Siden filmseriens debut i 1996 har Mission: Impossible vært episenter for noen av Hollywoods mest minnerike actionsekvenser. Filmene, som på et tidspunkt gikk fra jordnære spionthrillere til verdensomspennende eksplosjonsorgier, har stort sett levert underholdning av stadig høyere kvalitet – til en slik grad at forrige film i serien står igjen som en av de bedre actionfilmene i nyere tid.
Derfor er det ekstra synd at serien bommer så monumentalt på målstreken med den kinoaktuelle Final Reckoning.
Verden rundt på 72 timer
Den åttende (og angivelig siste) Mission: Impossible-filmen er en direkte oppfølger til 2023-eventyret Dead Reckoning – i en slik grad at de to filmene i utgangspunktet ble markedsført som to deler av en større helhet.
Dette merker man svært godt, for Final Reckoning bruker mye tid på å oppsummere, gjenfortelle og forklare helt grunnleggende elementer fra forrige film.
En mannevond kunstig intelligens er fortsatt på frifot et sted i «cyberspace», og det er kun seriens brokete samling spesialagenter som har nøkkelen som kan stoppe det digitale beistet.
Det er vanskelig å gjøre den ansiktsløse «entiteten» til noe håndfast, reelt truende. Forrige film lyktes delvis ved å fokusere på AI-ens evne til å manipulere både sannheten og deler av verdenen rundt hovedpersonene, men i Final Reckoning er dette mer eller mindre helt fraværende.
Blinkende lys og forvrengte datastemmer er ikke skummelt, og jeg lar meg knapt affisere når den kunstige intelligensen forsøker å ta kontroll over og rasler med alle verdens atomarsenaler.
Men det er altså det som er den store trusselen denne gangen. Tidtakeren blir satt til 72 timer og stormaktene svetter i kamp idet startskuddet går. Premisset er et greit påskudd for å sende Tom Cruise på heisatur rundt omkring på kloden, men lite mer.
Ufortjent nostalgitripp
Etter å ha vært 40 de siste tre tiårene, viser Cruise endelig tegn til aldring i rollen som spesialagent Ethan Hunt. Han slåss, løper og svømmer riktignok som aldri før, men har et drag over seg som han ikke har hatt i de foregående filmene.
Alderen gir ham en slags tyngde: Med bustete manke, arr og tydelige rynker, er det lett å kjøpe at dette er en figur som virkelig har stått på for å redde verden igjen og igjen, og jeg føler øyeblikkelig en viss tilknytning til hovedpersonen.
Dette kommer også av at filmen gjør et overtydelig forsøk på å være en hyllest til de siste 29 årene med actionfilmer. Her får vi jevnlig servert klipp fra samtlige innslag i Mission: Impossible-serien, inkludert rene montasjer av de mange gangene det har vært nære på for både Hunt og Cruise tidligere.
Jeg har ingenting imot nostalgi, men måten dette er gjort på i Final Reckoning føles både hult og ufortjent selvforherligende, og det tilfører opplevelsen egentlig veldig lite. I stedet føles særlig den første timen mer eller mindre helt malplassert, og den overdrevne blandingen av eksposisjon og tilbakeblikk gir meg et inntrykk av at filmskaperne har lite tro på publikummet sitt.
Dette blir spesielt tydelig når vi etter hvert får de samme tilbakeblikkene flere ganger utover i filmen. Det eneste som mangler er at Cruise blunker til kamera og sier «Husker du dette fra i stad?».
Engasjerende samhold
Rent skuespillerteknisk gjør Cruise fortsatt en god jobb i rollen som den ellers ganske flate hovedpersonen. Han er sjarmerende og stotrete på sitt helt spesielle vis, og det skader heller ikke at han har med seg en unektelig fargerik gjeng.
Medhjelperne Ving Rhames og Simon Pegg har vært selvskrevne innslag på rollelisten i lang, lang tid, mens den alltid like fengslende Hayley Atwell gjentar rollen som lommetyv med romantisk slagkraft fra 2023. De tre utgjør en engasjerende enhet og tilfører også denne filmen en viss emosjonell brodd.
Samtidig føler jeg at filmen kommer litt til kort, og det er ingenting i Final Reckoning som kommer i nærheten av de dype, meningsfulle karakterøyeblikkene fra forrige film.
Under vann og over skyene
Mer enn figurene, er det likevel actionsekvensene og stuntarbeidet til Tom Cruise som har vært med på å definere Mission: Impossible. Også denne gangen skal hovedpersonen virkelig til pers, og det er særlig én scene som skiller seg ut.
Filmens soleklare høydepunkt kommer i form av en utvidet undervanssekvens hvor Ethan utforsker en forlist ubåt. Her kombinerer filmskaperne effektiv kameraføring med et nedtonet, trykkende lydbilde som til sammen skaper noe som er farlig nær filmmagi.
Scenen er lang som få, men gjør seg fortjent til dette. Hjertet sitter langt oppi halsen, og på et tidspunkt kvepper det et ufrivillig gisp ut av meg. Jeg vet selvfølgelig at det går bra til slutt, men innsatsen er så enormt stor, oddsen så umulig at jeg ikke kan annet enn å la meg begeistre.
Realistisk er det neppe, men underholdningsverdien kan knapt bli høyere i dette øyeblikket.
Dessverre klarer ikke manusforfatterne å stole helt på publikum her heller. Det er utrolig irriterende, men midt inni blir den lange, intense sekvensen brått avbrutt av at hovedpersonen må poengtere høyt at det er et «torpedorør!» han er i ferd med å kyle seg selv gjennom.
Der og da er det som om noen stikker hull på en ballong, og Final Reckoning er dessverre fylt med slike øyeblikk.
Det samme gjelder for filmens siste, avgjørende sekvens – en i overkant luftig flyjakt som bare varer og varer og varer. Her skal Hunt ha tak i en teknologisk MacGuffin som dingler fra skurkens halskjede, og vi får flere ganger servert nærbilde av dette halskjedet. «Det er denne jeg skal ha tak i, din dumrian. Men se nå, så henger jeg meg opp ned i dette hjulopphenget.»
Konklusjon
Mission: Impossible – Final Reckoning er en gedigen skuffelse og setter et heller surt punktum for det som har vært nesten 30 år med utsvevende action og spennende intriger.
Filmen klarer delvis å engasjere takket være god kameraføring, en sjarmerende ansamling figurer og tung, tung action. Filmen går fram med stor pondus takket være sin bruk av praktiske effekter, og det er vanskelig å ikke heie på Cruise og kompani når de gang på gang finner nye, kreative måter å utfordre skjebnen på.
Problemet er bare at det er så altfor få av disse sekvensene. I stedet pepres vi med endeløs eksposisjon og trasige tilbakeblikk, på en måte som aldri føles naturlig. Filmen har et jevnt tempo og blir aldri direkte kjedelig, men klarer ikke helt å rettferdiggjøre sin enormt lange spilletid.
Final Reckoning mangler både brodden, humoren og evnen til å overraske slik de forrige filmene har gjort. Etter tre tiår med tro tjeneste, fortjener Mission: Impossible en bedre svanesang enn dette.
Mission: Impossible – Final Reckoning går på norske kinoer fra 23. mai.
