Ratchet and Clank: Rift Apart

Viser frem musklene til PlayStation 5

Ratchet & Clank er tilbake, vakrere og mer sømløst enn noen gang.

Se en videoversjon av anmeldelsen øverst.

Ratchet and Clank er en så ikonisk PlayStation-duo at de står nærmest uten like etter at Jak & Daxter-serien for lenge siden kastet inn håndkleet. De to sjarmørene fyller snart 20-årsjubileum, og det er noe vakkert ved at spillene som først kom ut til PlayStation 2 er så gjenkjennelige som de er. Med Rift Apart er serien visuelt vakrere enn noen gang, men det spørs om ikke utvikler Insomniac har glemt noe av den unike essensen som gjorde den opprinnelige trilogien så ikonisk.   

Dimensjoner i oppløsning

Ratchet & Clank: Rift Apart. Foto: Sony Interactive Entertainment

Det går ikke lang tid før ting går skeis i Rift Apart. Etter at Clank, vår lille robotvenn, har hatt gode intensjoner og laget en Dimensionator slik at Ratchet kan oppsøke familien sin, stuper en velkjent skurk inn og ødelegger festen. Doctor Nefarious har nemlig andre planer; han vil reise til en dimensjon hvor han alltid vinner. Nå åpner og lukkes dimensjoner om hverandre, og våre helter blir trukket inn i disse portalene som sluker alt på sin vei.

Slik er det at Rift Aparts univers åpner seg for oss, og det på en fullstendig sømløs måte. For ikke bare er filosofien om null lastetider et viktig konsept for kjapp forflytning mellom dimensjoner, men også når man reiser fra planet til planet. Det er også morsomt at man har gått tilbake til å ha fly-animasjonene, fremfor en kjedelig lasteskjerm som vi så i forgjengeren. Ratchet and Clank Rift Apart tilbyr dermed nærmest konstant action uten irriterende pauser, være det når du hopper inn i skipet ditt, eller når du hopper rundt og kvitter deg med horder av farlige fiender. Og dem er det mange av.

Partikler, eksplosjoner og action som aldri før

Ratchet & Clank: Rift Apart. Foto: Sony Interactive Entertainment

Ratchet and Clank har alltid vært en plattformserie hvor hopping, spretting, slåing og skyting har stått på menyen. Årets innslag skiller seg sånn sett ikke ut, selv om det stadig blir skjevere i fordelingen av slåssing versus utforskning.

Ratchet kan igjen skilte med en haug med våpen som bringer variasjon, være det en klassisk bombe, en deilig bazooka, en mektig hagle eller en hagespyler som stanser fiendene dine og gjør dem til midlertidige planter. Disse spillene er alltid på sitt beste når våpenkreativiteten øker spillerommet, og selv om tidligere spill har tilbudt kulere våpen, er det ikke noe trassig arsenal vi får benytte denne gangen heller. Her fyker ild og gnister og bolter om hverandre, og er det noe Rift Apart er god på, er det å plassere masse fiender foran deg og si «ferdig, kom og tørk».  

Mangler noe av Ratchet and Clank-essensen

Rift Apart er med andre ord action-spekket og fylt til randen med våpen og spektakulær grafikk. Men hva med alt det andre? Vel, siden forgjengeren, som fullstendig tråkket på seriens figurer ved å gjøre dem til sjelløse dukker som verken har meningsfylte forhold eller morsomme bemerkninger, får vi nå en fortelling som gir mening, med figurer som ikke fremstår direkte fornærmende. Denne gangen er det ikke bare Ratchet vi får spilt, men også Rivet, en Lombax som i likhet med Ratchet jobber for å redde universet. At de spilles fullstendig likt og til og med deler våpen er noe skuffende, ettersom jeg føler Insomniac virkelig kunne bringe innovasjon og gi Rivet krefter og muligheter Ratchet ikke har fra før.

Ratchet & Clank: Rift Apart. Foto: Sony Interactive Entertainment

Til tross for at dialogen sitter bedre og figurene er mer likanes, er det likevel liksom noe som mangler. Ratchet har gått fra å være en noe cocky fyr med kjappe replikker og et jag etter nye og bedre våpen og utstyr, til å være en figur som ikke ser ut til å ha mye personlighet i det hele tatt. Det samme kan sies om Rivet også, og jeg sitter nesten aldri å ler eller smiler av kommentarer som kommer i faktiske dialog-sekvenser lenger. Replikker som kommer fra fiendene ute i verden er imidlertid ofte relativt morsomme.

