Det er ikke ofte vi får nye strategispill i gamle sci-fi-univers og fra populære filmlisenser, men Dune: Spice Wars prøver seg på å være kildemateriale. Nå er det nye spillet fra Shiro Games og publisert av Funcom her, og jammen er ikke denne Early Access-tittelen morsom og polert nok til å spilles med en gang.
Endeløs sand
Dune foregår i et nokså mørkt sci-fi-univers sammenlignet med for eksempel Star Wars. Se for deg et slags intergalaktisk Game of Thrones med blodige kamper om ressurser, og snart har du et nokså godt bilde av hva som venter. Vi befinner oss på Arrakis, den ikoniske, sanddekte planeten som har vært med på å gjøre Dune-universet så kjent. Men det er naturligvis ikke sanden alene som gjør Arrakis så viktig – det er ressursene under sanddynene som gjør at hele universet, dette veldig imperiet som regjerer over planet etter planet, søker etter disse rikdommene. Det er det såkalte krydderet – «spice» - som tiltrekker seg de mektigste og mest brutale herskerne.
Ikke overraskende handler Dune: Spice Wars nettopp om kampen om krydder-ressursen, og alt som omhandler dette blodige rotteracet. Her får du ta kontroll over fire fraksjoner med hver sine unike styrker og svakheter, noe som gjør det desto morsommere å prøve seg på nye kampanjer som en annen nasjon. Det er viktig i et strategispill som for det aller meste finner sted på det samme sanddekte oransje-brune kartet til nærmest enhver tid.
Morsom variasjon
Dune: Spice Wars er et såkalt 4X-spill hvor du skal finne ressurser og overta territorium mens du konkurrer med motstanderne dine om verdensherredømme. Dune har likevel noen gode vrier på sjangeren, og spesielt elsker jeg at hexagon-kartet er blitt byttet ut med et smidige og stilrene områder som på deilig hvis går over i hverandre. Det er viktig når vi snakker om sanddyner så langt øyet strekker seg – ehm, det vil si, så langt øyet strekker seg frem til sandstormer overtar i horisonten, naturligvis.
Dunes verden er nokså tom sammenlignet med mange andre verdener der ute, men som sagt ligger skattene under bakken. I tillegg har vi hovedstedene til de forskjellige fraksjonene, samt landsbyer som ligger sprett utover landskapet. Noe jeg synes er kjempekult med Dune er hvordan man ikke har peiling på hvor noe som helst befinner seg. Hele verden er dekket av sandvegger før man faktisk utforsker dem, noe man trenger Ornithopers (sci-fi-helikoptre) for å trenge gjennom. Disse maskinene kan også søke frem og finne interessepunkter, som er vårt første steg til å grave frem det etterlengtede krydderet, som bare finnes i visse territorier.
Som Hus Atreides (de «gode» imperialistene) trenger du ikke nødvendigvis slåss for å overta landsbyer. Dune: Spice Wars handler nemlig nærmest like mye om politikk som krigføring, og hus Atreides kan benytte seg av sine sterke innflytelsesevner til å strekke seg utover. Dette tar imidlertid 15 dager og innflytelsesressurser, men er en god måte å ta over flere områder samtidig på, mens man også sparer seg for tapte liv. Denne ressursen må likevel balanseres med trangen til å få gjennomslag i Laandsraad (imperiets forsmaling), som kan gi noen flotte bonuser eller stygge straffer. Hus Harkonnen (de «onde» imperialistene) fokuserer ikke overrasket på krigføring, og har ikke de diplomatiske mulighetene Atreides har, men kan på sin side knuse fienden med overlegen militærmakt.
Selv med det i utgangspunktet underleggende Fremen-folket kan man ha det gøy, for som Fremen kan man benytte seg av at man kjenner naturen og Arrakis beist bedre enn de fleste. Vie spesielle «thumbers» kan man kalle frem sandormer og til og med ri på dem, for å på denne måten komme seg kjapt fra ett sted til et annet. Det er til enorm hjelp ettersom det faktisk tar lang tid for troppene dine å løpe fra punkt A til B, spesielt når vannressursene begynner å gå tomt.
Kampen om tilværelsen
Og det er nettopp ressursene som gjør Dune: Spice Wars så unikt og spesielt interessant. Krydderet tjener du penger på, men alle fraksjonene må også betale en egen krydder-skatt til imperiet eller smuglere for å fortsette operasjonene sine. Men istedenfor å være en fastsatt utgiftspost, kan man selv balansere hvor mye krydder man vil produsere – og hvor mye man vil selge videre og dermed tjene ordentlige penger av.
I tillegg må man passe på at man har stål til fabrikker, drivstoff til maskiner, vann til folket sitt, og til og med nok folk til å passe på riket og bemanne innhøstingsmaskinene dine. Dette betyr at hver avgjørelse har store konsekvenser, og det er viktig å passe på at man faktisk har råd til å bygge noe før man tar avgjørelsen. Ethvert bygg har nemlig vedlikeholdskostnader, som gjør at de krever mer enn bare én innbetaling.
Men kanskje det som endrer formelen aller mest er hvor skjøre dine ressurssankere faktisk er. Ikke bare må du passe deg for enorme sandstormer som truer med å ødelegge maskinene dine, men massive sandormer kan krype opp av sanden på null tid, og fullstendig ta deg på sengen. Du får alltid varsel om innkommende angrep, men tiden er knapp, og følger du ikke – og om du ikke er villig til å betale ekstra for at maskinene automatisk evakueres – vil du nok gå på en smell nå og da.
I tillegg skal du hanskes med sinte opprørere som dukker opp fra diverse territorier, og sammen gjør disse Dune: Spice Wars til en av de mest unike og sjanger-vridende spillene jeg har spilt på lenge. Det er kjempegøy å se, og selv om det kan være frustrerende å ikke forutse angrep eller reagere tidsnok, har du alltid en sjanse til å gjøre det bedre neste gang. Den tilnærmingsvennlige formelen gjør også at det er morsomt å begynne nye kampanjer, så det er faktisk vanskelig å gå lei her.
Litt for koselig?
Dune er et nokså horribelt univers, med nok av desperate og brutale øyeblikk både i bok- og filmformatene. Det er derfor litt snodig at den visuelle stilen i Dune: Spice Wars er så søt og vennlig som den er. Spice Wars er for all del et pent spill, om ikke noe enkelt, men det skal sies at detaljene på for eksempel soldater kunne vært enda mer komplekse, samtidig som de kunne tatt enda mer inspirasjon fra kildemateriale. Det er liksom lite visuelt som minner om de brutale konseptene spillet ellers holder på med, og selv om dette er pirking, hadde det kanskje vært enda kulere med en litt mer realistisk og detaljert stil, muligens noe a la Frostpunk.
Konklusjon
Dune: Spice Wars er allerede fra første dag et morsomt og unikt 4X-strategispill som jeg merker er vanskelig å legge fra seg. Ikke bare er det tilnærmingsvennlig fordi man begynner så enkelt og i det små, men kampen om ressursene, de vanskelige leveforholdene, sandormer, og de litt dypere systemene knyttet til politikk og variasjon i fraksjonene, gjør dette til et spill jeg har lyst til å se enda mer fra, og som jeg håper kan inspirere andre utviklere der ute. Kanskje gjør det noe med spenningen at det hele foregår i sanntid – for i motsetning til for eksempel Civilization er ikke Dune et rundebasert spill. Sammen skaper dette en opplevelse som føles frisk, spennende og som alltid holder deg på tå, og det er gull verdt i en strategispill-sjanger som dette.
Dune: Spice Wars er tilgjengelig via Steam Early Access fra 26. april.
