ANMELDELSE: Harry Potter og Dødstalismanene: Del 1
Anmeldelse

Harry Potter og Dødstalismanene: Del 1

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

La meg få sagt det med en gang: Jeg elsker Harry Potter. Jeg ble for første gang introdusert for konseptet da min mor hadde med seg de tre første bøkene fra USA for mange herrens år siden. Lite ante jeg om hva det hele gikk ut på, og egentlig brydde jeg meg ikke heller.

Men så kom den første filmen, og det var kjærlighet ved første blikk for dette bokstavelig talt magiske universet. Innen kort tid hadde jeg lest gjennom alle bøkene som da var skrevet av J.K Rowling, og jeg hungret etter avslutningen. Per dags dato har jeg lest gjennom alle bøkene flerfoldige ganger, og har også sett meg tvungen til å se alle filmene.

En avslutning?

Bokserien er for lengst ferdig, og vi som ikke blir vettskremt av bøker på fem-sekshundre sider vet hvordan det går med Harry til slutt. Men den siste filmen er nå i ferd med å rulles ut på kinoer, første del av seriens avslutning inntar kinoer med brask og bram akkurat nå.

Som seg hør og bør med store filmlanseringer får vi også en spillbar versjon av fortellingen. Er første del av Harry Potters siste bok nok en filmspill-fadese, eller får vi endelig et fortryllende spill satt til dette unike universet?

Spillversjonen av Harry Potter og Dødstalismanene: Del 1 har tatt en annen rute enn tidligere spill i serien. Hvor tidligere spill har hatt et fokus på at man i rollen som Harry, Ronny eller Hermine skal utforske det relativt fredelige Galtvort, mens man leter etter skjulte hemmeligheter og deltar i skoletimer så fokuserer dette spillet på ren og skjær action.

Dette virker i utgangspunktet naturlig, trioen bruker ytterst lite tid på Galtvort i sitt syvende år, gjengen dropper jo faktisk ut av skolen for å unnslippe de fryktede dødseterne, samtidig som de prøver å finne en måte å ta knekken på onde Voldemort.

Skytespill?

Spillet er i bunn og grunn et skytespill i tredjepersonssvinkel, man har til og med mulighet for å gå i dekning bak steiner og kasser. Dette er en interessant idé, men dessverre feiler det totalt i praksis. Å styre Harry er håpløst klønete og ekstremt tregt, du føler aldri du har kontroll på situasjonen og du vil antakelig dø flere ganger uten å forstå hvorfor.

Kanskje enda verre er det at man ikke oppnår noen mestringsfølelse eller tilfredsstillelse ved å lamme, avvæpne eller løfte fiender med magi. Mange av de ulike trylleformularene har ingen åpenbar funksjon, og samtlige fiender tåler tonnevis av forbannelser før de legges i bakken.

Magi som våpen er så nært bankers man kommer i et spill for min egen del, at utviklerne ikke har klart å få til noe interessant med et såpass bra premiss er skuffende. Alt føles bare kjipt rett og slett.

Slåssing, eller duellering som det kalles, er omtrent det eneste man gjør i spillet. I ny og ne kaster Harry usynlighetskappa over hodet, og da er det sniking som gjelder. Fra en førstepersonsvinkel skal man da snike seg forbi folk litt etter litt, uten å dulte borti noen. Dette er også håpløst frustrerende, gatene er vanligvis stappfulle av folk som når som helst kan finne på å endre gåretning, og det skal ikke mye fysisk kontakt til før du blir avslørt og må starte på nytt.

Forrykende og forvirrende tempo

Harry Potter og Dødstalismanene følger for det meste handlingen til bøkene slavisk, men også sporadisk. Du blir dratt fra sted til sted, uten noen særlig sammenheng eller flyt. Tempoet flyr og ting skjer mye raskere enn de egentlig bør, men plutselig stopper plottet helt opp, og man tvinges til å gjøre ting og reise steder som virker lite troverdig.

Hvorfor skal Harry plutselig unnslippe en ilsint drages grotte? Hvor sannsynlig er det at han risikerer alt han og Humlesnurr har jobbet for for å redde et par gompefødte i en skog? Eller i et industriområde? Det er én ting at spillet drar ut det som i filmene er korte sammenstøt med fienden – dette er et vanlig triks filmspill tar i bruk for å forlenge opplevelsen uten å vandre for langt bort fra filmen.

Men å legge til helt vilkårlige oppdrag som ikke har noen forankring i historien eller handlingen til spillet, filmen eller boken? Det henger ikke på greip.

I tillegg er stemmeskuespillet av variabel kvalitet. Rupert Grint later til å være den eneste som har gjeninntatt sin rolle som Ronny Wiltersen. Såvidt jeg kan høre er både Harry, Hermine og Voldemort selv stemmegitt av andre enn filmskuespillerne. Uansett hvem det er som står bak mikrofonene, det har ikke blitt gjort noen god jobb i å bringe figurene til liv.

Får ikke fansens hånd

Dermed skuffer også spillet som et frieri til oss blodfans, som kan tilgi mye. Spill basert på filmer er ofte skuffende, men hvis man elsker filmen høyt nok så er det av og til verdt å pine seg gjennom feilfylt gameplay og kjedelige oppdrag for å få mer tid med filmens eller bokens univers.

Dette spillet har derimot fått meg til å glede meg betraktelig mindre til filmen det er basert på. Jeg har fått en avsmak for filmen Harry Potter og Dødstalismanene allerede før jeg har sett den. Når jeg spilte Dødstalismanene grep jeg meg selv i å ønske at jeg kunne slutte, legge fra meg kontrolleren og aldri se meg tilbake.

Jeg følte rett og slett at jeg besudlet min opplevelse av Harry Potter og hans univers, makan til uinspirert spill skal du lete lenge etter!

Konklusjon

Harry Potter og Dødstalismanene er et spill som rett og slett feiler på alt det prøver på. Det er riktignok pent å se og høre på, men opplevelsen som helhet føles mer som et hån enn en hyllest til denne fantastiske fortellingen om den bebrillede gutten med lyn-arr i pannen.

Spillets gjennomgående actionfokus kan virke som en god tanke, men det vi ender opp med er en usedvanlig klønete og lite variert Gears of War-klone, med trylleformler i stedet for banneord.

Kort sagt vil jeg ikke anbefale dette spillet til noen, egentlig. Uansett hvor glad du er i dette universet, spillet Harry Potter og Dødstalismanene gjør lite annet enn å forderve gode minner.

Harry Potter og Dødstalismanene: Del 1 skal i skrivende stund være ute til de fleste plattformer. Anmeldelsen er basert på Xbox 360-versjonen. Kinect-funksjonaliteten er ikke testet.

Les også: Anmeldelse: Lego Harry Potter
Les også: Klossete stjernekrig i 2011
Les også: Omfattende zombie-mareritt


Harry Potter og dødstalismanene: del 1

Harry Potter og dødstalismanene: del 1

Harry Potter og dødstalismanene: del 1

Harry Potter og dødstalismanene: del 1

Kommentarer (10)

Forsiden akkurat nå

Til toppen