Anmeldelse

Futurama

Kundene går mann av huse for å legge de svette fingrene på siste kalkun, om det så er ”Glamour: the Game 14”. Et spill basert på en såpeserie hadde kanskje ikke vært så dumt, fallhøyden hadde vært minimal, men når utviklere bestemmer seg for å lage et spill basert på kongen over alle serier, en fantastisk, uslåelig, eminent og ikke minst enestående kreasjon, må de helst ha noe litt ut over det ordinære å stille opp med. Jeg snakker selvsagt om Futurama, Matt Groenings futuristiske mesterverk.

Redde jorden
For de stakkars fortapte sjelene som ikke kjenner til serien: Futurama er en animert fremtidsserie produsert av Matt Groening, mannen bak Simpsons. Fry er et pizzabud i New York, og ved et uhell blir han dypfryst 31. desember 1999. Etter 1000 år vekkes han opp igjen i New New York, et noe forandret samfunn. Sammen med enøyde Leela, eldgamle professor Farnsworth, roboten Bender, doktor Zoidberg, byråkraten Hermes og bimboen Amy jobber han i Planet Express, et intergalaktisk budfirma noe utenom det vanlige. Historiene er som regel helt vanvittige, og slik er det heldigvis i spillet også. Det hele begynner med at professor Farnsworth selger Planet Express til onde Mom, som etter oppkjøpet eier 51% av jorden. Som enehersker døper hun planeten om fra ”Mother Earth” til ”Mom Earth”, og bestemmer seg for å ta hele befolkningen til slaver. Jorden bygger hun om til et stort krigsskip. Dette kan du selvsagt ikke tillate, og gjennom spillets gang får du sjansen til å styre Fry, Bender, Leela og Dr Zoidberg mot et felles mål; å redde jorden fra den sikre undergang (hørt det før?). Historie og manus er skrevet av personene bak serien, noe som burde sikrer en solid dose underholdning.

Kommentarer og handling kan da også by på en god latter eller tolv, men problemet er at en handling som vanligvis ville være unnagjort på en snau halvtime nå skal strekkes ut over en håndfull timer. En liten håndfull vel å merke, spillet var fullført på nøyaktig 7 timer, 45 minutter og 57 sekunder, og det burde la seg gjøre å gjennomføre det en time eller to raskere (for den som måtte ha en fetisj for å bli ferdig med spill fortest mulig). Spillbarheten klarer rett og slett ikke å leve opp til den bakenforliggende handlingen. Mange ganger er eneste motivasjonen for å spille videre at du før eller siden vil få se en videosekvens. De forskjellige personene og planetene tilbyr litt forskjellige opplevelser, men felles for dem alle er at etter 10 minutter har du sett det meste av hva de kan tilby. Riktignok spytter figurene ut en og annen vittig kommentar, men det er på langt nær nok til å holde opplevelsen oppe.

Fra noen vinkler ser Fry litt feil ut, men ellers er karakterene godt gjengitt. Omgivelsene er også ganske tro mot serien. Grafikk basert på ”cel-shading” sørger for et tegnefilmaktig preg, men kvaliteten er middelmådig. Det hele ser rett og slett litt kornete og uskarpt ut. Enkelte ganger bærer brettene også preg av å være litt resirkulert; den samme layouten kan gå igjen flere ganger, noe som blir litt kjedelig. På et par steder er de også litt i mørkeste laget, det føles litt unødvendig å lage brett så mørke at de bare er spillbare i et absolutt mørkt rom med TV-en på lyseste innstilling. Kameraføringen er heller ikke helt kurant. Kameraet har en tendens til å peke feil vei, og etter litt hopping på kryss og tvers er faren for å utvikle epilepsi overhengende. Lyden er mer å rope hurra for, alle stemmene er nemlig levert av de samme som har dem i serien. Dette er helt essensielt for å skape et troverdig inntrykk, og som et resultat hviler det virkelig en Futurama-stemning over spillet.

Forskjellig spillestil
De forskjellige karakterene tilbyr litt varierte spillestiler, men alle unntatt doktor Zoidbergs oppdrag består i en stor del av action. Spillet starter med Fry, som må kjempe seg gjennom gatene i byen. Av motstandere møter han alt fra ”killbots” til rabiesbefengte kamikazevillsvin. Med et lite våpenarsenal til disposisjon er det bare å fyre løs. Siktet går automatisk til nærmeste fiende når du trykker inn R1, praktisk noen ganger, men forferdelig plagsomt når siktet har låst seg på noe annet enn det du vil skyte på. Bender tar over stafettpinnen etter Fry. Denne delen er litt mer preget av kaninsymptomet; hopp og sprett fra platå til platå, men også her er kamp et viktig element. Som den hardbarka roboten han er trenger han selvsagt ikke våpen, nevene holder i lange baner. Med Leela må du bruke de små grå litt, men det burde ikke by på noe problem for de som kan gå og tygge tyggegummi samtidig. Etter å ha kravlet seg gjennom disse tre delene kommer spillets virkelige høydepunkt; doktor Zoidbergs ridetur på et merksnodig vesen, formodentlig en Tsjernobylhest. Multiplayer er ikke mulig, men det er heller aldri noe savn denne type spill.

Futurama PS2 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 1. august 2003
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utvikler: Unique Development Studios

Forsiden akkurat nå

Til toppen