Førsteinntrykk

Anthem

En litt merkelig opplevelse

Anthem virker som det har en identitetskrise.

EA

Jeg har spilt cirka 15-20 timer med Anthem i løpet av den første helgen spillet ble sluppet for massene. I løpet av alle disse timene har jeg hatt det mye moro, jeg har vært frustrert over dårlig designvalg, og jeg har prøvd å forstå hvorfor dette spillet eksisterer, og hvem det egentlig er laget for.

Bioware er et spillselskap kjent for spennende univers, gode historier, masse interessante figurer og engasjerende mellommenneskelige forhold. Anthem er helt nytt, det er et spill i en ny sjanger, og definitivt utenfor det Bioware vanligvis holder på med.

Så langt er jeg ikke helt solgt på om det er et vellykket eksperiment eller ikke.

En stor verden

Kul bar!
Gøran Solbakken/Gamer.no

Du er en freelancer, en pilot til leie som drar utenfor de trygge veggene i Fort Tarsis, og hjelper folk med det de måtte trenge hjelp til. En stund tilbake var freelancere høyt respektert, og folk så på dem som helter. Men så skjedde det noe, og siden da har livet vært tøft.

Veldig tidlig i Anthem presenteres den virkelige fienden, og atter igjen vil behovet for folk som deg være tilbake. Historien så langt i Anthem er variert. Mange av de ulike figurene i et stort persongalleri er både vellaget, interessante og har gode stemmeskuespillere. Kvalitetsmessig er det lite å si på akkurat denne delen av historien. Det er mange gode skuespillere som gir stemmen sin i spillet, men jeg må gi en liten shoutout til Joe Lo Truglio, mest kjent fra Brooklyn Nine Nine, som gir stemmen til en totalt irrellevant, men kul figur i Fort Tarsis.

Historien i Anthem har, i hvert fall så langt, ikke den samme dybden og tyngden som spill som Dragon Age og Mass Effect. Det er en klassisk god mot ond-historie, der det egentlig antas at du som spiller vet mer enn det du egentlig gjør i starten. Det snakkes om gamle dager, om hva som skjedde, uten at jeg var der, og uten at det egentlig forklares godt nok. Og måten det fortelles på er litt kjedelig.

Her er en vanlig spillsesjon i Anthem: Gå rundt i Fort Tarsis; prat med folk som står stille på det faste stedet; få et oppdrag av en eller flere; gå til drakten din; last inn oppdraget – og vips så står du utenfor veggen i robotdrakten din. Så flyr du til flere sjekkpunkter underveis, aktiverer noen punkter eller samler inn ting før det kommer fiender. Så til neste punkt, gjør det samme, drep fiender. Underveis er det litt dialog i hjelmen din.

Så er opdraget ferdig, du plasseres i Fort Tarsis igjen, og du begynner mølla på nytt. Det er lite variert så langt, og litt vel forutsigbart. Og det er egentlig litt kjedelig, for jeg liker verdenen, jeg liker universet, og jeg liker mange av figurene. De får bare ikke nok skjermtid, og enn så lenge er alt litt tynt.

Dårlig designvalg

Favorittdrakten min.
Gøran Solbakken/Gamer.no

Og akkurat når historien begynte å ta seg opp, og det begynte å bli litt spennende, så har Bioware plassert en stor progresjonsvegg midt i spillet der man tvinges til å spille i «Freeplay» – en spillmodus der man fritt kan fly rundt i den åpne verden å gjøre events, utforske og samle mineraler og utstyr, og gjøre ferdig fire store utfordringer som tar altfor lang tid. Dette innebærer alt fra å gjennopplive andre spillere og åpne kister til å ta livet av en gitt mengde fiender med nærkamp eller utstyrsevner.