Ratchet and Clank har liksom gått fra å sparke oppover og finne sted i en noe mørk og hensynsløs verden, til å i det hele tatt minne om ufarlige Disney-fortellinger hvor det eneste som gjelder er å redde verden. Faktisk er det visse beslutninger som figurene tar som jeg ender opp med å riste på hodet av, ettersom man skulle tro de var smartere eller mer reflekterte.

Og hva med plattform-delen?

Ratchet & Clank: Rift Apart. Foto: Sony Interactive Entertainment

En enorm del av Rift Apart er Rift-hoppingen, som lar deg nærmest teleportere mellom forskjellige plasser i samme verden eller dimensjoner. Det var kult å bykse fremover og befinne seg på et annet sted første eller andre gang, men konseptet blir noe gammelt etter ikke veldig lang tid. Jeg skulle mye heller hatt mer svinging i «swingshots», kule fly-moves eller mer og friere «grindrails»-spilling, men den gang ei. I tillegg er det skuffende tungt å styre diverse romvesener.

I tillegg er det designvalg som bare ikke føles godt i det hele tatt. At man zoomer inn istedenfor å bare få opp et siktemerke når man presser inn L2-knappen gjør det vanskeligere å bruke skiftenøkkelen og andre våpen mer dynamisk, de har fullstendig fjernet muligheten til å hoppe kjapt fremover eller høyt opp, og jetpacken er også borte. Jeg digger skoene som lar oss flytte oss kjapt og sømløst over lengre avstander, de er faktisk skikkelig kule, men hvorfor vi ikke kunne beholdt aspekter som allerede funket er leit.

Noe som imidlertid er lagt til siden sist gang er "Haptick Feedback" og "Adaptive Triggers" for DualSense-kontrollen. Jeg må nok si jeg er mest tilhenger av førstnevnte. For der det føles deilig å tråkke rundt som Ratchet eller Rivet når man kjenner hvert skritt vibrere komfortabelt i hånden, er de reagerende bakknappene noe mer vriende. Hvert våpen har i det hele tatt to-tre stadier via R2-knappen; trykker du den inn forsiktig får du opp siktet, trykker du litt hardere begynner du å skyte enkelt (på visse våpen), og trykker du helt inn utløser du våpenets fulle potensial. Man blir vant til det, men når man holder den inne for å spre fiendene med krutt kjennes det av og til feil å måtte holde så hardt man bare klarer for at våpen skal fortsette å fyre av. Likevel er det nok det beste alternativet, for skrur du av "Adaptive Triggers" mister man muligheten til å bruke de forskjellige stadiene av siktingen jeg pratet om med mindre man er ekstremt forsiktig med klikkingen sin. 

Konklusjon

Ratchet & Clank: Rift Apart. Foto: Sony Interactive Entertainment

Ratchet and Clank: Rift Apart tilbyr en morsom og actionfylt opplevelse nærmest fra start til slutt. Fiendene er mange, våpnene er flere, og eksplosjonene er større. Spillene har aldri sett så vakre ut, og fjerningen av praktisk talt alle lastetider gjør dette til en full nestegenerasjonsopplevelse.

Samtidig er dette langt fra det beste «Ratchet»-spillet. Figurene er tamme, fortellingen uten spesielle morsomme eller spennende vendinger, og plattformspillingen er nokså varierende. Jeg føler ofte jeg er med i en nøye regissert action-sekvens på bokstavelige skinner fremfor kule øyeblikk der jeg kan ta egne valg, og her kan Ratchet ta inspirasjon fra det fantastiske It Takes Two, som virkelig fant opp hjulet på nytt.

Ratchet and Clank: Rift Apart er ikke noe mesterverk, men om du ser etter et fantastisk pent, actionfylt plattformspill på din nye konsoll, og viktigst av alt – mer Ratchet and Clank, er det bare å glede seg til et gjensyn med den ikoniske duoen.  

Ratchet and Clank: Rift Apart lanseres til PlayStation 5 11. juni. 

Vurdering

"Vakkert og actionspekket, men mangler mye av sjarmen til forgjengerne."

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen