Shadow of the Colossus

Shadow of the Colossus begynner ved avslutningen på ei lang reise. Du og din trofaste hest har reist til et fremmed land for å vekke opp ei livløs jente. Målet deres er et tempel, hvor det finnes en gud som har makt til å redde henne. Men for at han skal gjøre det, må du gjøre ham en tjeneste. I de enorme landområdene utenfor tempelet befinner det seg 16 enorme vesener, og om du dreper dem, skal jenta få livet sitt tilbake. Du tar imot den enorme utfordringen uten å stille spørsmål, og snart er du på vei mot din første fiende.

Kjempedreperen
Spillet er delt i to likeverdige men helt forskjellige deler. I den ene delen navigerer du et voldsomt, drømmeaktig landskap på leting etter den kolossen du skal drepe, og de eneste hindringene på veien dit er landskapet selv. Ved å heve det magiske sverdet ditt mens solen skinner på det, vil lyset reflekteres i en stråle som peker mot kolossen du skal ta livet av. Noen ganger må du finne veien rundt enorme stup eller mektige klipper, men du vil aldri møte en eneste fiende på veien.

Det majestetiske landskapet virker ved første øyekast stille, tomt og livløst, men om du tar deg tid til å fokusere på detaljene legger du merke til små øgler som løper rundt i sola og ørner som følger etter deg et kort stykke på veien, før interessen deres fanges av noe annet. Mennesker eller større dyr finnes imidlertid ikke, og dette gir denne delen av spillet en ensom og melankolsk følelse. Det virker som du er det eneste levende mennesket i hele verden, og inntrykket hamres inn av et fullstendig fravær av musikk og andre kraftige lyder som ikke skapes av deg selv. Reisen mellom tempelet og kolossene foregår stort sett på hesteryggen, og hesten din, Agro, er en trofast kompanjong du raskt blir glad i.

En trofast følgesvenn
Agro både ser ut som og oppfører seg som en ekte hest, og det tar kort tid før du glemmer at han bare er en samling polygoner styrt av noen avanserte kalkulasjoner, og ser på ham som en virkelig personlighet. Hestens kroppsspråk og bevegelser er vanvittig autentiske, og jeg tror aldri jeg har sett noen spillfigur virke så levende og ekte som denne hesten. Dermed blir Agro ikke bare en hjelper når du trenger ham som verst, men en figur du bryr deg om - fordi du faktisk føler at han bryr seg om deg.

I stedet for å gjøre som mange andre spill, nemlig å gi deg full kontroll over hesten når du er på ryggen hans, får du her kun kontroll over rytteren. Det betyr at hesten ikke alltid reagerer som forventet, og i stedet for å oppføre seg som et vanlig kjøretøy oppfører han seg til en viss grad fortsatt som en uavhengig spiller. Dette gir ridesekvensene et ekstra autentisk snev, samtidig som det kan føre til frustrasjoner av og til, spesielt i den tiden det tar før du lærer deg å håndtere hesten din.

Monumentale fiender
Når du kommer frem til målet for rideturen, åpenbarer fienden seg. Kolossene er, som navnet tilsier, enorme. Til sammenligning er du en liten maur, men du er langt fra ubetydelig. Du skal nemlig drepe disse kolossene, og til å hjelpe deg har du i hovedsak to ting; det magiske sverdet og en pil og bue. Noen ganger får du også hjelp av Agro, og andre ganger kan ting i landskapet spille en rolle, men hvert møte med en koloss går ut på de samme tingene. Først må du finne gigantens sårbare punkter (igjen ved hjelp av sverdet), så må du finne en måte å komme opp på kolossen, slik at du kan nå disse punktene. Til sist må du felle det enorme vesenet ved å hamre sverdet inn i de sårbare områdene, mens du holder deg fast for harde livet.

Kolossene er svært ulike. Noen kryper, andre svømmer, enkelte flyr og en av dem graver seg gjennom sanden i ekte marksommerstil. Alle kan på en eller annen måte bestiges. Ofte er store deler av kroppen deres dekket av hår, som du kan holde deg fast i mens du klatrer oppover mot de sårbare punktene. Du har imidlertid ikke ubegrenset med krefter, og kan ikke holde deg fast i det uendelige. Derfor må du prøve å finne områder som du kan hvile deg litt, i alle fall i de korte periodene kolossen du er på forholder seg relativt rolig og ikke vrir og vender på seg for å kaste deg av.

Er du en morder?
Kolossene vil jo selvsagt ikke dø, og når de forstår hva det er du har i tankene, gjør de alt de kan for å hindre deg i å klatre opp på dem. For å nå de svake punktene deres trenger du pågangsmot, kløkt og raske reflekser, og hver av kolossene kommer med sine egne, unike utfordringer. Noen ganger ligger utfordringen i det å i det hele tatt få mulighet til å klatre opp på kolossene, mens andre ganger er det å navigere de enorme kroppene en utfordring i seg selv. Kampene mot enkelte av kolossene kan ta opp til en halv time, og når du endelig klarer å sette inn det avgjørende slaget, føler du en enorm tilfredsstillelse, men samtidig er det ikke en udelt positiv opplevelse.

Det blir nemlig litt som å finne den mytologiske tapte dalen der dinosaurene enda lever, for så å slakte dem alle ned for fote. Noen av kolossene er riktignok aggressive som fy, men andre ser bare ut til å leve sine egne liv i ro og fred - kanskje de nyter den friske luften og den varme solen - helt til du kommer med det fæle sverdet ditt og stikker dem gang på gang, til de tragisk faller sammen og lyset slukner i øynene deres. Minst ett av de majestetiske dyrene gjør aldri så mye som et eneste forsøk på å angripe deg - det eneste det prøver på er å komme seg unna. Men det ender opp som alle de andre, uten at du engang vet hvorfor du må felle disse kjempene.

