Det er ikke sjelden spill blir erklært døde og begravet på internett, men i dette tilfellet er det faktisk sant. Overwatch 2, et spill som ble lansert med pomp, prakt og furore for drøyt tre år siden, er historie.
I dets sted står Overwatch. Enkelt og greit, og helt uten totall.
En motvillig snuoperasjon
Men det var ikke gitt at det skulle bli slik.
Selv om Overwatch 2 var plaget av krass kritikk og kontroverser helt fra start, sto utviklerne støtt i stormen i lang, lang tid. Selv da de skrotet brorparten av den etterlengtede kampanjemodusen og PR-havariet virket til å være komplett.
De hadde tro på sin egen visjon – i hvert fall en stund.
Den sterke fronten gikk likevel gradvis mer og mer opp i limingen, og da Marvel Rivals ble lansert til stormende jubel på tampen av 2024, innså nok også Blizzard at her måtte de ta tak mens det enda var stumper å redde.
De første virkelige tegnene på helomvendingen dukket opp for ganske nøyaktig ett år siden, da tilbakekomsten av loot-bokser tok alt fokus fra det som skulle være en stor, ny oppdatering for spillet.
Jeg påpekte allerede den gang at det var en ganske reaksjonær avgjørelse. Jeg står fortsatt ved det, men det var én ting jeg ikke tok hensyn til: symboleffekten.
Som jeg skrev den gang har ikke kunden alltid rett, men når man lever av spillerne sine, er det kanskje ikke så dumt å fri til dem innimellom. Vise at man lytter. Gir dem det de tror de vil ha. Den gang var det angivelig et arkaisk og lite treffsikkert belønningssystem.
Fra asken
Symboleffekten er desto større nå, da Blizzard tidligere denne uken fjernet totallet og igjen bare er Overwatch. Det har absolutt ingen reell påvirkning på spillopplevelsen, men budskapet er umulig å ta feil av.
Den store forskjellen fra gjeninnføringen av loot-boksene – som jeg fortsatt mener var et småflaut feilskjær – er den faktiske betydningen dette har.
Overgangen tilbake til Overwatch blir frontet som en ny retning for spillet; en hyllest til det som har kommet før og et tegn på at dette er et spill som er mer enn bare et enkelt tall. En opplevelse som forhåpentligvis har det i seg å leve i mange, mange år fremover.
Og brått har Blizzard lagt et tre år langt PR-eksperiment bak seg. Noen vil kanskje kalle det et PR-mareritt.
Det fungerte for så vidt – selv var jeg godt opptatt med Apex Legends i 2022, og vet ærlig talt ikke om jeg hadde plukket opp Blizzards konkurrent på nytt hvis de ikke hadde relansert det som Overwatch 2.
I mai for ti år siden
Men nå er Overwatch 2 død, og som fugl føniks reiser favorittspillet ditt seg fra asken.
Du vet, Overwatch.
Spillet som tok deg med storm da det ble lansert i 2016; spillet som ble et trygt og kjært samlingspunkt for vennegjengen.
Det begeistret med sitt fargerike univers, enestående evner og et svimlende antall måter å spille på gjorde hver kamp til en heseblesende kamp på liv og død.
Ikke minst lot du deg forelske i de mange fascinerende figurene; figurer med store, håndfaste personligheter og enda større variasjon.
Særlig sistnevnte var, er og vil fortsette å være helt essensielt for Overwatchs suksess, og det vet selvfølgelig Blizzard også.
I en sånn grad at de også har gjort figurene til en sentral del av «relanseringen» av spillet. Denne uken slapp de ikke mindre enn fem helter samtidig.
Figurer man blir glad i
For et spill som for det meste har sluppet en ny figur hver tredje måned siden 2022, er det mildt sagt ambisiøst å lansere fem helter på én gang. Resultatet kunne fort vitnet om hastverksarbeid.
Den gang ei.
Ikke bare er de fem nye figurene alle morsomme å spille, men de klarer for det meste også å være unike innad i Overwatch-universet. For et spill som nå rommer 50 forskjellige helter, er det ganske imponerende.
Særegenhetene er heller ikke bare i form av unike spillmekanikker, men også gjennom audiovisuelt godt håndverk.
Domina er et åpenbart blikkfang, men også de litt mer tilbakeholdne Emre og Mizuko har mye spennende å bidra med.
Selv Jetpack Cat, en figur som er akkurat det hun høres ut som, glir nesten ubemerket inn i rekkene.
En katt som kjører UFO og kidnapper motstandere kunne vært dråpen som fikk troverdighetsbegeret til å renne over, men i Overwatch – hvor vi allerede har snakkende gorillaer og hamstre som ruller rundt i mekaniske drapsmaskiner – fremstår det som en helt naturlig del av spillets identitet.
Er det rart man blir glad i dette universet?
En rask snuoperasjon
Det eneste skåret i gleden er kanskje det faktum at den femte helten, Anran, er til forveksling lik flere av de andre kvinnelige heltene som finnes fra før av. Såkalt «same face syndrome».
Men jaggu tror du ikke Blizzard allerede har tatt til seg denne helt berettigede kritikken.
Det tok faktisk ikke mer enn et par dager før de innrømte at jo, det er litt kjedelig at man kan bytte parykk på Juno, Kirko og Anran (og Galacta) og egentlig sitte igjen med det samme ansiktet. Særlig når tidligere utgaver av figuren har hatt mye mer særpreg.
Dette skal de nå ta tak i, og det er nesten noe demonstrativt ved den raske reaksjonen – som om utviklerne virkelig ønsker å, en gang for alle, bevise at de har endret seg. At de lytter.
Et håp om en lys fremtid
Og enn så lenge har taktskiftet båret frukter. Responsen i sosiale medier har vært enormt god – det er lenge siden diskursen rundt Overwatch har vært så positiv – og det er tydelig at spillere flokker tilbake til skytespillet for å se hva all hurlumheien dreier seg om.
Det gjenstår selvfølgelig å se om dette er spillere som blir værende over lengre tid, eller om dette er et blaff i nyhetsbildet.
Selv er jeg bare glad for at Blizzard viser at det fortsatt er liv laga av Overwatch. Måtte det aldri dø.
