3016 dager.
Vi fikk 3016 dager med Nintendo Switch mellom den massive floppen som var Nintendo Wii U og det som ser ut til å være en trygg og riktig retning videre med Nintendo Switch 2.
«Switch-en» står fortsatt under TV-en, stadig mindre brukt på grunn av familieliv og – ironisk nok – en ny jobb hvor skriving om spill ofte vinner kampen mot faktisk spilling.
Da Nintendo Switch kom, var den allerede utdatert teknologisk, og de sjarmerende menyene fra Wii og Wii U-tiden var strippet bort til fordel for en steril, streit og personlighetsløs rutemeny. Men der stoppet også svakhetene sammenlignet med forgjengern(e).
Nintendo husket det viktigste
Nintendo gjorde som Nintendo gjør og gamblet på en ny annerledesmaskin med Switch.
Det har de gjort med blandet hell tidligere. Fra mageplask med Wii U (eller Virtual Boy, for dem som er gamle nok til å huske den) til megasuksesser som Wii og Nintendo DS/3DS.
Men når vi ser tilbake på disse høydepunktene og lavpunktene i Nintendos hardware-historie, var det egentlig fektingen med «Wiimotes» eller den doble skjermen til Nintendo DS som skapte suksessene?
Det tror ikke jeg.
Jeg tror at disse litt flåsete gimmickene var innbydende nok til å få massene nysgjerrige, og lett nok å selge inn til digitale dinosaurer som var ansvarlige for julegavehandelen.
Men det var spillene som var – og alltid har vært – nøkkelen til Nintendos popularitet.
Kvaliteten på spillene har alltid vært Nintendos ess i ermet, all den tid de tekniske eller formfaktormessige forutsetningene for konsollene som har huset dem ikke egentlig har vært avgjørende for spillgleden de har skapt.
(Kanskje med unntaket av Super Smash Bros. Melee og GameCube-kontrolleren. Men poenget står.)
Håndveiving og andre gimmicker
Noen vil til og med argumentere for at maskinvaren har vært til hinder, mer enn til fordel for Nintendos spillkatalog.
At en PlayStation 2,3,4 kunne ha fått mer ut av fantastiske spillverdener som, rettmessig, ble lukket bak Nintendos økosystem av maskiner.
Før noen protesterer: Hvor mange fikk faktisk en bedre opplevelse av The Legend of Zelda: Twilight Princess fordi dere ble tvunget til å veive rundt på en, igjen, teknologisk upresis og klønete fjernkontroll i stedet for å hamre løs på A-knappen som en ekte gamer™ ?
Det var gøy i cirka fem minutter, og du vet det.
Eller for å ta et annet eksempel: Super Mario Galaxy, av mange sett på som tidenes beste Mario-spill. Ble det så mye bedre av at spillet brøt den fjerde veggen ved å la deg veive rundt etter «Star Bits» og skyte dem på fiender fra... himmelen? Gud? Lakitus sky?
Det flyttet spillet fra et mesterverk til en veldig artig «tek-demo» for undertegnede.
Tilbake til 2017, og det er lite optimisme å spore for «Store N» etter spilltørke og overfylte lagre av Wii U-konsoller som ingen vil ha.
Men Nintendo er fortsatt Nintendo, og derfor slapp de ikke bare en aldri-før-sett hybridkonsoll for massene. Og massene kastet penger etter dem. Igjen.
Kanskje var dette det perfekte tidspunktet i historien hvor teknologien og prisen kunne forenes i skjønn harmoni og lage en dings som faktisk var ganske så imponerende uten å prise seg ut av markedet.
Den lot deg ta sidekontrollene fra resten av maskinen og veive i vei som at det var 2007 igjen. Konstruksjonen var såpass halvveis at vi alle ble kjent med begrepet «Joy-Con drift».
Og vi var evig takknemlige, fordi den minst brukte kontrollerfunksjonen, Switch-ens funksjonelle homage til Wii-æraen, ga oss slike legendariske spillopplevelser som 1-2-Switch, Arms, Just Dance og Fitness Boxing.
Spillenes herre
Switch var en gedigen suksess for Nintendo, ikke på grunn av mulighetene som kom med «Joy-Cons», men fordi den også kunne bjuda på mer tradisjonelle spillopplevelser. Tradisjonelle opplevelser på TV-en og på farta. Og der leverte den som pokkern.
The Legend of Zelda: Breath of the Wild, Tears of the Kingdom, Super Mario Odyssey, Super Smash Bros. Ultimate, Metroid Dread, Animal Crossing: New Horizons – jeg kunne nevnt i fleng.
Og så ble det en yndet plattform for tredjepartsutviklere som ikke krevde AAA-maskinkraft, men bare nok maskinkraft. Og Switch hadde, så vidt, nok maskinkraft. Jeg tipper at jeg ikke er alene om å foretrekke tredjepartsspill til Switch av den enkle grunn at jeg kunne spille spill som Hades eller Dead Cells både hjemme, på hytta og på jobb flyet.
Nintendo lyktes med Switch fordi den ga spillerne flere muligheter enn noen annen konsoll, og leverte noen unike og fantastiske spillopplevelser på de små, fæltsmakende minnekortaktige spillene sine.
Heldigvis gjør Nintendo noe veldig lite Nintendo-ete med Switch 2, som er å videreføre tilsynelatende alt som funker og gjøre det litt bedre. Det tror jeg er riktig for dem nå.
Ingen klønete produktnavn, ingen store steg vekk fra det som funket sist, men en bedre, mer fremtidssikker dings som sørger for at de beste spillopplevelsene fra både Nintendo og tredjeparter kan fortsette å eksistere i et par hender nær deg også i årene fremover.
Den er dyr, kanskje for dyr for mange i dag med regninger opp til halsen, men hvis vi ser utelukkende på produktet, så er det akkurat så kjedelig og riktig som behøves. Vi har også sett tidlige tegn som kanskje bekrefter dette allerede.
Hvor forlater vi Nintendo Switch?
Alles kjære koronakompis, et digitalt hjem til noen av tidenes beste spill, en raslete sak med ganske dårlig skjerm, ubehagelige kontrollere og et stort hjerte som fortsatt kommer til å banke sterkt i millioner av hjem, over åtte år siden det møtte verden.
En av de lengstlevende konsollene fra det japanske spillselskapet som ofte vet å skape magiske øyeblikk, og som i blant, men ikke denne gangen, roter seg bort i jakten på sin egen hale.
Takk for alt, Switch. Det var en glede. Vi snakkes nok ikke igjen, fordi etterkommeren din gjør alt du gjør, bare bedre. Men du har fortjent plassen i hylla, og minnene tar vi med oss for alltid.
Press F to pay respects… and smile.
