Anmeldelse

Pro Evolution Soccer 2011

Stang ut – igjen

Konami blidgjør tilhengerne med et nytt pasningssystem, men glemmer mye av det andre.

Den største fordelen med Pro Evolution Soccer har alltid vært følelsen av uforutsigbarhet og muligheten til å oppnå noe på uventede måter. Tilhengerne har tatt imot friheten med åpne armer, men konkurransefortrinnet har også minsket etter hvert som det har mistet sin posisjon som det eneste fotballspillet med et element av uforutsigbarhet.

Foran årets utgivelse har PES-utviklerne hos Konami påberopt seg de mest radikale endringene i spillet på lenge, og vært opptatt av at de har et forsprang å ta igjen.

Les også: – FIFA har satt en standard vi må slå

Master League – nå på nett!

Det er for det meste ikke slik spillet ser ut...

Et av årets tillegg har blitt hyllet fra alle kanter selv før det fikk se dagens lys. Endelig skulle vi få ta del i Master League i konkurranse med andre over nettet. Etter å ha fått testet modusen nøye er det helt tydelig at PES har fått et nytt ess i ermet, samtidig som det er umulig å ikke være litt skuffet over at det ikke er noen fullverdig Master League vi har fått, men heller noen greie rammer for onlinespilling.

Elementer som ungdomslag, sponsorer og administrasjon av hjelpeapparatet er helt ute av bildet. Finanser og overgangssystem er også spesialtilpasset for online-opplevelsen. Man har ikke en speider som forhandler fram overganger, men isteden en pris på hver spiller som varierer ut fra hvor mange som prøver å kjøpe ham.

For å få tak i nye spillere er man helt avhengig av å tjene penger på gode resultater, noe som gir følelsen av at kampene virkelig betyr noe og bidrar med litt ekstra spenning. Ut fra kampresultatet kan man også miste eller tjene opp rangeringspoeng. Hver uke har man sjansen til å rykke opp eller ned i divisjonssystemet ut fra rangeringspoengene. Hvilken divisjon man er i bestemmer hvem man kan møte i turneringer.

Men slik!

Dessverre skorter det også litt på de tekniske løsningene rundt kampene. Fra man ber spillet om å finne en såkalt hurtigkamp går det som oftest mer enn to minutter før man er inne i spillet. I lengden blir det kjedsommelig, og dette er noe Konami burde høvle minst et minutt av.

Turneringene er heller ikke så mye bedre implementert. Hver dag avholdes det fire turneringer på kvelds- og nattestid. I hver av dem er det gjerne plass til 4-500 personer, og i løpet av 20 sekunder etter at registreringen åpner er turneringene fulle. Dermed tok det også mange forsøk over flere kvelder før jeg fikk min første turneringsplass.

Nåløye-pasninger

Et av områdene fjorårets spill trengte en overhaling av var pasningssystemet, som var vanskelig å komme overens med. For å få bukt med problemet med uregjerlige pasninger har Konami i år laget et helt nytt pasningssystem, som er flere hakk mer manuelt enn det har vært tidligere. Retningen angir man med analogstikken, og styrken, som vises med en ny kraftmåler under spilleren, avhenger av hvor lenge man holder inne knappen.

Den nye kraftmåleren gjør det litt lettere å sette den perfekte pasningen.

Med det nye pasningssystemet kan man godt si at PES fortsetter å omfavne sin egen særegenhet, og etablerer seg som et tydelig motstykke til konkurrenten. Det du skal oppnå, skal du oppnå helt selv, og det skal gjerne være litt tungvint også. Mange vil synes dette er helt topp, mens det utvilsomt også kommer til å skremme bort noen.

Det er vanskelig å mestre det nye pasningssystemet, men det åpner også mange nye muligheter for å regissere ballens ferd akkurat slik du ønsker. Det blir også litt ekstra tilfredsstillende når alt stemmer og ballen ender i noten.

