FEATURE: Her er våre personlige favorittspill fra 2019
Feature

Personlige favoritter 2019

Her er våre personlige favorittspill fra 2019

Seks av redaksjonsmedlemmene presenterer sine favoritter.

Vi er nå på side to i listen, og det har dukket opp noen nye spill som vi ikke har sett på redaksjonskåringen. Disse gliper som regel på grunn av avstemmingsprosessen, og da er det bra de får sin heder og ære her.  

På denne siste siden for i årfår vi se hva Gøran, Espen og Øystein har likt best fra 2019. 

Gøran SolbakkenS favoritter:

Control

 

Jeg er en stor fan av Remedy, og helt siden Alan Wake og Max Payne har jeg spilt alt de har gitt ut. Ikke alt har vært like bra, men det er et eller annet de gjør med stemningen i spillene sine, og måten de forteller historier på som treffer meg midt i hjerterota.

Og ingen av spillene deres har truffet meg like hardt som Control. Jeg tror dette er det første spillet de har gitt ut siden Max Payne der kampsystem, handling og univers har passet så bra bra sammen, og fungert så bra som det faktisk gjør. Historien til Jesse er kul, og alt det rare som skjer i spillet, og hvordan de «overnaturlige» forklares er noe jeg rett og slett digger.

Control er en nydelig powertrip, og evnene du finner og tilegner deg i løpet av spillets gang er skikkelig kule, ytterlig forsterket av et lyddesign som uten tvil er det beste i 2019. Satt sammen med den brutalistiske arkitekturen og designet i huset gir det en stemning og en utforskerglede få andre spill har gitt meg i 2019.

Fire Emblem: Three Houses

 

Jeg har aldri vært en ivrig Fire Emblem-spiller tidligere, selv om jeg har prøvd flere av de eldre spillene i serien. Men når Intelligent System endelig lagde en versjon til Switch ble jeg bergtatt omtrent fra første øyeblikk. Her inntar du rollen som lærer i et akademi, og må velge mellom tre ulike klasser du skal ha hovedansvar for.

Til nå har jeg spilt igjennom med to av klassene, og planen er å gjøre det en tredje gang også. Historien i spillet er bra, men det er alle elevene du lærer å kjenne jeg forelsket meg først i. Bernadette, Ashe, Ferdinand, Ingrid og min dronning for alltid Edelgard er spillfigurer jeg aldri hadde trodd jeg skulle bry meg om, men som jeg nå aldri kommer til å glemme. Og dette er bare en liten håndfull av alle jeg kunne nevnt. Historiene deres er komiske, rørende og tragiske og en av spillets største styrker.

Kampsystemet er vellaget og fungerer utmerket, men kan kanskje til tider være litt for enkelt, spesielt hvis du vil ha en skikkelig utfordring. Til tross for dette er Fire Emblem: Three Houses uten tvil et av mine absolutte høydepunkt fra året som har gått.

Disco Elysium

 

Herregud for et spill! Jeg hadde ikke hørt noe om Disco Elysium i det hele tatt før jeg begynte å se litt snakk om det på Twitter, og installerte det kort tid etter. Det har jeg ikke angret på, for dette er en spillperle av de helt sjeldne.

Min alkoholiserte, stokk dumme men meget intuitive politimann, med en forkjærlighet for kommunisme og dumme ideer gav meg en spillopplevelse jeg ikke vil glemme på en stund. Selv om kanskje pek og klikk-sjangeren ikke er noe for deg vil jeg anbefale å gi dette spillet en sjanse. Det er proppfullt med originale og gode ideer, dialogene er så sylskarpe og velskrevne at få kan sammenlignes, og det balanserer humor og tragedie på en herlig måte.

ZA/UM imponerer stort med sitt første spill, og de fortjener all skryt, heder og ære de måtte få. Jeg er utrolig imponert over hva de har fått til med Disco Elysium, et spill som overrasket meg mer enn alle andre spill i 2019.

Slay the Spire

 

Litt rart å skulle ha med dette spillet på lista i 2019, siden jeg begynte å spille det ganske langt tilbake i 2018. Men endelig slippdato er viser 2019, og Slay the Spire fortjener så definitivt å være med på liste.

Dette er et turbasert strategispill blandet med roguelike, der du skal prøve å komme deg til toppen og bekjempe et tårn med en hel haug av fiender på veien. Det gjør du med en av tre ulike klasser, hver med sin egen spillestil, og med kort du får utdelt på veien. Disse kortene er angrep, forsvar, og andre evner du bruker i kamp.

En av de tingene jeg liker veldig godt i Slay the Spire er at det gir deg informasjonen så tydelig. Hvis en fiende skal angripe deg på hans tur, så ser du det, og du ser også hvor mye skade det angrepet kommer til å gjøre. Dermed kan jeg forberede meg på dette som jeg ønsker selv, med de kortene jeg har tilgjengelig. Hvis jeg tar for mye skade er det min egen skyld, ikke en eller annen overraskelse spillet kaster på meg.

I tillegg er det så mye ting å samle, og så mange forskjellige kort å bygge samlingen din på at hvert eneste «run» kjennes unikt ut. Det er så mye variasjon, og så mange måter å vinne og tape på at jeg enda ikke har sluttet å la meg imponere. Et helt nydelig spill som finnes på nesten alt av plattformer.

Path of Exile

 

Ja, jeg vet at Path of Exile er et gammelt spill, men det kom med en stor oppdatering rett før jul, og jeg har falt dypere ned i kaninhullet enn noengang tidligere. Dybden og kompleksiteten i Path of Exile er utilnærmelig i denne sjangeren, og ingen andre spill kan vise til den samme variasjonen i spillet sitt. Måten Grinding Gear Games endrer på spillet sitt, og gir ut nye oppdateringer som ikke bare legger til innhold, men som drastisk endrer store mekanikker i spillet er helt enorm.

I deres siste oppdatering, kalt Metamorph, samler du sammen deler fra monstre og bosser underveis i et brett, og blander disse sammen til en metamorph, som henter evner og angrep blandet sammen i et stort kaos. Men dette er bare den nye mekanikken de kom med, i tillegg til dette har de radikalt endret hvordan hele «endgamet» i spillet fungerer. Progresjonen er endret, hvordan du låser jobber deg videre opp i vanskelighetsgrad er endret, og også de siste og vanskeligste sjefskampene er nye. Det er enormt imponerende å se hvordan dette spillselskapet gang etter gang fornyer og forbedrer spillet sitt.

Hvis du liker actionrollespill som dette, men synes kanskje at Path of Exile ser stort og kompilsert ut, så vil jeg bare anbefale å hoppe i det. Få spill har gitt meg så mye glede over så mange år, og ingen spill fornyer og forbedrer seg like mye som Path of Exile gjør, selv 6 år etter at det kom.

Espen Jansens favoritter:

Apex Legends

 

Call of Duty, League of Legends, Hearthstone, Overwatch ... og nå Apex Legends. Så lenge jeg har hatt tilgang på «moderne» spillmaskiner og stabilt internett, har jeg alltid hatt ett flerspillerspill som har tatt opp uhorvelig mye av den tiden jeg egentlig kunne og burde brukt på andre spill. Evighetsspill som man aldri blir helt ferdig med, men som i stedet holder liv i spillegleden takket være engasjerende mekaniker og stadige oppdateringer.

Og i år er det altså Apex Legends som har stukket av med den æren. Jeg har spilt fryktelig mye Apex Legends i 2019, og det til tross for at jeg egentlig ikke har hatt noe spesielt til overs for battle royale-sjangeren tidligere. Det er på en måte noe eget med dette spillet – det har intelligente løsninger, spennende helteskikkelser og, ikke minst, en helsikes tilfredsstillende gameplay-loop.

