SNIKTITT: Assassin's Creeed Valhalla
Sniktitt

Assassin's Creeed Valhalla

Våre inntrykk etter fem timer med Assassin's Creed Valhalla

Nykommeren holder seg tro til serien, men virker mer fokusert enn de to forgjengerne.

Det er nesten litt rart å tenke på at det bare har gått 13 år siden Assassin's Creed gjorde sitt inntog i spillverdenen, da lagt frem som en hybrid av sandkasse, ukomplisert snikmyrding og historisk drama. Siden da har serien bydd på drama som omkranser faktiske historiske figurer, med faktiske historiske begivenheter, samt mer og mindre historisk riktige rekonstruksjoner av byer, bygninger og arkitektur. År etter år har Ubisoft pøst på med spill, bøker, filmer og tegneserier til en slik grad at det å fordype seg i alt nesten virker umulig. Presset et har resultert i selskapets største spillsuksess med 140 millioner solgte spill i serien til nå. 

Med det i bakhodet er Assassin's Creed Valhalla først og fremst en selvfølgelighet. En uungåelig fortsettelse av en pengemaskin, men samtidig et spill som må opprettholde et visst kvalitetsnivå for å kunne føye seg inn i seriens massive ambisjoner, både kommersielt og kritisk. 

Fordelen med en slik arv og forventningene til den er at man stort sett vet hva man får, men ulempen er at det er vanskelig å overraske. Og etter å ha spankulert rundt i spillet i noen timer nå er dette det helhetlige inntrykket jeg sitter igjen med: Assassin's Creed er fremdeles Assassin's Creed. 

Sagaeen om Ceolwulf II av Mercia

Ivar Beinlause er en av figurene du møter. Foto: Ubisoft

Mens vi i vår forrige runde med Assassin's Creed Valhalla tumlet rundt i East Anglia, er det Leicestershire – i spillet omtalt som Ledecestrescire – vi får utforske nå. Med utgangspunkt i å styrke bosetningen til den Skandinaviske vikingehæren, søker vi – Eivor, enten som mann eller kvinne – å stifte allianser med regjerende områder i angelsaksiske England. Valget faller på å hjelpe to av de invaderende vikingebrødrene, Ivar Beinlause og Ubba, med å avsette den regjerende kongen av Mercia, Burgred. I stedet vil vikingene sørge for at Ceolwulf sitter på tronen, og dermed sikre en allianse.  

Med denne delvis korrekte historiske begivenheten som bakteppe får vi et litt mer markant innblikk i noen av figurene Assassin's Creed Valhalla vil fronte. Ivar Beinlause, eller Ivarr Ragnarsson som han egentlig het, og Ubba var to sønner av Ragnar Lodbrokk. Fire av hans sønner ble i den Angelsaksiske krønike nedtegnet som ledere av vikingehæren, og selv om denne påstanden ikke er verifisert er det i det minste et delvis historisk grunnlag. 

Ivar fremstilles som en sadistisk, rappkjeftet og slu person, mens hans bror, Ubba, er en mer kalkulerende og metodisk leder. I scenene vi får se er det tydelig at de to motsetningene tærer på båndet mellom de to, mens de har to forskjellige fremgangsmåter for å jobbe mot avsetningen av kong Burgred. 

Eivor i folkemengden. Foto: Ubisoft

De to kongene spiller også på motsetninger: Burgred er en sta hersker som ikke vil innse sitt eget nederlag, mens Ceowulf virker mye mer avmålt og rolig – mer regal i sin rolle som fremtidig konge. Vi så tegn til dette i vår forrige spillrunde i East Anglia med kong Oswald også, og håpet er at ikke hele spillet faller i en felle der en formelen «mindre empatisk konge erstattes av en mer likandes fyr» blir gjentatt for mye.

Historisk sett kan vi med sikkerhet si at Ceowulf II ble konge etter at Burgred ble styrtet av de invaderende vikingene, men vi vet ikke hvem. Ellers er det meste fritolkning og nesten-sannheter og ting som kunne ha skjedd, og karakterer som konstrueres rimelig fritt basert på historiske beretninger. Med andre ord: dette er fremdeles Assassin's Creed. 

Den nye modellen

Som nevnt etter vår spillsesjon i sommer bygger Assassin's Creed Valhalla først og fremst på DNA-et til de nyeste forløperne, Assassin's Creed Origins og Assassin's Creed Odyssey. Selv om snikmyrding fremdeles var en slags pillar, gjorde Origins noen betydelig hopp mot en mer moderne tilnærming til serien. Mest merkbart var endringene i kampsystemet, der du blokkerer innkommende angrep, parerer lette angrep og ruller unna angrep som verken kan blokkeres eller pareres.

Med Valhalla taes det noen nye grep. Du kan bruke et våpen eller et skjold i hver hånd. I tillegg kan du skyte med pil og bue på fiender, og treffe enkelte svakhetspunkter for mer skade, eller for å stagge dem. Et utholdenhetsmeter gjør også at du ikke kan spamme angrep, men må bruke manøvre med omhu.

