Fantasy Life: The Girl Who Steals Time er oppfølgeren til 3DS spillet Fantasy Life. Det starter som et typisk langsomt kosespill og utvikler etter hvert The Legend of Zelda-tendenser. 100 prosent japansk med søte rollefigurer som lager ablegøyer, en stor og fargerik verden og et intenst fokus på jobb. I stedet for å være gjeldsslave til en vaskebjørn, blir du oppmuntret til å tjene penger for å være nyttig for samfunnet og utvikle sunne karaktertrekk.
En fortelling som tjener sin hensikt
Et dragefossil hentet fra havets bunn peker deg og den utrettelige arkeologen Edward i retning av en mystisk øy. Eldgamle ruiner, tidsreiser og et plot om å ødelegge verden følger deretter, i det som blir et lite bemerkelsesverdig, men helt fungerende hovedplot. Vi støter på kjente og forutsigbare sjangertrekk, lett underholdende dialog med en mildt selvrefererende humor og en dybde på sølepytt nivå. Her står det og går det først og fremst på om man synes snakkende fugler, useriøse apestreker og dramatiske lydeffekter er sjarmerende eller irriterende. Personlig synes jeg det var akkurat engasjerende nok til at jeg ble underholdt, men ikke så dypt at jeg måtte følge så nøye med.
Spillet prøver seg til tider på en halvhjertet moral om at alle jobber er like viktige og at en må lære seg å bidra til samfunnet. På øyen Mysteria sies det at om man er arbeidsløs for lenge blir man gjort om til en imp. Noe av det første øyas konge forteller deg er at han kan lukte at du er arbeidsløs. Denne samtalen blir spillets introduksjon til sin hovedmekanisme, de 14 «unike» jobbene, referert til som Liv.
Kjent, kjært og til tider kjedelig
Fantasy Life: The Girl Who Steals Time prøver å overbevise deg om at den har 14 unike jobber man kan bytte mellom. Dette er løgn.
Den har bare tre: slåss med ting, samle ting og lage ting.
Hvilke du foretrekker kommer helt an på estetikk. Føler du deg mer som en tømrer eller kokk? Du kommer til å spille helt samme minispill, bare i forskjellige rom. Dette gjør spillet svært repetitivt, men det er noe avhengighetsdannende med det og. Den åndsfraværende oppgaven å klikke på samme knapp til et tre faller er jo en del av appellen. Du er en søt liten karakter i en søt verden og belønningsområdet i hjernen fyrer av hver gang man er ferdig med en oppgave eller lager en ny ting til huset sitt.
Det er selvfølgelig ikke å komme unna at Fantasy Life er kliss lik Animal Crossing, på godt og vondt. Designet, lydeffektene, musikken og spillingen generelt er veldig lik. Det Fantasy Life gjør annerledes er å servere en mer fokusert opplevelse. I sann rollespillstil må man gå til punkt A, snakke med person B og slåss med noen monstre på veien. Jeg har aldri kommet meg nevneverdig langt i spill som Animal Crossing, Minecraft eller Stardew Valley, nettopp fordi de er litt løsere på slikt. Jeg liker å bli fortalt hva jeg skal gjøre og hvor jeg skal gå, så Fantasy Life: The Girl Who Steals Time passet meg bedre enn de overnevnte. Det bugner av «fetch-quests» og meningsløse oppgaver, men dette kan man gjøre så mye eller lite av som man vil.
Etter hvert introduseres en til en større verden og tre forskjellige tidsepoker. Nåtiden, med din egen øy du kan forme og bygge på som du vil, øyas fortid, der mesteparten av historien foregår og en alternativ virkelighet på kontinentet Ginormosia. Sistnevnte er spillets «open-world» område, der man løper fra tårn til tårn for å avdekke kartet og snubler over templer med relativt enkle utfordringer. Høres dette kjent ut? Det er litt som å gå på den restauranten du alltid går på og bestille det du alltid bestiller. Du vet hva du får, du vet du kommer til å like det, men det kommer ikke til å revolusjonere smaksløkene, ei heller være en spesielt minneverdig opplevelse.
Det er mulig å få med seg opptil tre følgesvenner ut på eventyr. Mørk trolldom gjør enkelte innbyggere i Reveria om til møbler og ved å redde disse stakkarene går de umiddelbart med på å flytte inn på øya di. Du som spiller må selvfølgelig bygge hus til dem og et gratis hus er kanskje den største absurditeten i hele spillet. Det er verdt å nevne at grensen på antall hus (utenom ditt eget) virker som om den er på seks, som er latterlig lavt. Med muligheten til å skaffe deg oppimot 49 følgesvenner blir det da dessverre mange uteliggere på øya.
