Det er flust med strategispill som finner sted under andre verdenskrig, men kanskje ingen er så kjente som Company of Heroes. Det er hele ti år siden Company of Heroes 2 så dagens lys, og mye har skjedd i spillverden siden den gang. Med Company of Heroes 3 håper utvikler Relic å bringe serien til fronten enda en gang, og det med et splitter nytt serie-revolusjonerende kampanjekart.
Herlige Italia
Mens tidligere Company of Heroes-spill har fokusert på de mer tradisjonelle frontlinjene i vest og øst, ser Company of Heroes 3 mot den noe glemte Middelhavsfronten, nærmere bestemt slaget om Italia og krigen i Nord-Afrika. Company of Heroes 3 behandler imidlertid ikke disse frontene likt, for der Nord-Afrika-kampanjen foregår på den tradisjonelle måten via oppdrag, får vi nå et helt nytt kampanjekart å leke oss på i Italia. Og takk og lov for det, for er det noe sanntidsstrategisjangeren trenger, er det en real omveltning.
Kampanjekartet i Company of Heroes 3 gjør noe så viktig som å tillegge opplevelsen et helt nytt lag med strategi og planlegging. Fra sør til nord må vi ta våre allierte styrker – dratt mellom amerikanske, britiske og italienske partisan-ledere – gjennom tyske forsvarsverk og forsvarte byer, samtidig som fiendens bataljoner beveger seg opp og ned på kartet.
Dette er likevel ikke storstrategens strategikart. Company of Heroes 3 har sin egen vri på systemene her, og det funker sånn delvis.
Jeg er stor tilhenger av at man har begrenset med ressurser som allierte styrker i Italia-kampanjen, og ressursene på slagmarken, som mannskap, ammunisjon og brensel samstemmer med de på kampanjekartet. Ved å ta over byer og havner får man tilgang på flere ressurser, og gir seg selv sådan bedre sjanse til å vinne krigen. Ressursene kan brukes på alt fra nye regimenter med soldater, til krigsskip, rekognoserings- og bombefly, og til å benytte seg av disse fra tur til tur. På denne måten er premisset i Company of Heroes 3s nye strategiske aspekt enkelt å lære seg, samtidig som det er morsomt å komme seg opp og frem.
Et kampanjekart som dette gir en helt ny mening til et spill som dette fordi det tilføyer strategisk vekt til hver eneste kamp som utspilles, og kampanjekartet alene gjør dette til mitt favorittspill i Company of Heroes-serien.
Samtidig er ikke alt perfekt. Vi har generelt for lav tilgang til mannskap i Italia, noe som gjør at man ofte kaster bort ressurser man ellers kunne brukt. Det er av og til vanskelig å se sammenhengen mellom hærene man har på kartet versus enhetene man får bruke på slagmarken (selv om dette på en merkelig måte tilsynelatende avhenger av om man angriper eller forsvarer), kampanjen i seg selv er til en viss grad forhåndslaget ved at generalene dine gir deg oppdrag du burde følge, og visse aspekter virker noe klebrige – som for eksempel brukergrensesnittet.
Jeg stusser også litt over lojalitetssystemet knyttet til generalene våre. Gjennom spillets gang får vi hyppige oppdrag av disse, og avhengig av hva vi bestemmer oss for, tjener vi lojalitetspoeng med hver og en, som i siste omgang gir oss spesielle fordeler. Det er imidlertid noen ganger vanskelig å vite nøyaktig hva som triggrer hvilke responser, og nøyaktig hvor langt man er på vei for å oppnå neste. En enkel bar viser progresjonen til hver og en av dem, men de bærer på lite informasjon.
Spennende slag
Company of Heroes 3 skinner som best på slagmarken, der kan får kontrollere alt fra bazooka-regimenter til mektige stridsvogner. Med taktiske muligheter som å legge ned sandsekker og miner, ta over baser for tilgang til ressurser, og en haug med enheter som kontrer hverandres svakheter, er det her Company of Heroes-serien har samlet sin tilhengerskare, og det samme kommer nok til å gjelde for denne tredje utgaven.
Jeg har aldri kost meg så mye i Company of Heroes som nettopp her i treeren. Det er taktisk herlig å forskanse seg med maskingevær mens fienden rykker frem, og diverse evner som å benytte seg av granater eller taktiske bomberaid gjør at hver kamp blir unik.
Det hele løftes så til de grader av det kampanjekartet, og at Relic har klart å faktisk legge til en haug med unike kart og oppdragsformer i løpet av kampanjen. Det er kjempekult å komme til en by hvor oppdraget er noe helt annet enn i forrige kamp, selv om dette ofte skjer når fortellingen legger opp til det. For eksempel var det herlig å måtte forsvare seg på en nylig erobret strand, før jeg selv måtte innta byen som lå foran meg. Eller den gangen da jeg måtte redde en enslig britisk soldatgruppe med ikke annet enn en enslig panservogn.
