Anmeldelse

Shadow of the Colossus

Shadow of the Colossus begynner ved avslutningen på ei lang reise. Du og din trofaste hest har reist til et fremmed land for å vekke opp ei livløs jente. Målet deres er et tempel, hvor det finnes en gud som har makt til å redde henne. Men for at han skal gjøre det, må du gjøre ham en tjeneste. I de enorme landområdene utenfor tempelet befinner det seg 16 enorme vesener, og om du dreper dem, skal jenta få livet sitt tilbake. Du tar imot den enorme utfordringen uten å stille spørsmål, og snart er du på vei mot din første fiende.

Kjempedreperen
Spillet er delt i to likeverdige men helt forskjellige deler. I den ene delen navigerer du et voldsomt, drømmeaktig landskap på leting etter den kolossen du skal drepe, og de eneste hindringene på veien dit er landskapet selv. Ved å heve det magiske sverdet ditt mens solen skinner på det, vil lyset reflekteres i en stråle som peker mot kolossen du skal ta livet av. Noen ganger må du finne veien rundt enorme stup eller mektige klipper, men du vil aldri møte en eneste fiende på veien.

Det majestetiske landskapet virker ved første øyekast stille, tomt og livløst, men om du tar deg tid til å fokusere på detaljene legger du merke til små øgler som løper rundt i sola og ørner som følger etter deg et kort stykke på veien, før interessen deres fanges av noe annet. Mennesker eller større dyr finnes imidlertid ikke, og dette gir denne delen av spillet en ensom og melankolsk følelse. Det virker som du er det eneste levende mennesket i hele verden, og inntrykket hamres inn av et fullstendig fravær av musikk og andre kraftige lyder som ikke skapes av deg selv. Reisen mellom tempelet og kolossene foregår stort sett på hesteryggen, og hesten din, Agro, er en trofast kompanjong du raskt blir glad i.

En trofast følgesvenn
Agro både ser ut som og oppfører seg som en ekte hest, og det tar kort tid før du glemmer at han bare er en samling polygoner styrt av noen avanserte kalkulasjoner, og ser på ham som en virkelig personlighet. Hestens kroppsspråk og bevegelser er vanvittig autentiske, og jeg tror aldri jeg har sett noen spillfigur virke så levende og ekte som denne hesten. Dermed blir Agro ikke bare en hjelper når du trenger ham som verst, men en figur du bryr deg om - fordi du faktisk føler at han bryr seg om deg.

I stedet for å gjøre som mange andre spill, nemlig å gi deg full kontroll over hesten når du er på ryggen hans, får du her kun kontroll over rytteren. Det betyr at hesten ikke alltid reagerer som forventet, og i stedet for å oppføre seg som et vanlig kjøretøy oppfører han seg til en viss grad fortsatt som en uavhengig spiller. Dette gir ridesekvensene et ekstra autentisk snev, samtidig som det kan føre til frustrasjoner av og til, spesielt i den tiden det tar før du lærer deg å håndtere hesten din.

Monumentale fiender
Når du kommer frem til målet for rideturen, åpenbarer fienden seg. Kolossene er, som navnet tilsier, enorme. Til sammenligning er du en liten maur, men du er langt fra ubetydelig. Du skal nemlig drepe disse kolossene, og til å hjelpe deg har du i hovedsak to ting; det magiske sverdet og en pil og bue. Noen ganger får du også hjelp av Agro, og andre ganger kan ting i landskapet spille en rolle, men hvert møte med en koloss går ut på de samme tingene. Først må du finne gigantens sårbare punkter (igjen ved hjelp av sverdet), så må du finne en måte å komme opp på kolossen, slik at du kan nå disse punktene. Til sist må du felle det enorme vesenet ved å hamre sverdet inn i de sårbare områdene, mens du holder deg fast for harde livet.

Kolossene er svært ulike. Noen kryper, andre svømmer, enkelte flyr og en av dem graver seg gjennom sanden i ekte marksommerstil. Alle kan på en eller annen måte bestiges. Ofte er store deler av kroppen deres dekket av hår, som du kan holde deg fast i mens du klatrer oppover mot de sårbare punktene. Du har imidlertid ikke ubegrenset med krefter, og kan ikke holde deg fast i det uendelige. Derfor må du prøve å finne områder som du kan hvile deg litt, i alle fall i de korte periodene kolossen du er på forholder seg relativt rolig og ikke vrir og vender på seg for å kaste deg av.

Er du en morder?
Kolossene vil jo selvsagt ikke dø, og når de forstår hva det er du har i tankene, gjør de alt de kan for å hindre deg i å klatre opp på dem. For å nå de svake punktene deres trenger du pågangsmot, kløkt og raske reflekser, og hver av kolossene kommer med sine egne, unike utfordringer. Noen ganger ligger utfordringen i det å i det hele tatt få mulighet til å klatre opp på kolossene, mens andre ganger er det å navigere de enorme kroppene en utfordring i seg selv. Kampene mot enkelte av kolossene kan ta opp til en halv time, og når du endelig klarer å sette inn det avgjørende slaget, føler du en enorm tilfredsstillelse, men samtidig er det ikke en udelt positiv opplevelse.

Det blir nemlig litt som å finne den mytologiske tapte dalen der dinosaurene enda lever, for så å slakte dem alle ned for fote. Noen av kolossene er riktignok aggressive som fy, men andre ser bare ut til å leve sine egne liv i ro og fred - kanskje de nyter den friske luften og den varme solen - helt til du kommer med det fæle sverdet ditt og stikker dem gang på gang, til de tragisk faller sammen og lyset slukner i øynene deres. Minst ett av de majestetiske dyrene gjør aldri så mye som et eneste forsøk på å angripe deg - det eneste det prøver på er å komme seg unna. Men det ender opp som alle de andre, uten at du engang vet hvorfor du må felle disse kjempene.

Shadow of the Colossus PS2 PS2

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 15. februar 2006
  • Plattform: PlayStation 2
  • Utgiver: SCEE
  • Utvikler: SCEJ

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen