At «early access» finnes er et bevis på at vi er et tillitsfullt folkeslag. Nok til at Steam nylig måtte legge til advarsel på kjøpssida til spill som ikke hadde blitt oppdatert på lenge – vanligvis et rødt flagg for mulige kjøpere.
For de eventuelt uinnvidde lesere: «Early access» er en forretningsmodell der spillerne får den fantastiske muligheten til å betale opptil fullpris for et spill som ikke er ferdig. Og sånn få lov til å spille dette uferdige spillet, med manglende innhold og feil.
Samt muligheten til å betale for et uferdig spill som det ikke er helt usannsynlig at aldri blir ferdig. Det kan også legges til at dette er en populær forretningsmodell, som ofte tas godt mot av kundene.
Det er tidvis vanskelig å forklare hvordan spillindustrien opererer, når man legger det frem sånn.
Den åpenbare fordelen for spillstudioet er selvfølgelig inntekter underveis i utviklingen. Små studioer har ikke alltid den største finansieringen. Å generere betalingsvilje hos sluttkundene for noe som ikke finnes enda og kanskje aldri finnes, som en helt vanlig praksis, er det vel bare spillindustrien som har fått til.
En liten cashflow på tampen av prosjektet skal man ikke fnyse av, særlig når man muligens ikke er helt sikker på nøyaktig dato for ferdigstillelse av spillet. Uventede hendelser kan skje, plutselig større feil eller nødvendige endringer som tar lengre tid enn man trodde. Dessuten hjelper det med litt tid og hjelp til å drive finpuss:
La oss si at det kan diskuteres hvorvidt spill er «ferdige» når de utgis, uansett hvor store de er. Det er en stående vits at Bethesda-spill er uspillbare frem til en eller annen entusiast har laget en uoffisiell patch på en uke etter lansering. I motsetning til spillutviklerne, som ikke fikser feil på flere måneder. Eller i det hele tatt. En vits som har blitt underbygget av Bethesda selv: «På ett eller annet tidspunkt må du publisere».
Dem om det.
Hva får du som spiller?
Spillere kan bli tiltrukket til «early access»-spill av flere grunner.
Å få et tidlig blikk på noe nytt og interessant i en sjanger du har fulgt lenge, eller en oppfølger til et spill du likte, forkorter ventetida for oss utålmodige. Jeg har brent meg grundig på et veldig uferdig spill eller to. Særlig bittert var det knøttlille og knapt påbegynte Folk Tale, som fikk omtale som «lovende» hos blant annet Rock, Paper, Shotgun og andre. Jeg er lettlurt når det gjelder nye indievarianter av bybyggerspill, og jeg innrømmer det. Men jeg ville så gjerne ta en titt!
Eller du liker utgiver og stoler på dem. Spillet Sky: Children of the Light, nå tilgjengelig, er laget av thatgamecompany, som sto bak det unisont hyllede og prisvinnende Journey. Det er ikke rart om du velger å se på hva akkurat disse folkene kan finne på nå, før det kommer ut.
Du får dessuten gjerne noen fordeler og ekstra innhold for å støtte tidlig. Typisk er noen dekorative muligheter, kanskje nedlastbar musikk fra spillet. Men viktigere: Du får, om du er veldig interessert, gjerne tilgang til å forme spillet tidlig. Private Discord-kanaler med utviklerne. Du får gi innspill til endringer, riktig føle deg hørt. De lurere utviklerne her bygger nær personlige forhold mellom studioet og spillerne. Som tidligere nevnt i denne spalta er parasosiale forhold et sterkt kommersielt virkemiddel – du er mer villig til å støtte folk du har en opplevd nærhet til.
En årsak er også dette med smalere sjangre enn de mest populære storselgerne fra større studioer. Det nye Call of Duty trenger ikke noe dytt fra entusiaster, det er ikke tilfelle for alle.
Management-spill og bybyggerspill er eksempler på spill som ikke har de største AAA-utgivelsene eller finansieringen. Eller «fabrikkspill». I fjor kom både gudespillet (også en sjanger som ikke har hatt noe storspill siden Black and White), Universim og fabrikkspillet Satisfactory ut av beta og «early access». I januar i år ble bybyggerspillet Foundation sluppet, med en «very positive» rating på Steam. Universim må jeg innrømme at jeg ble lei av før utgivelsen, men det var så nesten ferdig da jeg kjøpte at jeg fikk mer enn valuta for pengene. Selv om jeg altså aldri har kommet til sluttspillet.
Apropos bybyggerspill: Det norske selskapet Bromance studios slipper akkurat nå spillet Folklands i «early access», igjen med kjennetegnene «lite studio» (tre brødre) og et spill i en typisk indie-sjanger.
Fans av suksessen Factorio ser antagelig litt i spenning på fabrikkspillet Dyson Sphere Program, fremdeles i «early access» og med overveldende positive brukeranmeldelser på Steam.