Det går fort, det er presist og det føles bra – noe så enkelt som å skli ned en bakke og fyre av et par skudd med en helt alminnelig rifle får sin egen sjarm når man supplerer det med Pathfinders gripekrok, litt parkour og et velrettet sleivspark i retning fienden. Apex Legends blir bare bedre og bedre, og hvis utviklerne fortsetter å fylle på med nytt og spennende innhold, kommer ikke jeg til å gå lei med det første.

Kingdom Hearts III

 

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: Det er utrolig hvor bra Kingdom Hearts III er. Som et spill hvis viktigste oppgave var å nøste sammen nærmere 20 år med en rekke unike og mildt sagt eklektiske eventyr, er det så utrolig mye som kunne gått galt underveis. Men for meg var dette nøyaktig det spillet jeg hadde håpet på.

Fortellingen er riktignok ganske todelt, men slik har det egentlig alltid vært i denne serien. På den ene siden kaster man seg lekent og lystig gjennom en rekke Disney-verdener, mens man på den andre tar for seg hva som skjer når tretten blad Xehanort møter tre blad Sora (og et par andre gærninger) i en storslagen kamp mellom mørke og lys. Og begge halvdeler fungerer ypperlig! Disney-universene er større og mer tro mot opphavet enn noensinne tidligere, mens det sedvanlige Kingdom Hearts-plottet betyr mer og har flere følelsesladde øyeblikk enn på aldri så lenge.

Kingdom Hearts III er med andre ord som Kingdom Hearts alltid har vært: litt tullete; svært fargerikt; fylt med spennende keyblade-action; dandert rundt en engasjerende og betydningsfull historie; og akkompagnert av noe den beste musikken i bransjen. Det er ikke for alle, men visst pokker er det for meg.

Picross S3

 

Min kjærlighet for Picross har utviklet seg gradvis over de siste par årene – allerede på tampen av fjoråret hadde jeg brukt flere titalls timer på de merkelige tallgåtene i henholdsvis Picross 3D: Round 2, Pokémon Picross, Picross S og Picross S2. Det var likevel ikke før i år, med lanseringen av det tredje spillet i S-serien at jeg virkelig fikk opp øynene for hvor utrolig bra Picross egentlig er.

For de som ikke vet det, er Picross en slags pussig avart av Sudoku, hvor man benytter seg av tallkombinasjoner, kryss og firkanter for å løse gåter og sette sammen fargerike og interessante bildemønstre. Det ser ikke ut som all verden, men når man først knekker en av spillets mange koder og begynner å få en slags forståelse for hvordan spillet faktisk fungerer, blir det pent umulig å legge det fra seg.

Picross er zen, kos og hjernetrim på sitt aller, aller beste. Og Picross S3 fanger essensen av denne formidable hjernetrimmen på en helt fantastisk måte: Hver gåte er en ny mulighet til å lære noe nytt; hver gåte er en ny mulighet til å kose seg med en podkast; hver gåte er en mulighet til å koble litt av og kanskje også bli litt klokere i samme slengen. Høres ikke det deilig ut? Jo, det gjør det.

Sekiro: Shadows Die Twice

 

Nå begynner det for alvor å virke som om Dark Souls-utviklerne i FromSoftware ikke kan gjøre noe som helst feil. Sekiro: Shadows Die Twice er deres sjette Souls-aktige spill siden de fant opp actionhjulet på nytt med Demon's Souls i 2009, og jaggu har de ikke overgått seg selv også denne gangen.

Sekiro: Shadows Die Twice viker tydelig fra den typiske formelen og føles således helt ulikt alt som har kommet tidligere, samtidig som det også føles kjent og kjært. Dette kunststykket er muliggjort fordi de grunnleggende spillmekanikkene FromSoftware benytter seg av er så utrolig gjennomtenkte. Dette gjelder mangedobbelt for dette spillet, som antagelig har det sterkeste gameplayet utviklerne noensinne har levert.

