REFLEKSJON: Fra pjokk til mann
Refleksjon

Fra pjokk til mann

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Jeg kan ikke lenger huske første gangen jeg prøvde et dataspill, like lite som jeg kan huske mitt første kyss. Det man dog husker er de øyeblikk som definerte ens fremtid. Dette er min historie.

Bittersweet memories

Jeg kan enda huske det, ett av mine tidligste minner fra min barndoms spillverden. Vi var hjemme hos en av mine aller beste venner.

Dette var en tid da det fortsatt var gjengs å røyke innendørs, og jeg kan fortsatt minnes den gode lukten av morens sigaretter, der hun satt i etasjen over oss og blåste seg gjennom ettermiddagen. Vi, den yngre garde, satt i den bortgjemte kroken under trappen i husets bruneste, mest nedslitte skinnstoler. Min kjære klassekamerat var ganske uvitende en sann innovatør i sitt slag, da han var i besittelse av en gråfarget Nintendo 8-bit lenge før den gemene hop. Om dette hadde påvirkning på hans popularitet eller ikke vites ei, men at han plutselig fikk en flokk nye kompiser rundt seg, er utvilsomt. Undertegnede var blant hans tilhengere, disipler om du vil.

Selv om vi var barn var det mange om beinet, og ikke helt ulikt andre dubiøse brorskap levde vi etter et fåtall regler som var absolutte i sin makt. Det var ikke vennligsinnede regler ment for et demokratisk samfunn eller sosialistiske kretser, vi hadde kun én enkelt regel: Vinneren står. Det var hver mann for seg selv. Enten ble du god, ellers ble du en rastløs, bortglemt taper som ble sittende og vente på tur mens du surmulende nøt godt av foreldrenes forsyning av kyllingsmakende nudler. Jeg innså tidlig at ”Pro Wrestling” ikke var noen lek, det var blodig alvor. Du var ingen om du aldri vant, bare nok en verdiløs boksepute som din overmann kunne leke seg med. Det hele virket som et enkelt konsept: få kontroll over et fåtalls knapper og mestre dem bedre enn de andre, slik at den fargefulle strekmannen på skjermen var bedre enn sidemannens. Fullt så enkelt var det dog ikke.

Ubarmhjertig rivalisering

Vi var alle like iltre etter å spille og kjempet til siste bloddråpe. For å sitte der time ut og time inn og se på andre spille? Neppe. Jeg innså raskt at om jeg skulle holde meg flytende, måtte jeg bli god. Jeg måtte bli best.

Så jeg benyttet enhver anledning til å studere spillet, forbedre meg og lære. Jeg lærte av mine motstandere, jeg lærte av spillet. Jeg analyserte nøye mine venners spillestil og hvilke motangrep som så ut til å fungere. Jeg var kanskje en deltaker i dansen, men jeg lot meg ikke bli spilt. Og etter hvert som tiden gikk, opplevde jeg at jeg fikk mindre tid til nudler og flere støle fingertupper. Jeg ble god, og med tiden ble jeg også best. Jeg begynte å vinne så ofte at regelverket måtte endres.

Fra nå var det bare lov å sitte én runde, altså måtte man ta seg en pust i bakken når alle medspillere var blitt slått. Den særdeles ydmykende gleden av å slå samtlige motstandere i rommet var en ære som var få forunt. Jeg derimot, jeg måtte relativt ofte, og ganske motvillig, strekke meg ned fra haugen, levere fra meg håndkontrollen og gi noen andre sjansen. Jeg var kommet til toppen, jeg utnyttet mitt fulle potensial, jeg var i sann en konge blant mitt folk. Det var først da, når jeg endelig hadde krøpet meg opp på selvtillitens snødekte fjelltopp at jeg innså den fryktelige sannhet. For der i horisonten, ruvende høyt over det tynneste skylag, satt en autoritet som var høyere enn meg; en fryktet storebror. For når man først hadde klart å erobre ledertrøya, sto døren på gløtt og veien til den ultimate utfordringen sto åpen; å møte den uovervinnelige, og flere år eldre, storebroren.

Goliat smoliat

Det utopiske målet for oss alle var å en dag kunne beseire den udødelige titanen og dermed klatre inn i historiebøkene. Det skjedde kun en sjelden gang at den fryktede storebroren gadd å åpne døren for usle smågutter som dasket ham med skinnhansken og manet til duell.

Mang en håpefull trampet opp trappen til hans rom, klar til å møte den ildsprutende dragen med sverdet ad hende. Vi følte oss som verdige motstandere, men det skulle vise seg å være ganske langt fra sannheten. Han sablet oss ned en etter en, uansett hvor gode vi trodde vi var. Dager ble til uker, uker ble til måneder og håpet om å bli kronet som spillkonsollens Zevs begynte å ebbe ut. Men selv om troen var svak, var iveren i aller høyeste grad i live. Så jeg spilte, og jeg ble bedre, men jeg innså raskt at mine motstandere ikke gjorde meg god nok.

Jeg gikk i bresjen gang på gang, møtte den urokkelige bautaen til kamp med en trelegget hest. Visste jeg ville tape, men reiste meg igjen. For all tid og motivasjon det tok, ble jeg stadig bedre. Jeg gikk på grasale, tidvis direkte fornedrende tap, men håpets flakkende lys blafret i det fjerne. Jeg ventet tålmodig og jeg lærte. Et spill er ingen rigid prosess med ekskluderende rammer, det er kontroll og subjektiv påvirkning. Et spill har ingen forhåndbestemte utfall, det er en verden av kalkulasjoner og utfall. Og en vakker dag skjedde det jeg så lenge hadde drømt om.

The final battle

Jeg spilte så svetten silte, jeg kombinerte mine tastetrykk så elegant og feilfritt at en kunne tro jeg kontrollerte tiden. Jeg merket det raskt, den gamle oksen ble tatt på sengen og raskt virket han mer som et nedslitt øk. Han hadde ingenting på meg. Han kjempet hardt i mot, men for hvert hugg ble han svakere. Desperasjonen og panikken skjøt fart ut av øynene på ham, svetten prøvde å skjule seg i dype rynker der den silte nedover pannen hans i strie strømmer. Til slutt var han redusert til en værbitt og sørgelig kopi av seg selv. Han gikk i bakken med et øredøvende brak, for aldri å reise seg igjen.

Den gamle mesterens uovervinnelighet var knust en gang for alle, og tronen var endelig min.

Kommentarer (25)

Forsiden akkurat nå

Til toppen