Filosofien om å overlate det meste til spilleren går igjen i store deler av spillet, og nettopp derfor er det så merkelig at de har gjort det rakt motsatte med fintesystemet. I menyene kan man nå definere en finte, eller en serie finter, for hver retning på den høyre analogstikken. Dermed kan man enkelt utføre de villeste triksene i kamp.

Med både endringer til å gjøre spillet mer og mindre tilgjengelig er det vanskelig å se hvor Pro Evolution Soccer er på vei.

Les også: – Konkurransen med PES er fantastisk

Vis meg veien

Så enkelt bestemmer man fintekontrollene.

Selv om mye er manuelt hjelper altså spillet med enkelte ting, men jeg sitter igjen med en følelse av at spillet forsøker å hjelpe deg på de gale stedene. Man blir gjerne fastlåst til et løp, eller låses til ryggen på en motspiller i en hodeduell man nærmest er dømt til å tape. Det såkalte «super cancel»-systemet, hvor man kan løse spilleren fra bevegelser og posisjon spillet har bestemt, er akkurat som før, og etter min mening kronglete og lite spillervennlig.

Jeg ville mye heller ha foretrukket å få hjelp i andre situasjoner, som for eksempel i egen sekstenmeter, der spillerne for det meste virker totalt handlingslammet. At det handler om å få en fot på ballen og få klarert den er det bare du som vet, mens spillerne selv gjerne insisterer på å la ballen gli gjennom hele feltet, eller kanskje å dempe den ned før den til slutt klareres, om ikke motstanderen allerede har nappet den ut av beina.

I løpet av testingen har jeg spilt mye online, hvor det ble i overkant mange 0-0-kamper, mens godt og vel halvparten av målene som ble scoret kom ved å løpe helt ned til dødlinjen og legge 45 grader ut i feltet til en ventende motspiller som kom halsende etter. Forsvarernes manglende evner i egen boks er nok en av grunnene til at dette er såpass utbredt. Samtidig er en annen av grunnene at det er såpass vanskelig å få angriperee til å gå på løp at det er lettere å løpe i forkant og sentre bakover, som om man spilte en bastard mellom rugby og fotball.

Litt urettferdig kan det kanskje virke, for det er tross alt mulig å stille spillerne inn til å være aggressive og på hugget i taktikkmenyene, noe som hjelper betydelig, selv om det aldri blir prikkfritt av den grunn. Men det føles også litt som å måtte gå inn i menyene for å slå på intelligensen til spillerne.

Lisens-spøkelset

Visuelt er spillerlikhet det store fokuset.

Et av de mest forutsigbare delene av en PES-anmeldelse er den uunngåelige klagen over manglende lisenser. At mange bryr seg om virkelighetens lag er et helt uomtvistelig faktum, og Konami kommer også med en slags innrømmelse av det når de fokuserer såpass mye på spillerlikhet og de lisensene de har.

Som tidligere mangler PES flere store ligaer, og mangler også lagnavn og emblemer fra mange av lagene i ligaene som er med. Det er man etter hvert begynt å bli vant til. Litt verre er det med overganger som ikke er registrert. For eksempel har Barcelona fortsatt Ibrahimovic og Henry (som flyttet til USA i juli). Tross rettigheter på Champions League og Copa Libertadores har PES en klar ulempe i forhold til ekte lag og spillere.

Konklusjon

For mange PES-tilhengere vil mye av det som er gjort fremstå som kjærkomne endringer. Samtidig er det liten grunn til å tro at spillserien vil vinne over særlig mange nye tilhengere. Serien er fortsatt ikke helt ute av myren den har vært i de siste årene, og Konami har mye å jobbe med.

At det er mye glede å hente i Pro Evolution Soccer 2011 er utvilsomt. Det legger godt opp til konkurranse og utfordring, og det er mulig å skape et bredt spekter av situasjoner. Samtidig er frustrasjon et nøkkelord for mange av løsningene spillet fortsatt hviler på.

Les også: Anmeldelse: FIFA 11

Spillet er testet på Playstation 3, men kommer også til X360, Windows, PS2, PSP og Wii. Det skal være å finne i butikkhyllene førstkommende fredag, 8. oktober.

Siste fra forsiden