Etter å ha testet Battlefield 2042 i flere omganger er nå det endelige spillet ute i Early Access, og slippes for fullt denne uken. Vi var allerede noe lunkne etter et dypt førsteinntrykk i forrige uke, men etter noen dager ute på frifot har vi testet fremtidens Battlefield skikkelig. Dessverre ble nok ikke spillets utgivelsesuke som utvikleren hadde håpet på.
Større er ikke alltid bedre
Battlefield 2042 er definitivt svære greier. Ikke nødvendigvis bra. Men definitivt svært. Et helikopter lar et titalls soldater lande på bakken, og etter å ha løpt ut i den store verden ser du raskt 30-40 andre som løper ved siden av deg. Enorme tanks og andre pansrede kjøretøy farter forbi, mens jagerfly tordner ovenfra. DICE har klart å få oss til å merke at Battlefield 2042 foregår i kamper der 64 spillere barker løs mot 64 andre, og på sitt beste er man vitne til noen utrolige kampscener. Granater som går av i sidesynet, skuddveksling på høygir, soldater som gjemmer seg bak et pansret skjold, et bombetokt fra et fiendtlig helikopter og kraftige skudd fra stridsvogner på én og samme tid skaper en ekstremt kul atmosfære, og overgår nesten alt annet av skytespill der ute. På sitt beste, vel å merke.
Dessverre er Battlefield 2042s beste så altfor sjeldent. Det er ikke nok at begynnelsen av så godt som hver eneste kamp er god når tiden etter åpningen ofte koker ned til strukturløse opplevelser.
Battlefield 2042 er nemlig svært på de fleste områder: Spillerantall. Kartstørrelse. Valgmuligheter knyttet til klasser. Men dessverre er det slik at de to sistnevnte ødelegger for det første. Det er en bragd med 128 spillere på slagmarken, men det betyr lite når områdene fremstår som så åpne og tomme som de gjør. Battlefield 2042s brett er nemlig helt enorme – i det minste føles de enorme. I så godt som samtlige kart bruker man opptil flere minutter av hver kamp på å løpe lange strekninger til der action finner sted. Har du ikke bil eller annet kjøretøy, noe du nærmest er avhengig av om du ikke har et flinkt lag, er det massive strekninger du må legge bak deg for å komme til nærmeste interessepunkt i baner som Hourglass og Breakaway. Dette er ikke bare fordi kartene er så store, men de føles i tillegg så tomme. Om det er sand eller snø, et hav av containere eller gress, er banene i Battlefield 2042 kjedelige og lite varierte, spesielt når du ikke opplever orkanene eller stormene som av og til skyller inn over landet.
Jeg savner de virkelig kule «pinned down» gatekampene fra Battlefield 3 og 4, og de vakre og unike landområdene man kjempet seg gjennom i både Battlefield 1 og V. Battlefield 2042 har ingen brett som er i nærheten når det kommer til estetikk, taktiske muligheter og smart design. Istedenfor må dette være det nærmeste man kommer brutalisme i design av kart i førstepersonsskytespill.
Et litt annerledes Battlefield-spill
DICE har tatt noen andre valg med Battlefield 2042 sammenlignet med tidligere titler. Vi beveger oss inn i en dystopisk fremtid der det er kraftige kamper om jordens gjenværende ressurser og hvor de eneste stormaktene igjen, USA og Russland, tydeligvis ikke er blitt bedre venner. Det mangler en kampanjedel, men til gjengjeld har vi nå flere flerspillermoduser å leke oss med. Her har vi tradisjonelle Conquest og Breakthrough – store kamper der to lag kjemper mot hverandre over kontrollposter – men også Hazard Zone, en mer intens modus der lag på fire kjemper mot andre lag på fire. Her får Battlefield 2042s kart faktisk komme litt til rette, det selv om de nå er større enn noen gang. Det er noe med intensiteten som endrer det hele, og det faktum at man må bevege på seg for å samle informasjonskapsler gjør at man faktisk får benyttet seg av store deler av banen.
Til slutt har vi Battlefield Portal, kanskje den mest spennende nye modusen, spesielt på lang sikt. Her finner vi nemlig gamle brett fra tidligere Battlefield-spill, og plutselig kan du kjempe i Battlefield 1942s andre verdenskrig eller i Bad Company 2s Rush-modus. I tillegg kan spillere selv gå inn og modifisere variabler som antall spillere, skademekanismer, hvilke våpen som er tillatt og lignende. Det eneste som skuffer med Battlefield Portal er hvor mange baner fra de tidligere spillene som enda mangler, og brett fra spill som Battlefield 1 og V (som jeg bare kan anta ville vært enklere å eksportere rett over) er heller ikke til stede. Portal er likevel gøyalt i doser, og kan bli så veldig mye bedre med tiden hvis DICE velger å investere i konseptet.