Eller så er konseptet så hinsides originalt at du rett og slett må ta en titt: Timberborn er et spill der dere etter at menneskeheten har dødd ut naturligvis tar over jorden. Dere er bevere, og spillet kan best beskrives som «tømmerpunk». Enn så lenge er akkurat det spillet artig, men bærer preg av at innledning i mekanikker er noe man tydeligvis jobber med helt til slutt. Du skal være bevandret i lignende spill rent spillmekanisk for å ikke bli forvirret etter den første timen og derfor aldri komme til de imponerende konstruksjonene og mekanismene som er mulig å få til. Bare mangelen på innledning gjør at å kjøpe tidlig er bortkasta for deg som ikke er inne i sjangeren fra før av. Jeg venter altså til det er ferdig, men koser meg med noen Youtube-profiler som spiller det i stedet.
Gratisarbeid
Det er ikke bare for å gi kundene ekstra goder at studioet lager plattformer for nærkontakt.
Spillstudioene får med «early access»-kundene også tilgang til en enorm pool betatestere av spillet. Via Steams forum, knapper i hovedmenyen eller i kanaler på Discord får spillerne rapportere inn feil de finner. Eller utnyttelse av spillmekanikk for å «jukse» og lignende, overhørt referert til som «drittsekk-testen» av en spillutvikler-bekjent.
Med en større base (gratis) spilltestere som gjør mer enn mindre dust ting eller trasker utenfor der spillutviklerne forventet, eller finner ut at det akkurat her er et hull i verdenen, kan spillet slippes i finpusset stand. Det er en liten genistrek at spilltesting, som spillstudioene vanligvis er nødt til å betale folk for å gjøre, nå er noe folk betaler for å få lov til å drive med.
Det er som om du skulle betalt ekstra for å bruke selvbetjeningskassene på Spar, fordi du får fordelen av å ikke snakke til noen ansatte.
I tillegg får designerne tilbakemeldinger i sanntid på hvilken spillmekanikk de skulle ønske eksisterte, hvordan menyer kan forbedres, hva som mangler i innføringen i oppstart. Alt fra helt nye måter å lage kart, interaksjoner eller «Quality of Life»-funksjoner.
Samfunnet bygget opp rundt Satisfactory var på slippdato imponerende, og de var nær evangelister. Forretningsmodellen tillater også at streamere og Youtubere med til tider store følgerskarer spesifikt på denne sjangeren kan vise frem innholdet. Det er en grunn til at Manor Lords er populær blant tilhengerne av bybyggerspill og tilstøtende sjangre, nærmest uten markedsføring. Valheim er et annet eksempel på det samme.
Her er det også en symbiose: Youtube-profiler og streamere trenger nytt «innhold» og det er ikke alltid at det er den største kritikken å spore. «FØRSTE BLIKK PÅ» er en tittel på en Youtube-video som får klikk. Youtuberne vil ha seere med «UNIKT NYTT SPILL SLIPPES NESTE ÅR». Gratisreklamen rettet mot spissede kundegrupper med kjøpsvilje på sin interesse er sikret.
På den andre siden risikerer studioet at spillerne blir irritert på spill med feil, manglende fremgang eller bare oppdager at spillet er dårlig. Og så forteller alle at spillet er dårlig og aldri blir jobbet med.
De risikerer også at blodfansen går lei. Dette er muligens grunnen til at det er sjangre der spillere dumper ned hundrevis av timer, eller som har stor gjenspillingsverdi, som får så stor suksess.
Brent barn
En del av oss har hatt en uflaks eller to med tilliten til spillutviklere. Det er ikke alle som får til å ferdigstille spill, ting kan skje både med økonomi og helse. Eller med kompetanse og forretningssans. Star Citizen ble annonsert i 2012, og vi venter fremdeles på en slippdato. Ikke at dette går så veldig ut over utviklerne, de har kjøp inni (det uferdige) spillet som genererer en stadig inntektsstrøm, til en del kritikk. Kotaku UK ga spillet en «Vaporware Award». Vaporware er altså et begrep for programvare som bare eksisterer som annonsert konsept, men virker å aldri noensinne faktisk eksistere.
For tiden sitter undertegnede og spiller det meget uferdige ukrainske bybyggerspillet Ostriv. Spillet er satt i Ukraina på 1700-tallet, en annen historisk og kulturell munnsmak enn generisk vesteuropeisk middelalder. Det føles forfriskende med bokhvete og lutproduksjon til forandring.
Det er mildt sagt urolige tider rundt utvikleren. Å kaste en pengeslant på ukrainsk næringsliv akkurat nå gjør jeg med glede, selv om en andel av oljefondets krigsprofitt antagelig vil gjøre større nytte.
For en gangs skyld ville jeg ha mer enn stor forståelse for at spillet ikke blir ferdigstilt, uten å klage.
