The Elder Scrolls IV: Oblivion ble lansert til stående applaus våren 2006. Her på bruket var vi ikke snauere enn at vi klasket på toppscore og kalte det «tidenes beste rollespill».
En score på 94 hos Metacritic vitner om et knakende godt spill, en evig klassiker som satte standarden for hva rollespill kan være.
Men Oblivion har også satt enorme avtrykk med mindre positivt fortegn. Med fasit i hånd kan man saktens si at Bethesda plantet det første frøet som har sendt spillbransjen i en ekkel, kynisk og forbrukerfiendtlig retning.
Pengegalopp
Blant Oblivions mange utvidelsespakker, er muligens den første mest kjente. Den lot oss ikle hestene våre rustning. Denne regnes – ikke helt presist – som spillbransjens første eksempel på en mikrotransaksjon.
Mye er sagt og ment om DLC-en, og Bethesda fikk mye kjeft for å kreve to og en halv dollar, eller omkring 16 norske 2006-kroner, for noen kosmetiske teksturer.
Det var uhørt på den tiden, men i dag er det helt vanlig for spillselskaper å ta betalt for å la deg endre utseendet på figuren din. Men det koster ikke 16 kroner lenger foråsirresånn!
Kun én av Oblivions totalt ti utvidelser solgte mindre enn hesterustningen. Det var likevel nok til å inspirere flere utviklere til å tilby småutvidelser via Xbox Live Marketplace og lignende plattformer. Toppsjefer og investorer fikk dollartegn i øynene, og i dag er mikrotransaksjoner helt vanlig, og en gigantisk inntektskilde for de store spillstudioene.
Electronic Arts er (selvsagt) en av verstingene i rommet. I deres stadig megapopulære fotballspill, håver de inn grunker fra fotballglade mennesker som vil bygge sitt drømmelag. For å gjøre det må man kjøpe pakker med digitale fotballkort, uten å vite hvilke spillere som er i pakken. Enkelte europeiske land har gått så langt som å kalle dette og andre lootboksordninger for gambling, og gjort hele praksisen forbudt. Også i Norge roper Forbrukertilsynet på strengere regulering.
Butikker forkledd som spill
EA har dessuten The Sims 4 i katalogen som stadig utvides (på lovlig vis), uten noen tegn på at et nytt spill i serien er på trappene til tross for at spillet nå er elleve år gammelt.
Svenske Starbreeze Studios satt seg selv i knipa med det ganske så populære Payday 2, hvor opptil fire spillere raner banker og museer sammen. Payday 2 er kjempegøy! Jeg har brukt mange titalls timer på å rane banker og museer. Variasjonen utvidelsene tilførte har selvsagt bidratt til å holde på interessen.
Etter over 70 større eller mindre utvidelser tenkte Starbreeze at det var på tide å slippe en oppfølger. Det gikk…sånn passe. Planen var åpenbart å lansere et spill med en håndfull oppdrag, og selge utvidelser i tråd med suksessoppskriften fra Payday 2 det siste tiåret. Problemet, som vår egen Andreas Klebo-Espe påpekte i sin anmeldelse, er at etter å ha spist kirsebær i Payday 2, føles oppfølgeren tom og raskt ensformig.
Det nye spillet var en blek og fattig versjon av forgjengeren. Slikt blir det mye midt-på-treet-anmeldelser og sirup i systemet av. På tilsvarende vis tror jeg EA har satt seg i en situasjon hvor de ikke «kan» lansere The Sims 5. For at det skal være verdt å investere i et nytt spill, må de bugne av innhold helt fra start. Magefølelsen sier at vi ikke skal holde pusten for en fullverdig Sims-oppfølger i nær framtid.
Det må ta slutt!
Spillsamfunnet har virkelig fått sett sommerfugleffekten i full mundur de to siste tiårene. Å kjøpe seg kosmetiske teksturer til figurer og våpen er nå én ting. Nå drives det rovdrift på stakkars forbrukere som bare vil høre plingplong-lyder, se vakre farger eksplodere på skjermen, overbevist om at de bare trenger én sjanse til for å klare neste brett. Kanskje det går denne gangen?
Spillbransjen i dag er mikrotransaksjoner meg her, og sesongpass meg der. Spill beskyldes ofte for å bli lansert før de er ferdig, bare for at utviklerne kan sette nettbutikken sin i livet og begynne å tjene penger. En norsk studie viser sågar at mikrotransaksjoner skaper kjøpepress blant unge.
Antageligvis hadde vi kommet hit vi er i dag, uavhengig om Bethesda solgte oss de teite hesterustningene for 19 år siden eller ikke. Kapitalistisk grådighet kjenner tilsynelatende ingen grenser, og toppsjefer flest virker å ha få skrupler med å utnytte kundene sine for å øke marginene bittelitt.
Det som startet med noen tullete rustninger til digitale hester, har tatt oss til et punkt hvor spillerne er satt i andre rekke. «Alle» spill som annonseres og lanseres for tiden er «live service», hvor utviklerne lover kontinuerlige oppdateringer, les: hovedsakelig kosmetiske teksturer.
Gi meg heller et godt og ferdig spill det går an å gjøre seg ferdig med.
PS: Man kan – selvsagt – kjøpe en utvidelse med hesterustning til den oppussede utgaven av Oblivion også. Denne gangen koster den 109 kroner. Justert for inflasjon er det mer enn fire ganger så mye som man måtte ut med i 2006.