Alle mann for seg selv
Valgene DICE har tatt på slagmarken har dessverre forverret en tendens man kunne komme over i tidligere spill – at medspillere ikke jobber på lag med andre. I Battlefield 1 og V var det irriterende når feltleger ikke hjalp deg opp igjen, men de gjorde i det minste som regel en god jobb. I tillegg kunne man se hvor langt unna legene var, og om de nærmet seg eller ikke. I Battlefield 2042 er situasjonen snudd på hodet. Her er det nesten aldri grunn til å vente på en «revive», enten fordi du dør alene et sted langt borte fra alle andre, eller fordi alle løper forbi deg og bryr seg ikke om en stakkar idiot som vrir på seg. Alle indikasjoner på hjelp er også borte, bortsett fra når du faktisk får hjelp.
Av en eller annen grunn føler jeg meg så mye mer alene i Battlefield 2042 enn i de tidligere spillene. Jeg føler sjeldent at jeg jobber på lag med en «squad» eller at vi kan utfylle hverandres styrker fordi jeg ikke har peiling på hva slags oppsett de jobber med. Dette kommer nok av at spillet har byttet ut klasser med spesialister. Spesialistene har vær sine styrker og evner, og sånn sett kan man kalle de klasser. Men utover dette kan alle bruke hva slags våpen de ønsker i kombinasjon med et utall andre tilleggsvåpen og vedlegg. Jeg skal innrømme at det er noe deilig å ha friheten til å mikse og matche slik, men på et overordnet nivå vanner det ut Battlefields balanse, og skaper en opplevelse som føler mye mindre strukturert og gjennomtenkt enn tidligere.
En snikskytter kan for eksempel løpe rundt med bazooka, og siden det er så ekstremt mange baner med vertikale elementer, er det altfor lett å finne på urealistiske ting som å hoppe fra et høyhus, slå ut fallskjermen, og føre løs med bazookaen fra lufta inn i en fiendtlig gjeng. Skaper det noen morsomme øyeblikk? Definitivt, men tradisjonelt har de ordentlige kule øyeblikkene i Battlefield vært alt det mer realistiske som tross alt har skapt spenning. Kartene er ikke direkte håpløse, men de er for det meste bare så dørgende kjedelige, og står i kontrast til noe av de mer klassiske banene fra Battlefield 1943 (Battle of the Bulge) og Battlefield 3 (Caspian Border, men INGEN METRO?! KRISE!).
I tillegg er lagfølelsen svekket av at man ikke jobber sammen mot et samlet mål. I Battlefield V kunne en lagleder kalle frem kjøretøy eller mektige bombetokt etter at laget hadde samlet nok poeng, som gjorde underverker for lagmoralen (spesielt når man spilte med venner). Dette har ikke Battlefield 2042 noe som helst av, og trenger desperat måter å føre folk sammen på. Ikke en eneste gang har jeg opplevd at lagledere har satt spesifikke mål eller objektiver, og det kommer nok av at det er så lite insentiv til å gjøre noe som helst.
Battlefield 2042 er ikke spennende på samme måte som før, og jeg tror det har å gjøre med denne strukturering av kart og klasser. Hva klasser angår er det i tillegg blitt nærmest umulig å endre hvilken «squad» man er med i takket være det håpløse brukergrensesnittet. Samtidig er det ikke lenger noen ordentlig ledertavle å følge med på, men, igjen, et brukergrensesnitt som er altfor vanskelig å få god oversikt over i kampens hete. Det eneste genuint kule med hvordan ting funker er hvordan man kan bytte våpenvedlegg midt i kampens hete. På motsatt side føles det rart å kunne kalle frem en tanks fra himmelen midt på slagmarken.
Battlefield i grøfta
Situasjonen blir ikke bedre av at utgivelsesuken har vært en katastrofe. Dette slet vi ikke med da vi spilte på lukkede servere før lansering, men herlighet for en krise det er blitt nå som serverne endelig er åpne. Enten det gjelder å ikke klare å komme seg inn i kampen fordi man lander på en nettverksfeilside, eller om man kommer inn i kampen, men ikke får startet den, har Battlefield 2042 store problemer med å i det hele tatt la deg spille. Da har jeg ikke engang nevnt hodeløs-buggen som snart krasjer og sender deg ut av spillet, feilen som gjør at visse knapper på tastaturet ikke fungerer, feilen som ikke lar deg «respawne», eller feilen som sender deg under bakken. Jeg opplever minst en av disse annenhver kamp, noe som gjør det ufattelig frustrerende å i det hele tatt skulle prøve seg på et nytt slag. Tidligere Battlefield-spill har kanskje strevd med sitt, men dette er på et helt nytt nivå.
Jeg skal innrømme at jeg er litt sjokkert. For Battlefield-spillene har stort sett holdt svært høy kvalitet, selv når de har manglet det ene eller det andre. Det fundamentale har i det minste vært på plass. Men Battlefield 2042 ser ikke ut til å forstå hva som gjør Battlefield til Battlefield utenom på overflaten. Det er i tillegg noe med skytefølelsen som varierer kraftig. Av og til treffer man fiender som normalt, andre ganger ikke i det hele tatt, som om motstanderne er spøkelser man skyter rett gjennom. Jeg misliker sterkt at man begynner verdt eneste «liv» med å lade våpenet sitt – en sekvens som tar 2-3 sekunder – og som gjør at det å sikte inn på en motstander som er alt for tett på for ditt eget beste blir fullstendig sabotert av rare kameravinkler. Dette er ikke bra i det hele tatt.
Konklusjon
Battlefield 2042 er det første Battlefield-spillet jeg har spilt der høydepunktene ikke klarer å gjøre opp for problemene. For selv om det virkelig er kult med 128 spillere på samme kart, tankser som dundrer forbi mens det eksploderer rundt deg og soldater som løper i horder hit og dit, er mye av Battlefield-følelsen borte. Man opplever nesten alltid én av to ting: fullstendig kaos, eller fullstendig ensomhet. Det virker ikke som om det har vært noen helhetlig tilnærming til hvordan Battlefield 2042 foregår, hvordan taktikker skal legges eller hvorfor man i det hele tatt skal jobbe sammen som «squad». At man kan mikse og matche klassene nesten akkurat som man ønsker er tøft i begynnelsen, men jeg er redd for at det igjen undergraver filosofien som gjorde at de tidligere Battlefield-spillene hadde en noe forståelig stein-saks-papir-logikk.
Battlefield 2042 imponerer heller ikke visuelt sett – ikke bare er grafikken tilnærmet prikk lik den i Battlefield V, men spillet virker dårlig optimalisert på PC, spesielt når man skal legge til enda flere spillere per kamp. Kjedelige kart skaper heller ingen opplevelse av at Battlefield har tatt noe steg inn i den nye konsollgenerasjonen. Men det verste må være hvor uferdig spillet fremstår. Et rart brukergrensesnitt, få våpen, brett som roteres alt for kjapt, og de utallige feilene vi har støtt på skulle tilsi at dette er et spill som burde hatt mer tid på å bli ferdig, og absolutt ikke noe som slippes for fullt nå.
Battlefield 2042 reddes kanskje av Hazard Zone og Portal-modusene, men førstnevnte krever nærmest at du spiller med venner man kan kommunisere med, og sistnevnte skriker etter flere brett og mer egentilpasning av modi. Spesielt Portal har jeg tro på at kan utvikle seg til noe større og bedre med tiden, men det vil kreve mye arbeid fra DICE sin side.
Nei, Battlefield 2042 er rett og slett ikke ferdig. Ikke på langt nær, i det minste ikke på PC. Her er et skall av det Battlefield-serien er så utrolig god på, nemlig intense slag med konkrete mål, kule enkeltkamper og alt som skjer rundt. Battlefield 1 var prakteksempelet på hvordan det gjøres, men Battlefield 3 og 4 – som kanskje er mer sammenlignbare – bød også på bedre skyting og kulere kart.
Jeg skulle ønske Battlefield 2042 var noe helt annet det vi er blitt servert, og håper intenst at spillet kan forbedres og reddes i løpet av det neste året. Kanskje kan vi returnere til og oppdatere denne anmeldelsen med nye inntrykk hvis lysere tider skulle vise seg, men frem til da er Battlefield 2042 det desidert sorteste fåret i denne legendariske serien.