Seiersrus med bismak
Dette gir seiersrusen en viss bismak. Hver gang du - etter å ha kjempet og slitt i en evighet - får inn det avgjørende slaget og ser kolossen synke sammen i sakte film, blandes den enorme tilfredsstillelse med et lite stikk av skyldfølelse - du er morderen som er skyld i at dette fantastiske vesenet aldri mer skal se dagens lys. Disse kolossene er ikke som andre spillfiender. De er ikke som de kalde romvesenene, de hjerneløse zombiene eller de stygge demonene som vi møtes av i en stadig større mengde spill. I stedet virker det som hver og en av dem har en sjel, som du river fra dem, en etter en.

Er det negativt? Nei, egentlig er det det stikk motsatte. Når syntes du sist synd på en fiende i et spill? Shadow of the Colossus er et lysende eksempel på at favoritthobbyen vår kan bestå av noe mer enn de hyperkommersielle, tankeløse og kulturelt uinteressante spillene de store utgiverne gir oss på samlebånd. Dette spillet gir deg en mye mer helhetlig og mangefasettert opplevelse enn det vi er vant med. Det skaper følelser, både gode og vonde, og på den måten viser det litt av spillmediets potensial.

Noen påstår kanskje at Shadow of the Colossus ikke appellerer til andre enn hardcore-spillerne. Dette mener jeg er fullstendig feil. Skal spillmediet utvikle seg til å bli allment akseptert hos vanlige mennesker som noe mer enn kjappe distraksjoner, holder det ikke med enkle festspill som Buzz og Eye-Toy. Vi må ha produksjoner som viser at spill faktisk har noe å fare med som medium - spill som fanger interessen til de som ikke er interessert i skyting, sport og muskeløse slossekjemper (og medfølgende, lettkledde babes). Shadow of the Colossus er et slikt spill.

Enormt, men ikke perfekt
Shadow of the Colossus er et spill utenom det vanlige, et spill av den typen som kun dukker opp en håndfull ganger per spillgenerasjon, og når du har fullført det vet du at du har opplevd noe stort. Likevel er det ikke noen tier. Alt det rundt selve gameplayet fungerer mer enn perfekt og veier i stor grad opp for spillets svakheter, men de er der like fullt. Den største av dem er at spillet rett og slett blir litt ensformig i lengden. Enkelt sagt fungerer det slik: Du begynner med å oppsøke kolossen, så leter du etter en måte å komme opp på den, og til sist finner du ut hvordan du skal få den ned. Så begynner du på nytt igjen, med neste koloss. Alle kolossene er unike og utfordrende på hver sin måte, men når du har tatt ti stykker begynner det hele å bli litt forutsigbart.

Det neste problemet er at noen av kolossene krever at du angriper dem på måter som ikke virker helt logiske, og selv om guden kommer med hint underveis er det ikke alltid disse hjelper spesielt mye. Dessuten kan ting føles litt urettferdig av og til - en av kolossene er for eksempel så rask til å angripe deg at om du først faller en gang, tar den deg sannsynligvis en gang til før du får reist deg, og så nok en gang, slik at du dør. Man kan også påstå at spillet er litt kort, at kontrollene er litt klumsete til tider og at på tross av de majestetiske landskapene, blir reisene mellom kolossene litt kjedelige mot slutten - spesielt hvis du av en eller annen grunn ikke klarer å finne stedet hvor den neste motstanderen din venter på deg.

Presentasjonsmessig maktdemonstrasjon
Shadow of the Colossus er utvilsomt et av tidenes vakreste spill. Det er en ren maktdemonstrasjon av artistiske ferdigheter, stilfull design og genial koding. Ikke bare gjør spillet ting med PS2-maskinvaren som vi ikke skulle trodd var mulig, men artistene har klart å utnytte spillmotorens rå kraft på en usedvanlig måte. Kolossene og landskapene er kanskje bare en samling polygoner og teksturer, men på et eller annet vis har utviklerne pustet liv i dem. Sjelden har jeg opplevd et spillmiljø som virker mer reelt, og figurer som virker mer ekte og troverdige enn kolossene, hesten og hovedpersonen i dette spillet.

Grafikken kommer rett og slett til å ta pusten fra deg, men den er ikke det eneste esset presentasjonen til Shadow of the Colossus har i ermet. Lydeffektene er også uvanlig godt laget, og sammen med det som skjer på skjermen drar de deg inn i den fantastiske og enestående verdenen Fumito Ueda sitt talentfulle utviklerteam har laget. Og til sist kommer musikken som kronen på verket. Dette spillet har et av de mest fantastiske lydsporene i noe spill til nå - det er ubeskrivelig bra, og må bare høres.

Konklusjon
Shadow of the Colossus er en milepæl i spillhistorien. Gameplaymessig er det ikke perfekt - langt derifra - men følelsen det gir deg når du spiller er nærmest unik. Når du navigerer de enorme landskapene er det nesten som om du kjenner vinden i håret, og når du møter en ny koloss for første gang, mister du pusten i et øyeblikks ærefrykt. Når du klamrer deg fast for harde livet på et flygende beist så stort som et hus, kjenner du hjertet slå hardere enn med noe annet spill, og når du endelig klarer å felle det mektige vesenet føler du både triumf, glede og sorg. Shadow of the Colossus gir deg opplevelser og følelser andre spill ikke er i nærheten av å skape, og tross enkelte svakheter er det et spill du rett og slett ikke kan gå glipp av.

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen