FEATURE: – Jeg skjønner hvorfor dette har en spesiell plass i hjertet hos mange

Feature Skribenter som utvider horisonten

(Bilde: Privat, Nintendo, montasje Gamer.no)

– Jeg skjønner hvorfor dette har en spesiell plass i hjertet hos mange

Andreas har spilt The Legend of Zelda: Ocarina of Time for første gang, 19 år etter utgivelsen.

Jeg har aldri vært en fullkommen Nintendo-gutt. Jeg eide noen Game Boy-er og spilte Pokémon til lommeboken gikk tom, bare så det er sagt, men kom meg ikke helt inn i deres stasjonære verden. Ikke fordi jeg misliker konsollen eller spillene, men fordi jeg i 1999 var så heldig å få PlayStation i julegave. Dermed ble det Disney’s Tarzan, Gran Turismo, Spyro the Dragon og Final Fantasy VII på meg, istedenfor det en viss annen konsoll hadde å by på.

Det betyr imidlertid ikke at jeg klarte å unngå å se hva som befant seg i andre univers. Mange av vennene mine hadde en Nintendo 64, og sammen med dem fant jeg mye glede i flerspillerspill som Super Smash Bros-, Mario Kart-spillene og det litt sære Pokemon Puzzle League.

Nintendo var virkelig gode når det kom til å tilby opplevelser man kunne dele med andre, men kanskje er det derfor jeg aldri helt fikk prøvd meg på ett av spillene som virkelig gjorde et inntrykk på Gud og hvermann.

The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3DS.
The Legend of Zelda: Ocarina of Time 3DS. Foto: Nintendo

Jeg snakker selvfølgelig om The Legend of Zelda: Ocarina of Time. Spillet – som ble hyllet som et av verdens beste spill – introduserte 3D-grafikk og en stor åpen verden til en spillserie som opp til det tidspunktet bare hadde eksistert i en 2D-verden. Ettersom jeg visste lite om spillet og hadde nok å gjøre med å redde gorillaene fra slemme Clayton, tenkte jeg ikke så mye over Zelda på det tidspunktet. Ei heller hadde jeg råd til å investere i en helt ny konsoll, og slik gikk den andre siden av japansk spillindustri i glemmeboken.

Nå, hele 19 år etter Ocarina of Times utgivelse, har jeg tatt skrittet ut i en litt større verden og skaffet meg en Nintendo 3DS. Endelig har jeg fått prøvd meg på spillet som får hjerter til mang en nostalgisk gutt og jente til å banke litt ekstra hyppig. Og jeg må si jeg skjønner hvor nostalgien kommer fra.

LES OGSÅ: Har du prøvd disse Zelda-juvelene?

Fargerikt og innbydende

Det er ofte vanskelig for en som aldri har spilt et aldrende spill å leve seg inn i opplevelsen på samme måte som dem som erfarte spillet da det først kom. Det er en av grunnene til at jeg forstår det fullt ut om folk ikke klarer å komme seg gjennom Final Fantasy VII, som nok for min del er et av de absolutt styggeste/beste spillene der ute.

Slik så The Legend of Zelda: Ocarina of Time ut på Nintendo 64.
Slik så The Legend of Zelda: Ocarina of Time ut på Nintendo 64. Foto: Nintendo

Det overrasket meg derfor hvor enkelt det var for meg å plukke opp Zelda såpass lenge etterpå, spesielt med tanke på at spillet så dagens lys bare ett år etter at Cloud og gjengen dro ut på eventyr. Nå er versjonen jeg har prøvd riktignok oppgradert med bedre bildefrekvens, teksturer og diverse nymotens greier, men kjernen av spillet og grafikken ellers er jo den samme.

Det var rett og slett ingen sak å leke seg rundt i den koselige, grønne Kokiriskogen, og prate med de morsomme ungene som befant seg der. Snart befant jeg meg på innsiden av Deku-treet, og utførte oppgaver og utfordringer som satte hjernen i arbeid. Den lille feen Navi som fulgte etter meg, og som av og til ropte på en søt og vennskapelig måte «Hey! Listen!», passet på meg og kom med hint om jeg satt fast. Feen gjorde at jeg følte meg tryggere på et sted som krydde av hodeskalledderkopper og hva verre var, og den glitrende lyden som etterfølger de små, lysende vingene gjorde at jeg aldri følte meg helt alene. Naturligvis visste jeg fra introsekvensen at det fantes en mørkere verden der ute enn det jeg hadde opplevd så langt, men sammen med Navi og ungene i Kokiriskogen virket den nokså fjern.

Mekanikker som sitter

Kampsystemet fungerer. 
Kampsystemet fungerer.  Foto: Nintendo

Noe av det Ocarina of Time tjener mye på er kampsystemet og måten man kontrollerer Link og hans sverdfekting på. Ved å holde inne bakknappen får jeg låst meg inn på enhver fiende, og derfra kan jeg hugge med sverdet for å gjøre skade, eller hoppe frem og tilbake eller sidelengs for å unngå fiendens angrep. Naturligvis er jeg vant med et slikt system nå, men jeg kan forestille meg hvor kult dette må ha vært da det kom. Ikke bare er det engasjerende, men det fungerer overraskende godt også. Å hoppe baklengs vekk fra fienden gjør som oftest at man unngår slagene, og derfra kan man hoppe frem og hugge nedover for å gjøre ekstra mye skade selv.

Det hele flyter overraskende godt for å være så gammelt. Når man også tenker på at man tilegner seg nye krefter og våpen gjennom fortellingen, gjør dette at Ocarina of Time fremstår som noe forut for sin tid, og som jeg definitivt ikke fikk opplevd på den første PlayStation-konsollen min.

Det som imidlertid traff meg i hjerterota var hvor gode hesteridningsmekanikken fungerte. Hesten Epona var lett å ri på, og lyttet godt til kommandoene jeg ga den. Det føltes rett og slett deilig å ri rundt på Hyrules litt stive sletter, og sammenlignet med for eksempel The Elder Scrolls IV: Oblivion, som også tilbød hesteridning, må jeg si jeg foretrekker den i Ocarina of Time.  

LES OGSÅ: Tilbakeblikk på The Legend of Zelda: Wind Waker »

Mystikk og lite håndleiing

Det tok meg en god stund før jeg fant ut av hvordan jeg skulle anskaffe meg hesten min. Spillet fortalte meg nemlig ikke at jeg måtte oppfylle visse krav og gjøre spesielle ting for å komme frem til målet mitt, og dette gjenspeiler stort sett resten av Zelda-opplevelsen. Være det utfordringstemplene eller andre oppdrag er det logikk – og ganske mye fantasi – som kreves for at man skal oppnå det man ønsker.

Link får tidlig den mytiske okarinaen. 
Link får tidlig den mytiske okarinaen.  Foto: Nintendo

Opp gjennom spillets fortelling blir man gitt gjenstander som har forskjellige formål og som er kompatible med andre ting. For eksempel kan dette være den kjente okarinaen, en slags magisk fløyte som Link er så heldig å bli skjenket fra prinsessa Zelda tidlig i spillet. Ved å trykke forskjellige knapper kan man spille musikk, og sangene korresponderer med ting ute i omgivelsene. Med andre ord gjør det ikke bare at spillet får oss til å tenke på en helt annen måte når det kommer til å samhandle med omverdenen, men at visse gjenstander har spesielle formål fører til at man får hjelp til å tenke seg frem til løsninger som det ellers ville vært vanskelige å finne ut av.

At Ocarina of Time fortsatt er utfordrende på et smart og morsomt nivå den dag i dag, er kult å tenke på.

Mørkere enn jeg hadde trodd

Som en som verdsetter historier er det kanskje først og fremst fortellingen og musikken som gjør at jeg forelsker meg i et eventyrspill. Spesielt sistnevnte er noe som kan gjøre enorme inntrykk på meg, ettersom jeg føler de rette låtene kan skape opplevelser og inntrykk man ikke hadde fått uten. Dette stemmer for gamle klassikere som Final Fantasy IX, så vel som nyoppdagede kjærlighetsaffærer.