Hver av følgesvennene har en jobb og kan hjelpe deg med dine egne livsveier. Noen av dem blir introdusert gjennom historien, mens andre kan bli plukket opp fra dungeons, templer og rundt om kring i verdenen. Det er mulig å skaffe seg en følgesvenn fra hver jobb, men på grunn av tilfeldighetene rundt hvem du finner hvor og når, kan du fort ende opp med å ha tre paladin følgesvenner og ingen tømmerhoggere.
Variasjon er livets krydder
Fantasy Life: The Girl Who Steals Time har mange elementer som bidrar til en spilltid som fort kan bli 35 til 40 timer lang. Men ikke alle elementene er like gjennomtenkte og noen av elementene er det samme elementet bare 400 ganger. Alt går i bane rundt spillets tre hovedmekanismer: samle ting så man kan lage ting så man kan slåss med ting. For å låse opp de forskjellige livene må man gjøre et introduksjonsoppdrag som til og med utviklerne synes ble for kjedelig. Man får nemlig alternativet å bare hoppe over dette oppdraget om man ønsker.
Sideoppdrag for Reverias innbyggere gir deg ikke «XP», istedet får du nyttige objekter og penger i form av spillets valuta, Dosh. Dosh trengs til mange ting, da spesielt å oppgradere ditt eget hus og bygge hus til innbyggerne på øya di. Å forme øya etter dine egne ønsker er lett og oversiktlig, og man kan gjøre alt fra å lage infrastruktur som broer og veier, til å forme selve landskapet.
En ting som ikke funket like bra, var å gå opp i nivå. Jeg oppmuntrer alle spillutviklere til å tenke nøye gjennom om de må ha et «skilltree» i spillet sitt. Det har seg nemlig sånn at å gå opp i nivå er lite gøy når man må klikke seg gjennom et tre som er helt likt 4 andre trær du allerede har vært gjennom og du må velge mellom fristelser slik som +10 tømmerhogging eller +2 prosent EXP. Hvis man ikke har noe interessant å putte i et skilltree er det like greit å bare automatisere prosessen.
De 14 livsveiene må alle komme sammen for å redde dagen når historien går mot slutten. Spillet indikerer at man må være et høyere nivå enn nødvendig for å få til disse oppgavene, så jeg anbefaler å bare prøve seg på dem uansett hvilket nivå du er. Hvis du har kommet deg så langt gjennom spillet allerede er du mest sannsynlig godt nok utstyrt. Jeg ble lurt til å jobbe iherdig med å få opp nivået på et par jobber, til jeg skjønte at dette ikke trengtes. Dette kunne spillet gjerne kommunisert litt bedre.
Slutten på historien betyr ikke at spillet er slutt, og det er fortsatt mye å ta seg til etter at man har reddet verden fra onde trollmenn og drager. Det er også en flerspillermodus jeg ikke fikk prøvd, der man kan spille opptil fire spillere sammen.
Konklusjon
Fantasy Life: The Girl Who Steals Time er et spill som leverer akkurat som forventet. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Hvis du liker spill som Animal Crossing: New Horizon eller Stardew Valley er nok dette midt i blinken for deg. Spillet er større enn man skulle trodd og har mange ulike oppgaver man kan kaste seg på. Svakheten ligger jo i at disse oppgavene er svært like og svært repetitive.
God stemning, søte karakterer og behagelig spilling skal ikke tas for gitt. Dette har Level 5 fått til bra og de har laget et spill som passer perfekt å krølle seg opp i sofaen og slappe av med. Lystig musikk, fargerike omgivelser og tilfredsstillende lyddesign gjør at oppgaver som fort hadde blitt kjedelige i andre spill holder seg friske mye lenger. RPG-elementene, til tross for at de er overfladiske, skaper ekstra initiativ og er et tilskudd jeg likte godt.
Jeg spilte spillet på PC med en PS5 kontroller og utenom det faktum at hoppeknappen er sirkel (som er hedensk) funket dette veldig bra. Spillet er helt klart laget for kontroller. Hadde jeg kunnet velge om igjen hadde jeg kanskje fått tak i det til konsoll istedet, bare for å kunne sitte i sofaen mens jeg spilte.
Det finnes selvsagt billigere måter å koble av på enn et spill til 645 kroner. Men dette er også et spill som tilfredsstiller et veldig spesifikt behov, et behov andre spill ikke kan fylle. Liker du sjangeren og trenger noe å pusle med en stund er dette det perfekte spillet for deg. Det passer for alle aldre og krever ikke så mye investering, ei heller spillkunnskap for å spille. Level 5 har her bevist at man trenger ikke å finne opp hjulet på nytt for å lage et solid spill. Man trenger faktisk ikke å finne opp noe som helst, bare lage en opplevelse som er behagelig og flyter bra.
Fantasy Life: The Girl Who Steals Time er ute nå til Nintendo Switch, Playstation 4 og 5, Xbox Series X/S og Steam (testet). Spillet skal også være tilgjengelig til Switch 2 på lanseringsdatoen 5. Juni.
