Hva får du hvis du setter Funcom, Dune-franchisen og online overlevelsesspill sammen i et rom? Et potensielt kult spill i hvert fall, og Dune: Awakening har mye av det som skal til for å bli akkurat det.
Tørt og varmt
Arrakis er akkurat like lite gjestfritt som du hadde regnet med. Det er knusktørt, solen er så varm at du må holde deg i skyggene, det er sandormer store som fjell. Og ikke nok med det, men du har også plyndrere og andre fiender som absolutt ikke vil ditt beste. Ting ligger til rette for at overlevelse er noe du må jobbe for i Dune: Awakening.
Som seg hør og bør starter du mer eller mindre på null, og må jobbe deg opp med alt du finner på veien. Akkurat her følger spillet sjangeroppskriften mer eller mindre til punkt og prikke. Plukk opp alt du ser av ressursen, steiner, gress, og annet og bygg ditt første lille overlevelseshjem. Så kan du sakte med sikkert jobber deg oppover teknologitreet, få kulere ting og overleve litt lettere etter hvert som tiden går.
Progresjonen i spillet går ganske raskt, godt guidet av en overraskende velfungerende historie. Du drives videre rundt i kartet, du introduseres for nye mekanikker og teknologier gjennom flere ulike oppdrag som må gjøres. I starten er det kanskje bare å finne et metall, eller ta livet av noen plyndrere, men dette utvikler seg mer og mer jo lenger ut i spillet man kommer.
Men først må vi spole litt tilbake, for før alt dette må du velge en klasse, som har sine styrker og svakheter. Her kan du spesialisere deg som en Bene Gesserit, en sverdkjemper eller flere andre interessante klasser. Tøft valg å ta i starten, men etter noen timer med spilling åpner det seg mulighet for å låse opp de andre klassene du ikke valgte. Dette gir deg muligheten til å tilpasse karakteren din basert på de styrkene du ønsker.
Vil du kjøre masse «PVP» er det noen åpenbare valg rettet mot kamper. Vil du bo og bygge i fred og ro så tar du en helt annet retning. Det er ikke overkompliserte evnetrær, men totalen kan allikevel bli morsom.
Teknologi i høyfart
Som nevnt er progresjonen i starten av spillet rask, og det blir nesten litt for mye litt for fort. Du får nye poeng og gjenstander du må bruke forskerpoeng på, som låser opp noe du kan bygge, som igjen låser opp noe du kan konstruere. Du har maskiner som foredler metaller, maskiner som utvinner vann og en drøss andre varianter. Alt skal plasseres i en base, det koster ulike typer byggematerialer, og progresjonen akkurat her er låst bak tilgangen til nye, edlere metaller. Jeg mistenker at fremgangen stagnerer jo lenger fram du kommer, og til tross for en litt overveldende start er det ganske greit å lære seg systemene etter hvert.
Byggingen i spillet fungerer godt, uten noen store nyvinninger. Du plasserer en base med fundament, og kan tilpasse med etasjer, ulike vegger og det meste du kan tenke deg. Det er enkelt å få til noe som fungerer bra og er praktisk i hvert fall. Jeg er langt ifra noen arkitekt, men for de litt mer kreative sjelene der ute så går det helt sikkert an å lage noen meget kule baser. Jeg liker godt hvordan du kan styre tilgangen til forskjellige elementer i basen for deling med andre, slik at du kan styre hva som er låst og ikke i din egen eller en felles base.
Samarbeid med andre spillere var bare positivt for meg, uten at jeg fikk mulighet til å teste veldig mye kamper mot andre spillere. Jeg er i hvert fall overbevist om at jeg skal spille sammen med venner, og helt sikkert kommer til å ha det gøy med å dele ressurser og bygge sammen.
Ut på tur
Men for å muliggjøre alt dette må du trosse sandstormer, sandormer og fiender og faktisk utforske verdenen rundt deg. Spredt rundt på sanddynene er det ulike fjellområder der fiender og venner har laget bosteder. Her kan du finne huler, små bosteder eller større forskningsbygg der det kryr av fiender. Og her kommer kampsystemet inn, og det fungerer sånn helt midt på treet bra.
Jeg valgte å gå for Bene Gesserit-klassen, som kombinerer knivkamp og «Voice», som kan kontrollere fiendene. I starten får du tilgang til 2 ulike kampevner, der en tredje kan låses opp senere i spillet. Jeg valgte en teleportering og en evne som lokker og svimeslår fiendene. Kampsystemet fungerer greit, men det er lite tyngde og følelse bak både nær- og avstandsvåpen. Jeg savner tyngde og følelsen av treffpunktene, og både bevegelser og kampene kjennes litt svevende ut.
Det jeg liker er at du absolutt ikke er udødelig, og med mer enn et par fiender rundt deg går helsen fort ned. Det er ikke bare å løpe rundt og stikke med kniven uten å se seg for. Du kan imidlertid «gjennoplive» deg selv så mange ganger du vil i en kamp, så lenge du har vann igjen, og akkurat denne evnen håper jeg utviklerne gjør noe med. Den kan du gjøre altfor ofte, og gjorde at jeg aldri faktisk døde i noen kamper. Utover dette er kampene som nevnt helt greie de første 20 til 25 timene, men ikke revolusjonerende bra.
Ikke overraskende er det selve settingen, stemningen og utforskingen av historien og verdenen jeg liker best i spillet. Litt utypisk til sjangeren å være, men en positiv overraskelse uansett. Historien hadde en fin driv, jeg fikk se litt av politikken og manøvreringen mellom de ulike «husene» på Arrakis, og her gleder jeg meg til å se hva mer Funcom har kokt sammen.
Konklusjon
Dune: Awakening ble nylig utsatt et par uker, og det tror jeg kan være greit. Rammene og fundamentet er på plass til noe som kan bli et bra spill, men jeg tror det kan ha godt av å få et par uker til med finpussing. Litt mer polering her og der, litt balansering og justering samt fiksing av småfeil er en smart avgjørelse.
Versjonen jeg har spilt gir uansett et bra inntrykk, og jeg er spent på hvordan spillet utvikler seg videre. For jeg har en følelse av jeg bare har sett den enkle starten på et tilsynelatende mye større spill, der det er veldig mye mer å utforske og oppleve. Verdenen de har skapt med Arrakis er jeg sikker på vil fungere, og jeg håper historien opprettholder samme gode flyten. Jeg er veldig spent på hvordan politikken og fraksjonene skal fungere i en større skala med flere spillere, og dette er noe jeg gleder meg veldig til å se.
Alle systemene med baser og ressurser, satt sammen med de ulike husene og deres maktkamp kan by på mye dramatikk og moro hvis det fungerer som utviklerne sier når det er mye flere spillere, og man kommer langt nok i spillet til å se alle systemene komme sammen.
Den største bekymringen min er kampsystemet. Det fungerer, men jeg er redd det kanskje ikke er nok til å engasjere over tid. Men kanskje nye gjenstander og en mer utviklet figur kan hjelpe til, samt heftigere fiender som sikkert kommer senere i spillet. Jeg var mye sterkere og dødeligere på slutten av spillingen i denne testen, og dette er bare en liten smakebit av alt spillet tilsynelatende byr på.
Jeg står igjen med en nøktern optimisme til Dune: Awakening, som jeg uansett helt sikkert kommer til å spille når det kommer tidlig juni.