Det stemmer også for Ocarina of Time. Før jeg visste ordet av det nynnet jeg på musikken i Kokiriskogen, og de mange låtene man kan blåse gjennom okarinaen ble nesten klassikere etter første blås. Musikk skaper tilhørighet og minner, og at spillet koker sammen et lydspor som treffer på svært mange av områdene man besøker, gjør helhetsopplevelsen mye bedre enn det den hadde vært uten. Ikke bare gjør det noe med spillopplevelsen, men lydspor man forelsker seg i blir til låter man oppsøker, også når konsollen ikke er tilgjengelig. Når jeg nå sitter og skriver disse ordene hører jeg for eksempel på Sheiks tema, en låt jeg ikke ville skulle stoppe de gangene jeg hørte den i spillet.

Ganondorf. 
Ganondorf.  Foto: Nintendo

Det er slike opplevelser jeg leter etter i spill, og selv om jeg nok kunne tenkt meg at sangene var lenger og en smule mer varierte (et punkt Final Fantasy vinner stort på), gjør de likevel et såpass stort inntrykk at jeg tenker på dem i ettertid.

At fortellingen står i sentrum har vært viktig for at jeg har orket å spille meg gjennom denne gamle traveren, for selv om jeg kan sette pris på mekanikkene og musikken, er det veldig mye der ute – og mange nyere titler – som nok er morsommere å ta fatt på i en moderne sammenheng.

For når alt er sagt og gjort - og grafikk blir utdatert – er det de uforglemmelige egenskapene til et spill, som musikk, fortelling, og opplevelsen disse to skaper sammen, som virkelig skaper en klassiker man kan komme tilbake til.

Der jeg først tråkket rundt i en verden som var lys og grønn, befant jeg meg noen timer etterpå i en post-apokalyptisk middelalderby der mennesker jeg hadde møtt tidligere var omgjort til skremmende, levende døde. Den flotte katedralen Temple of Time, som for bare minutter siden var hvit og renpolert, ble slitt og falleferdig, og den fryktinngytende vulkanen Death Mountain brølte i horisonten.

Ved hjelp av okarinaen og et magisk sverd kunne jeg reise frem og tilbake i tid, noe som tilføyde fortellingen og verdenen selv en helt annen dybde. Folk som før Hyrules undergang hadde drevet med én ting gjorde nå noe annet, og hvor en man gikk så man konsekvensene av hva som ville skje så lenge den onde fyrsten Ganon fikk det som han ville.

Nei, dette er noe jeg absolutt kan like som voksen – og noe som jeg mest sannsynlig ville sett på som svært skummelt som 6-åring.

Jeg forstår nå

At såpass mange fortsatt skryter av Ocarina of Time som om det på et helt fundamentalt nivå endret livene deres gjorde noe med meg som før nå aldri hadde spilt det før. Du kjenner kanskje den følelsen av irritasjon når noen kollektivt væter underbuksene for noe du kanskje ikke har skjønt deg helt på. Jeg skal likevel innrømme at jeg nå forstår hvorfor så mange har plassert Ocarina of Time på den høyeste pidestallen de kan finne.

Jeg forstår hvorfor Links tidsreise engasjerer.
Jeg forstår hvorfor Links tidsreise engasjerer. Foto: Nintendo

Om man legger sammen et lydspor som drar deg inn i den fargerike og varierte verdenen, et kampsystem som krever at du holder deg på tå, og en fortelling som griper tak, ja, da har du et ganske godt grunnlag for et langt og kjært vennskap.

Jeg kan bare forestille meg hvordan det var å spille The Legend of Zelda: Ocarina of Time da det først så dagens lys. 3D-stilen og grafikken ellers har ikke holdt seg nok til at det kan karakteriseres som pent den dag i dag, men jeg kan fortsatt sette pris på den og forstå hvor banebrytende den var da den kom. Jeg husker selv hvor imponert jeg var over de visuelle bragdene i Final Fantasy X da jeg spilte det for første gang, og selv om grafikken der er mer avansert enn den i Ocarina of Time, skal det også sies at sistnevnte jo er tre viktige år eldre.

Ocarina of Time er nok ikke noe jeg kommer til å komme tilbake til i fremtiden, men jeg er glad for at jeg ga det en sjanse, og forstår nå hvorfor de som spilte det som yngre mennesker holder av en spesiell plass i hjertet for akkurat denne utgaven av Link og Zeldas fortelling.

LES OGSÅ: Tilbakeblikk på The Legend of Zelda: Link's Awakening DX »

Kommentarer (24)

Forsiden akkurat nå

Til toppen