Ikke bare ser man ut som en actionhelt når man spiller Sekiro: Shadows Die Twice, men man føler seg også som en actionhelt. Jeg er overbevist om at det aldri har vært så tilfredsstillende å være god i et spill som det det er å parere, dukke unna, og overliste fiender i dette spillet. Ikke det at Sekiro: Shadows Die Twice på noen måte er enkelt. Tvert imot er dette kanskje det vanskeligste spillet FromSoftware har laget til dags dato – all den tid man ikke kan grinde nivåer på tradisjonelt vis – men mestringsfølelsen når man omsider skrubber gulvet med en sjefsfiende man har slitt med i timesvis er desto mer storslagen.

Arise: A Simple Story

 

Noen ganger vet man nøyaktig hva et spill er – og at man kommer til å elske det – lenge før man i det hele tatt har begynt på det. Arise: A Simple Story var et sånt spill for meg. Det lille jeg visste om spillet lokket med lovnader om en enkel, men gripende historie; vakker, Disney-aktig grafikk; musikk fra mannen som står bak lydsporet til et av 2017s beste spill, Rime; og manipulering av tid og rom som en sentral mekanikk. Og alt ble innfridd.

Arise: A Simple Story er nøyaktig det jeg så for meg, og i dette tilfellet er det utelukkende positivt. Jeg lever og ånder for opplevelser som dette. Spill som Flower, Proteus, To The Moon, Abzû og Rime – varme, gripende, vakre og personlige fortellinger om liv, håp og kjærlighet – er sjeleføde for den stadig mer falleferdige skrotten min, og Arise: A Simple Story faller perfekt inn i denne kategorien. Det er rett og slett så «meg» som det går an, med utrolig fine, rørende og minneverdige enkeltøyeblikk som de aller viktigste ingrediensene.

Øystein Fureviks favoritter:

Ancestors: The Humankind Odyssey

 

Ancestors er ei av dei mest gjevande spelopplevingane eg har hatt på mange år. Det er eit spel som slepp deg ned i ein enorm, mørk og skummel jungel og gir deg grei beskjed om at no må du klare deg sjølv. Med styringa over ei lita gruppe tidlege hominidar skal du klare å overleve, heilt enkelt. Skjønt, fullt så enkelt er det ikkje. Du må sjølv finne ut korleis du gjer ting, og det blir mykje prøving, feiling og ikkje minst døsdfall der du ser klanen din forsvinne ein etter ein, om det så er til høge fall eller luskande rovdyr.

Men det er den overhengande kjensla som er den avgjerande faktoren her. Kjensla av å ha starta som eit lite og forsvarslaust dyr i skogen, og utvikle seg til å bli ein diger stamme som saman kan vandre over digre område og skremme vekk rovdyr, og jakte mat om dei skulle trenge det. Og ikkje minst opplevinga ein får når ein utforskar den enorme verda. Å sitje i toppen av eit tre og skue utover landskapet er noko anna i Ancestors enn i andre spel. Her ser du historia di, stadar du har budd, stadar du har døydd, og alt er med på å illutsrere forteljinga om, vel, deg.

A Plague Tale: Innocence

 

Staden er Frankrike og året er 1348, like før svartedauden breidde om seg og utrydda store delar av Europa. A Plague Tale fortel historia om ei ung jente som må flykte fordi nokre frykteleg slemme folk er ute etter å ta den vesle broren hennar. I rolla som born heilt ute av stand til å hamle opp med tungt væpna soldatar må du navigere deg gjennom ein livsfarleg verd full av ting som gjer sitt beste for å drepe deg.

Sjølv om A Plague Tale byr på spanande gameplay og mange engasjerande utfordringar, er det historia som er det store midtpunktet. Ei historie om born hadde aldri fungert utan godt skodespel, og her har utviklarane gjort ein formidalen jobb i å finne ekstremt flinke born til å kle på seg rollene som dei dei forskjellige personane i spelet. Det er noko av det beste skodespelet eg har høyrt i nyare tid, og det gjer det berre enda meir hjarteskjærande når livet blir forferdeleg vanskeleg for dei mest uskuldige blant oss.

Greedfall

 

Greedfall er eit praktfult rollespel som maktar å få meg til å elske dei tinga eg plar synest svært lite om. Eg er ingen fan av store byar med mange folk du må snakke med, det er slitsamt, og tek tida bort frå det eg eigentleg vil gjere. I Greedfall er dette derimot ein av dei beste delane ved heile opplevinga. Historia er glimrande fortalt, og gjennom time etter time med engasjerande dialog får du ta del i ei forteljing som tek føre seg ei rekke både kompliserte og vanskelege tema.

Koloniseringstida er ikkje noko vi i dagens samfunns er på som eit av dei lysaste punkta i vår felles historie, men den er ein av dei store inspirasjonskjeldene for historia i Greedfall. Ein sjukdom plagar samfunnet, og i eit håp om å finne ein kur har vi byrja å kolonisere ei mystisk og vakker øy full av ressursar. Den er òg full av innfødde med eiga tru og rituale som går på tverke av både vitskapen og den etablerte religiøse ordenen. Slikt blir det konflikter av, og korleis du vel å navigere den konflikta har gjeve med ei av dei best fortalde historiene på lang tid.

Control

 

Finske Remedy har i mange år demonstrert sine ferdigheiter på både action- og historiefronten. Studioet som i si tid gav oss Max Payne og Bullet Time gjer med Control enda eit forsøk på å bryte fysikkens lover, og det med enormt hell. Vir møter Jesse Faden, ei kvinne som på mystisk vis endar opp med å farte rundt i ein enorm bygning som endrar seg og pulserer som ein levande skapning.

Ei mektig kraft har tatt kontroll over huset, og tek over både døde kroppar og statiske gjenstandar. I kampen mot galskapen må Jesse både bruke eit transformerande våpen for å skyte ned eit mylder av muterte fiendar, samt bruke eit arsenal av krefter som kan gjere superheltar grøne av misunning. Å fly gjennom lufta medan du plukkar raketter tu av lufta for å sende dei i retur er ikkje heilt uvanleg i Control. Ved sidan av solid gameplay får vi ei spanande og mørk historie i beste David Kynch-and, noko som gjer spelet til eit perfekt innslag i vintermørkret.

Left Alive

 

Å tvinge med eit spel du gav 5/10 på lista over årets beste spel høyrest kanskje ut som ein kortslutning i hjernen, men slik har det altså blitt. Left Alive er eit forferdeleg frustrerande spel, ja, men det er samtidig ei oppleving som verkeleg gav meg mykje. Det er eit av desse spela som nektar å halde handa di, men i staden slår den bort og kjeftar på deg for at du på nokon måte kunne tru du skulle få hjelp.

Det er eit blodig vanskeleg spel, eit urettferdig spel, men det er samtidig eit spel med ei svært engasjerande forteljing, ei herleg stemning, og eit intenst og nervepirrande gameplay. Du må verkeleg tenkje gjennom alt du gjer i dette spelet, elles er du dau. Med svært skrale midlar må du kome deg gjennom trange område tettpakka med alt frå soldatar til massive stridsmaskiner som drep deg berre dei ser deg. Kjensla av å få pryl er sjeldan moro, men kjensla av å kome seg heilskinnna gjennom det er ubetaleleg.

Fikk du med deg hva som ble den samlede redaksjonens favoritter i år?
Her er de beste og mest skuffende spillene i 2019 »

Gears 5

XOne
Slippdato: 10. september 2019
Sjanger: Action
Utvikler: The Coalition
Utgiver: Microsoft Studios

World of Warcraft Classic

Windows
Slippdato: 27. august 2019
Sjanger: Online
Utvikler: Blizzard Entertainment
Utgiver: Blizzard Entertainment

Picross S3

Switch
Slippdato: 25. april 2019
Sjanger: Gåteløsning, Puzzle
Utvikler: Jupiter Corporation
Utgiver: Jupiter Corporation

Kommentarer (6)

Forsiden akkurat nå

Til toppen