Call of Duty: Black Ops Cold War tar oss med tilbake til 80-tallet for å utforske den kalde krigens mørkeste hemmeligheter. Cold War finner ikke akkurat opp hjulet på nytt, men kan en god siste halvdel i spillets kampanjemodus og en helt grei flerspiller utfordre Modern Warfare fra 2019?
Reagan, Gorbachev og opp- og nedturer
Cold War følger Black Ops-spillenes nokså mørke fortellerstil, inkludert mystiske aspekter og konspirasjoner satt til den kalde krigen. Amerikanske myndigheter ledet an av President Ronald Reagan har nemlig funnet ut at en sovjetisk agent forsøker å samle hemmelige koder som, hvis anvendt, kan brukes til å sprenge – igjen – hemmelige atombomber som amerikanerne har plassert rundt i alle europeiske storbyer som en sikkerhetsgaranti mot sovjetisk maktovertagelse. Som en del av et hemmelig «black ops»-team er det din oppgave å stoppe sovjeteren ved navn Perseus, men tiden vil vise at det er mer ved deg enn det CIA-filen din skulle tilsi.
Cold Wars kampanje tar oss fra solfylte Vietnam til regnfylte Øst-Berlin og kalde Moskva, og det er lite å si på det visuelle – selv om det gått kunne sett enda litt penere ut sammenlignet med fjorårets tittel. Likevel, det er tydelig at visse scenarioer er bedre egnet til grafikkmotoren enn andre. Vietnams jungler, palmer og gress ser sånn helt passe ut (og til tider nokså stygt, i galt lys), mens regnfylte gater, skinnende sovjetisk grønn marmor og mørke rom er ufattelig stilig, og gjør at Cold Wars mindre action-fylte sekvenser skiller seg kraftig ut.
Det er det også andre grunner til. Jeg kjedet meg gjennom Cold Wars første to-tre timer, som for det meste bød på mer av det som har blitt seriens krykker: løping, skyting, store actionsekvenser og machomenn som roper til deg.
Cold War blir imidlertid interessant når man for alvor får tatt i bruk spillets hub-område, et slags kontor der du og dine CIA-venner oppholder dere mellom oppdrag. Her introduseres det etter hvert nemlig valgfrie sideoppdrag som utdyper fortellingen, men – og dette er tøft – sideoppdragene nærmest krever at du har samlet «bevis» fra hovedoppdragene. Du trenger nemlig bevis og informasjon om fiendtlige agenter for å få best utbytte av disse sideoppdragene.
Videre er det ganske forbløffende hvor tøft Call of Duty kan være så lenge utviklerne får tid og rom til å være kreative og å i noen minutter legge vekk våpnene. Jeg var relativt på tå da jeg i Øst-Berlin måtte snike meg rundt i en bebodd leilighet for å finne frem til en viktig koffert, og da jeg ble sent til hjertet av Sovjetunionen, møtte Mikhail Gorbachev, og måtte overbevise KGB om at jeg – en informant – ikke var en informant likevel.
Mye av opplevelsen utspiller seg også til særdeles tøff musikk, spesielt mens man oppholder seg i hub-området og når man befinner seg i Moskva. Jeg skulle gjerne ha sett utviklerne få lekt seg med et spill de kunne bruke fem år på å ferdigstille, og som lot dem skape noe mer enn en seks-timers lang berg- og-dalbane-reise.
En velkjent flerspiller
Der kampanjen av og til makter å skinne sterkt, er det nærmest utelukkende velkjente trakter vi møter på i flerspilleren. Warzone kjenner vi igjen fra Modern Warfare, zombie-modusen er helt grei og – som alltid – morsommere om du kjenner de du spiller med, og den generelle flerspillermodusen er – som oftest – nokså god. Våpnene er smidige og behagelige å bruke, og det er lite som er så avhengighetsskapende som en god runde Call of Duty online – og så frustrerende når ting går galt. Likevel har jeg opplevd ekstremt få øyeblikk hvor jeg kunne sverget på at jeg skjøt først, og jeg må si jeg er tilhenger av at motstandere nå har en tydelig helse-bar svevende over seg. Det medfører at Cold War tar et steg i retning spill som Destiny 2, hvor det å se helsen falle gir deg den gode «vil-ha-mer»-følelsen. Realistisk er det ikke, og det gjør at ting føles litt mer arkade, men jeg klarer ikke å bli sur på det nye systemet.
Jeg skulle likevel ønsket å se flere kart som skrek «kald krig» og «Vest mot Øst», for mange av brettene føles generiske og har fint lite med kampanjens tidsperiode å gjøre. Samtidig returnerer Wildcards fra tidligere Black Ops-spill, og lar deg egentilpasse soldatklassene dine ytterligere. Det er med andre ord ikke våpnene eller skytingen det står på, men heller brettene og det rundt som ikke helt når opp til Modern Warfares herlige online-modus.
Det som imidlertid er nytt er Fireteam-modusen, som minner om Warzone, men foregår med færre spillere og med mer spesifikke oppdrag. Her skal 40 spillere kjempe om å samle uranium og detonere «dirty bombs»; klassisk kald krig, med andre ord. Om du elsker battle royale er det godt mulig dette er noe for deg, men jeg følte meg mer komfortabel med den ordinære, strukturerte flerspilleren.
Konklusjon
Call of Duty Black Ops: Cold War er et relativt godt, men veldig trygt, innslag i denne årlige serien. Der fjorårets Modern Warfare bante vei med en helt ny grafikkmotor og en til tider rå fortelling, spiller Cold War det adskillig tryggere. Fortellingen er kjedelig og forutsigbar i første akt, men tar seg kraftig opp etterhvert, og selv om det er lite som sjokkerer, blir det noe helt spesielt når utviklerne får lekt seg med kald krig og diverse mystiske eksperimenter. Det er ikke mye nytt å skrive om flerspilleren, men online-modusen vil nok ikke skuffe de som kommer rett fra Modern Warfare, bortsett fra at brett-designet ofte tenderer mot det uinspirerte.
Man blir lei av å si det, men slik er det i denne serien: Call of Duty Black Ops: Cold War kunne vært så mye mer hvis man hadde gått inn for å lage et spill som ikke er ment å bli aktivt overskygget om bare et år. Det vi likevel blir servert her er en god pakke Call of Duty, men som nok ikke vil overraske noen som helst. Cold War er godt, men trygt – trygt, men godt.