Totalt sett så tror jeg at jeg brukte et sted mellom tre og fire timer på å gjøre alt ferdig, da spillet ikke gir noen form for informasjon på hvor det skjer «World Events», noe du må gjøre fem av i den ene av utfordringene. Hvis en annen spiller i gruppa åpner en kiste før deg, får ikke du den, og du må åpne 15(!) stykker. Dette er rett og slett en ekstremt dårlig ide å tvinge spillere til å gjøre noe sånt midt i en historie, uten mulighet til å hoppe over hvis du ikke ønsker å spille på denne måten. Dette oppdraget var rett og slett skikkelig demotiverende, og jeg mistenker at jeg ikke er alene om å mene dette.

Les også
Anmeldelse: Anthem
Pink squad!
Gøran Solbakken/Gamer.no

Det er ikke det at jeg ikke liker å være ute i den åpne verdenen. Det er her jeg trives best, for den er skikkelig pen, den er stor og variert, og den er som skapt for å utforskes med Iron Man-drakten du har på deg. La meg bruke mer tid her ute, og mindre tid på ganske dårlige menyer, lasteskjermer og unødvendig tidsbruk som stjeler av det som faktisk er skikkelig moro i Anthem.

Draktene, friheten og styrken de gir er herlig formidlet. Jeg kjenner meg som Iron Man ute i det fri, og jeg synes kampsystem, flyten og evnene er veldig kule. Så langt har jeg vekslet mellom Storm – drakten med «magi»-elementangrep – og Interceptor – den raske nærkampbaserte drakten. Jeg har det moro med begge to, og når jeg først er i kamp er Anthem herlig. Bevegeligheten jeg har i drakten, våpenfølelsen og de ulike evnene er moro å utforske, lære seg og tilpasse etter spillestil, og dette er noe jeg elsker å gjøre i denne typen spill.

Det å velge evner slik at jeg alene, eller sammen med lagkamerater, kan trigge kombinasjoner som gjør masse skade er utrolig tilfredsstillende, og jeg skulle ønske strukturen i kampene og oppdragene var mer variert, for dette er noe jeg liker veldig godt. Enn så lenge så blir det altfor lite variert, og jeg gjør de samme tingene på den sammen måten, uansett om det er et historieoppdrag, et «Stronghold» eller i frispilling.

Konklusjon

Anthem er et rart spill. Det er et skikkelig etter boka «looter shooter»-spill, som tilsynelatende ikke har lært noe av feilene til Destiny eller Warframe. Det prøver å fortelle en god historie med gode figurer, slik Bioware som oftest gjør, men akkurat her feiler de ganske hardt enn så lenge. Fort Tarsis er ment å være hubben der du prater med folk, lærer de å kjenne og blir glad i figurene, slik som for eksempel Normandy i Mass Effect, men det mangler dybden og tyngden til nevnte spill.

Styggen!
Gøran Solbakken/Gamer.no

Det største problemet jeg har med Anthem så langt er at det er for mye rundt det som er bra som drar ned tempoet og moroa jeg har. Når jeg er ute i den åpne verden koser jeg meg, når jeg er i kamp koser jeg meg, men så kommer det en lasteskjerm fordi jeg plutselig havner for langt bak lagkameratene mine. Så kommer det en ny lastekjerm fordi jeg skal ut av grotta vi befant oss i.

Så er oppdraget ferdig, ny lasteskjerm. Så kommer oppdragssammendraget, så ny lasteskjerm. Da er jeg i Fort Tarsis, og ny lasteskjerm for å sette på det nye utstyrer. Ny lasteskjerm, velge oppdrag, lasteskjerm.

Anthem jobber aktivt mot seg selv og moroa det skaper, og enn så lenge er jeg skuffet. Jeg håper historien tar en sving et sted og blir mer moro, jeg håper endgame er mer moro, men jeg har mine tvil så langt. Og det er skikkelig kjipt, fordi jeg trodde og håpet virkelig at jeg skulle elske Anthem. Det gjør jeg ikke så langt.

Førsteinntrykket og den kommende anmeldelsen er basert på PC-utgaven av Anthem.

Siste fra forsiden