Noen overnaturlige elementer er på plass. Foto: Ubisoft

Et utviklingstre byr på oppgraderinger for Eivor, mens man kan få nye ferdigheter ved å finne viktige dokumenter gjennom å utforske – og erobre – den åpne verdenen. 

I denne gjennomspillingsrunden fikk vi også oppleve oppdrag som handlet mer om å snike seg usett gjennom bevoktede innganger og områder. I kjent Assassin's Creed-stil tar man på seg snikehetta og lusker seg rundt i høyt gress, eller glir in blant folkemengder. Det er ikke avansert – det har det aldri vært – men det tilbyr en ekstra dimensjon som ofte flyter bedre enn å slakte ned en haug med fiender for å nå målet. Og ikke minst kan du nå drepe fiender med den skjulte hånddolken med ett stikk uten mye om og men, noe som ikke alltid var tilfelle i Odyssey og Origins. 

En rekke sideoppdrag, markert på kartet som «mysterier», virker også å være et godt hakk over kjedelige og masseproduserte sideting. De er kanskje ikke så mange, men samtlige har sin egen fortelling og sine egne unike tvister. Av de vi brynte oss på, var de fleste korte, men meningsfylte nok. Og hinting mot det større meta-narrativet fra Origins og Odyssey, med ex-Abstergo-arbeideren Layla Hassan som hovedfifur, ligger også og lusker i kulissene. 

Åpne sletter, vikinger og varme farger

Pent landskap. Foto: Ubisoft

Det er i den åpne verdenen at Assassin's Creed Valhalla ser ut til å virkelig skille seg fra sine to storebrødre. Avstander virker mer kompakte, med en hakket mindre verden å utforske som til gjengjeld har kortere avstander mellom interesseområder. 

Og jaggu er det pent. Jeg vil driste meg til å si at det er den peneste Assassin's Creed-verdenen jeg har sett på lenge, med jordfarger og lyssetting som minner mer om The Witcher og Game of Thrones enn noe annet. Høstfargede løv og fargerike blomsterenger fyller ut jordveiene og steingjerdene på veien, mens vannområdene føles riktige og rike av liv. 

Vi fikk også traske rundt i et av de større byområdene, Ledecestre, som er langt fra storbyene vi er kjent med fra andre spill i serien, men som likevel byr på blant annet trehus, steinfestninger, et marked, en kirke og et offentlig bad. Det er mer folksomt enn i de små festningene og leirene vi ellers har fått se, men langt fra en befolkningmetropol.

En av de større byene vi fikk se. Foto: Ubisoft

Samtidig virker det som om det å bygge ut vår egen bosetning, Ravensthorpe, kan by på en del spennende progresjonsmuligheter. Etter hvert som Eivor fullfører oppdrag og får tak i flere ressurser og rikdom, kan man utvide med flere bygninger og yrker, og til og med utsmykke området med statuer eller andre landemerker. Vi rakk ikke å se mye av denne hub-en, men aner konturene av å se en befolkning og et bosted bygge seg opp sakte men sikkert. 

Konklusjon

Assassin's Creed Valhalla. Foto: Ubisoft

Håpet nå er at Assassin's Creed Valhalla, med sine forskjeller og likheter til Odyssey og Origins, byr på en fokusert opplevelse, og det virker det også som at det gjør. Den mer nordiske settingen og tematikken treffer meg (en skandinaver) bedre enn forgjengerne, og den mer kompakte verdenen fører forhåpentligvis til mindre dødtid. Pent er det, og verdenen engasjerer meg mer enn de to forgjengerne, i hvert fall så langt.

Vår gjennomspilling var ikke helt uten tekniske problemer, men som alltid er det umulig å si noe om dette vil vedvare i den ferdige utgaven. Små synlige glitcher er én ting, men optimalisering av ytelse var heller ikke helt på plass her. Dette er forhåpentligvis noe som er fikset til lansering. 

Assassin's Creed Valhalla er fremdeles Assassin's Creed. Det er et semi-historisk drama, omkranset av utforskningen av vakre omgivelser som det krever et stort budsjett og et stort team å få på plass. Når det passer seg låner spillet generøst fra historiske beretninger og legender, men dette er på ingen måter et forsøk på å være et helt historisk korrekt spill. Det har serien aldri vært. Og som en del av en større serie, med krav til gjenkjennelighet og et ønske om å treffe bredt, er det ikke så rart at Valhalla ikke går langt vekk fra formelen. Det er fordelen, og ulempen, ved å være en av de største spillseriene – det er nesten alltid temmelig forutsigbart hva du får. 

Les også vår sniktitt på Immortals Fenyx Rising:
Dette er Ubisofts svar på The Legend of Zelda: Breath of the Wild »

Assassin's Creed Valhalla kommer 10. november, til PlayStation 4, Xbox One, Stadia og PC. Spillet slippes også til PlayStation 5 og Xbox Series X senere.

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen