Når studioet som står bak Ori-spillene kommer med noe helt nytt kan du banne på at jeg følger med. Det er to fantastisk vellagde og utrolig vakre spill, og de to alene gjorde at jeg umiddelbart hoppet på No Rest for the Wicked når det ble sluppet i Early Access for snart 1 år siden.
Siden da har jeg spilt mange timer allerede, men nå for en drøy måned siden kom den først store oppdateringen til spillet, navngitt «The Breach». Nye områder, nye spillmodi og masse forbedringer som bare ventet på å bli sjekket ut.
Sjangerblanding
Jeg er ikke helt sikker på hva jeg skulle klassifisert No Rest for the Wicked som. Det er en del plattformspill som allerede nevnte Ori-serien, blandet sammen med en dæsj Dark Souls, krydret med litt Diablo/ARPG-gjenstandsoppgradering og kokt sammen i en actionrollespill-gryte. Høres utrolig rotete ut, men det smelter sammen til et interessant, men ikke feilfritt spill.
La oss imidlertid ta det fra starten: Du er en «Cerim», og etter en heller dramatisk båttur ender du opp på en strand, søkkvåt og uten utstyr av noen som helst sort. Ganske fort finner du fiender som definitivt ikke vil deg noe godt. Fiendene drepes, du får et våpen eller to, begynner å utforske rundt stranden, finner etter hvert et gammelt fort, før du til slutt finner veien til en ganske trist og nedslitt by. Der starter en lang og tøff reise for helten i spillet, der du ikke bare skal slåss mot hundrevis av fiender på veien, men også hjelpe landsbybeboerne med sine problemer, hjelpe til med gjenoppbyggingen og utforske gamle, spennende myter og hemmeligheter.
Det første som slår meg hver eneste gang jeg starter opp spillet er hvor uendelig kul og vakker den visuelle stilen er. Utviklerne har gått for en låst isometrisk kameravinkel, og det blir en slags mellomløsningen mellom Diablo eller andre «ARPG»-spill, og en todimensjonal plattformer. Det er utrolig effektivt, med en helt særegen visuell rikdom og variasjon.
Alle områdene er detaljrike, de er smart designet med masse gjemte, hemmelige kriker og kroker du kan finne. Det finnes smarte snarveier og måter du knytter store områder sammen på, ikke ulikt for eksempel Dark Souls. Det er fascinerende vellaget, og har en fantastisk visuell identitet og stil. Sammen med den herlige stemningen i spillet sitter også spillets historie og dialog overraskende bra. Stemmeskuespillet er særdeles bra, og det blir interessant å se hvor de drar historien når vi får mer innhold, og til slutt en endelig 1.0-versjon av spillet.
Utstyr til besvær
Men aller viktigst for de aller fleste er vel uansett kampene og kampsystemet. Og akkurat her kan nok kanskje No Rest for the Wicked være litt polariserende. Og det tror jeg koker ned til vanskelighetsgraden. For det er et utfordrende spill, spesielt de første timene, og det er mange systemer og spillmekanismer du må sette deg inn i.
Det er enda ingen klasser å velge mellom (dette er noe som skal komme), men du har ulike attributter, godt kjent fra haugevis av andre spill, som du setter poeng i når du går opp i nivå. Disse er ganske rett fram, men satt sammen med andre ting i spillet fungerer det bare sånn passe slik det står i dag. Du kan for eksempel ha et våpen og se for deg en «build» som hovedsakelig bruker styrke. Våpenet ditt skalerer med det, og det funker. Men du har muligheten til flere våpen i spillet, og dermed «låses» du til en spillestil utover i spillet. Det er mulig å resette og plassere poengene på nytt utover i spillet, men per nå er det ganske låst. Også her er det bekreftet at utviklerne kommer til å gjøre endringer og forbedringer, uten at vi vet håndfast når det skjer.
Dermed blir spillestilen litt låst, og er mer eller mindre styrt av våpenet du velger. Velger du å fokusere på «intelligence» på våpenet og attributtene ditt, gjør du mye mindre skade med det fete tohåndssverdet en eller annen sjefsfiende dropper som krever styrke. Det er for vidt greit, og ikke en ukjent spillmekanisme i denne typen spill, men det bremser utforsking og testing av ulike spillestiler, og krever enten at du spiller flere klasser, eller får tak i gjenstanden som gjør at du kan ommøblere poengsettingen din.
Det som derimot fungerer skikkelig bra er kampsystemet og følelsen i kampene. De ulike våpentypene har sine unike bevegelsesmønstre, de har en egen tyngde og tempo i kampene. Det er en deilig tyngde og metode i kampsystemet i spillet. Du kan ikke bare være aggressiv, fiendene gjør mye skade og du dør fort hvis du ikke tenker deg om. Akkurat her er det mye «Souls»-inspirasjon, men overført til ny synsvinkel som er overraskende effektfullt.
Kampene fungerer av flere grunner. Tempoet og kontrollen du har i kamp er balansert, alle knappetrykk gjør det du forventer når du forventer det. Fiendene er mange, dødelige og varierte. Sjefskampene er også det samme, bare ganget med ti. Det er en fryd å utforske alle områdene tilgjengelig i spillet, mose ned fiender du møter på veien og forhåpentligvis finne hemmeligheter og skatter på veien. Jeg blir aldri lei av kamper i No Rest for the Wicked, nesten uansett hva slags våpen jeg har spilt med. Jeg er dårlig med tunge, trege våpen, mye fordi jeg sliter med å treffe de riktige vinduene for angrep, og litt fordi fiendene er både raske og hopper lett unna. Men det er et meg-problem, og ikke så mye et spillproblem.
Disse evnene får du testet i til det ytterste i «The Crucible», en litt egen spillmodi. Dette er et komprimert og utfordrende grottevandring over flere nivåer, med økende vanskelighetsgrad og en særdeles vanskelig sjefskamp hvis du kommer så langt. Her må du ha utstyr og taktikk på plass, men til gjengjeld er belønningen verdt strevet. Jeg liker modusen, den er utfordrende og gir en veldig mestringsfølelse når du endelig knekker koden.
Konklusjon
Om det er verdt for deg å plukke opp No Rest for the Wicked nå før fullverdig slipp er vanskelig å svare på. Spillet slik det står idag har en brå slutt, i hvert fall når det kommer til historie og progresjon. Du har et maksnivå, og så er det ingen store oppgraderinger direkte på figuren din.
Men det er et sabla bra spill allerede, med et unik og deilig flytende kampsystem, som har en godt balansert vanskelighetsgrad. Dette er ikke et lett spill, men til gjengjeld er det utrolig digg når du endelig får banket sjefsfienden som står i veien. Det er masse innhold allerede, og du får lett klokket 50 timer her før alt er sett og utforsket.
Nei, det er ikke ferdig, men allerede som et uferdig spill i Early Access er dette mer solid enn mye annet som er å kjøpe om dagen.
