tilbake inn i et spill som Animal Crossing derimot var komplisert. Jeg hadde ikke hjerte til å slette den gamle øya og starte på nytt. Så mange av de valgene jeg hadde tatt var valgene til en person som jeg ikke lenger kjenner igjen. En ensom person som tok veldig spesifikke valg rundt øya si, som i ettertid gir mening. Hun var en person som lagde et utendørsmarked fordi hun savnet å gå på shopping uten å møte på tomme hyller. Hun lagde en dyrepark (dinosaurpark) med safaribiler fordi en av de siste fine minnene hun hadde fra før pandemien var en tur til Animal Kingdom i desember 2019. Hun hadde klargjort en bunad i tryllestaven med ferdige antrekk fordi det var eneste måten hun kunne feire 17. Mai på. Og øverst på øya hadde hun en benk så hun og kjæresten kunne se på stjerneskudd sammen.
Heldigvis er hun en annen person nå til dags, med nye kompliserte problemer som spillene hun nå spiller vil antageligvis minne henne om når hun vender tilbake til dem i fremtiden. Enn så lenge er det litt ironisk at Animal Crossing har muligheten til å bli en av disse spillene nok en gang. Etter en uke med spillet bestemte jeg meg for å ta ned noen av de siste tingene jeg hadde igjen på øya etter det forrige forsøket på en makeover. Jeg sa farvel til utendørsmarkedet, til safariparken og bilene, til gavebutikken og blomsterengene. Jeg sa derimot ikke farvel til alt.
Naboene forblir enn så lenge, gården jeg bygde rett før jeg slutta er igjen, og øyas sang som spiller når dører åpnes eller klokka ringer forblir sangen fra Jurassic Park. Øya føles nå nesten naken ut, uten blomster eller møbler, takket være oppdateringens introduksjon av Resetti sin opprydning som kastet alt inn i husets lagring.
Så nå sitter jeg her med 10 millioner bjeller, en tom øy og tonnevis av idéer. Men jeg vet ikke om de idéene kommer noen gang til å bli gjort til realitet - og det er helt okey. I mellomtiden har en kompis plukket opp spillet for første gang, og det er fascinerende å se en person uten noen av de kompliserte minnene nyte hvor sakte spillet er, hvor utfordrende de første lånene du må tilbakebetale er, og hvor morsomt det er å finne nye karakterer som vil flytte til øya.
Jeg er nesten sjalu, for selv om spillet fortsatt er fantastisk, og oppdateringene hjalp med å gi spillet nye følelser og utfordringer, sitter det fortsatt i skyggen av spillnostalgi. Og selv om jeg tilbrakte et par uker tilbake på øya, mest for å bare ødelegge alt som engang var, så føler jeg meg også klar for nye eventyr.
Om det blir i Animal Crossing er det fortsatt vanskelig å si.