Slike oppdrag gjør at Italia-kampanjen blir så mye mer enn det det ville vært med utelukkende generiske kart og kamper, og jeg er glad for at Relic har lagt inn ekstra arbeid her.
Når det er sagt, må det også sies at du kommer til å kjempe på veldig mange av de samme slagmarkene – og på de samme grunnlagene – gang på gang. Jeg skulle ønske at kartene var mer mangfoldige og i større grad matchet områdene man kjempet i, i stedet for at man roterte på de samme kartene om og om igjen. For selv om Company of Heroes 3 fokuserer mer på høydeforskjeller, som gjør at man må tenke seg nøye gjennom når og hvor man ønsker å møte fienden og som gjør at hvert kart har taktiske morsomheter på lur, kan det bli litt for mye av det samme i lengden.
Det er her Nord-Afrika-kampanjen kommer inn, og tilbyr en mer tradisjonell kampanje der vi hopper fra oppdrag til oppdrag. Her spiller vi først og fremst som det tyske afrikakorpset anført av ørkenreven Erwin Rommel, samtidig som fortellingen fokuserer på lokalbefolkningens erfaringer med aksemaktene og de alliertes krigføring. Det er en god kampanje dette også, og hvis du liker en mer regissert fortellingen fremfor en større kampanje er det mye spenning og kule øyeblikk å hente her også.
Dere kunne gjort litt mer, da
Jeg lovpriser innføringen av kampanjekartet så mye jeg kan, for det er en ordentlig revolusjon i denne sjangeren der bare noen få andre serier kan sies å kombinere et strategisk kart med sanntidskamper på slagmarken.
Likevel er det mye annet jeg føler Relic burde gjort med Company of Heroes 3 når man husker på at det er 10 år siden sist. For eksempel er de visuelle aspektene i spillet skuffende. Joda, det er morsomt å se når en bygning raser sammen, eller når trær blir satt fyr på. Men i det store og hele er det minimalt med forskjell på dette og forgjengeren, og Company of Heroes 3 ser virkelig ut som et spill som kunne vært lansert når som helst de siste fem til ti årene. Jeg husker jeg måpte da jeg først så det originale Company of Heroes i 2006, for det var en ordentlig kraftpakke av visuelle prestasjoner. Company of Heroes 3 er på ingen måte stygt, men det kommer ikke til å bli husket for å se spesielt pent ut – faktisk mangler det ofte detaljer i teksturer og dybde, og det konkurrer på ingen måte med andre strategispill som har tatt store steg de siste årene, deriblant Total War-serien og Paradox-spillene.
I tillegg er det synd at man kan ikke får spille på kampanjekartet i flerspillermodusen. Dette er et enormt feilsteg ettersom flerspillerkampanjen kunne lagt til så mye moro og spenning over lengre tid, fremfor å utelukkende tilby de mer kjappe kampene som serien har gjort så langt.
Det skal også sies at selv om fundamentet i Company of Heroes-serien er god, gjør dette tredje innslaget nokså lite for å virkelig skille seg ut. På mange måter føles dette mer ut som en nyversjon av forgjengeren fremfor et ambisiøst steg frem, og det må sies å være litt.
Konklusjon
Jeg har kost meg godt med Company of Heroes 3. Når slagmarkens taktiske spill går på skinner, eller når man kommer tilbake fra et nært nederlag er Company of Heroes 3 på sitt beste. Samtidig kommer det nye kampanjekartet i Italia-kampanjen veldig godt med, og bringer en helt ny og langvarig strategisk dybde til en serie som til nå bare har handlet om taktikk. Det er ikke perfekt, og kunne vært enda dypere og mer ambisiøst, men det har likevel gjort at Company of Heroes 3 skiller seg godt ut i mengden.
Samtidig virker spillet lite ambisiøst på nært alle andre områder. Grafikken er gammeldags, minimalt er gjort for å forbedre eller revolusjonere kampene på slagmarken, og det er leit at kampanjemodusen ikke er mulig å spille med eller mot en venn.
Når alt er sagt og gjort er Company of Heroes 3 likevel et herlig strategispill som anbefales varmt, og forhåpentligvis får vi nye og gode forbedringer i årene som kommer gjennom utvidelsespakker og oppdateringer. Jeg vet i det minste hva jeg ønsker å se i fremtiden – å krige om Italia mot mine venner.
Company of Heroes 3 slippes til Windows 23. februar. Konsollversjoner skal slippes på PlayStation 5 og Xbox Series X/S senere i år.
