SNIKTITT: Bleeding Edge
Sniktitt
(Foto: Ninja Theory)

Bleeding Edge

Herlig slåssing i sjarmerende stil

Ninja Theory gjør noe de ikke har gjort før. Igjen. Og lykkes trolig. Igjen!

Farger, moro og ferdigheter. Ninja Theory ser ut til å ha skapt en sjarmerende slager med online-spillet Bleeding Edge, et spill som skiller seg markant fra utviklerens siste utgivelser. Vi har testet spillet, og må si oss svært fornøyde med det vi så.

Veldig gøy

Bleeding Edge er nok noe av det siste jeg hadde ventet fra Ninja Theory, utvikleren som blant annet har skjenket oss herlige Heavenly Sword og enestående Hellblade. Men selv om det ikke var ventet, blir det ikke noe mindre godt mottatt. For etter å ha testet et slag med Bleeding Edge, er jeg overbevist om at dette kommer til å bli en stor suksess for utvikleren som nå lager spill eksklusivt til Microsofts plattform.

  Foto: Ninja Theory

Det er store kontraster mellom Bleeding Edge og flere av Ninja Theorys tidligere storspill. Bleeding Edge er nemlig fargerikt på en tegneserieaktig måte, morsomt, lettbeint, og ikke minst, et online-flerspillerspill. På mange måter minner det om et tredjepersons-Overwatch i et format som virker veldig enkelt å plukke opp og spille.

Bleeding Edge tilbyr kjappe kamper hvor to lag på fire spillere hver møter hverandre for kontroll over holdepunkter og høyest poengsum. Å holde disse kontrollpunktene og å kvitte seg med andre spillere gir poeng, og både timing og lagspill er viktige ingredienser om du ønsker å komme seirende ut av spillet.

Ninja Theory gir deg rundt ti figurer å herje løs med, og hver eneste én av dem kommer med unike krefter som gjør dem uvurderlig i riktige hender. Daemon, en samurai-inspirert figur jeg spilte mest med, lekte seg med en katana-sverd og kastestjerner, og føltes rett og slett digg å styre og fekte med.

Super-evner og dødelige tog

Alle figurene har egne super-evner som gjør om til dødelige monstre i noen få øyeblikk, men de har også evner som gjør dem unike ellers. For eksempel kunne Daemon kaste seg kjapt og langt frem for så å svinge rundt seg med sverdet sitt, i et angrep som tar mer skade enn de vanlige huggene. Daemon er naturligvis ikke den eneste figuren med egne krefter, og som i alle balanserte slåssespill er det laget som utgjør forskjellen. Å støte på et forberedt lag støttet opp av en healer-figur ble fort vanskelig.

  Foto: Ninja Theory

Alle figurene i Bleeding Edge har visse evner til felles, som gjør det noe enklere å hoppe mellom dem selv om du skulle foretrekke enkelte. Det unike svevebrettet – som på mange måter er den beste måten å komme seg rundt på – er noe alle har tilgang til. Det krever imidlertid noe tid for å komme seg opp på brettet, så om du ønsker å komme deg kjapt unna en vanskelig situasjon, er det ikke sikkert du får nok tid til å gjøre det.

Evner som å rulle er også noe de fleste får til, og resterende evner må lades opp før de kan brukes igjen – slik som den ekstra lange og kjappe rulleteknikken til Daemon.

  Foto: Ninja Theory

Figurene er ikke det eneste som må følges med på i Bleeding Edge. Kartet selv er nemlig en stor del av spillet, og må brukes til din fordel. Spesielle hoppe-stasjoner lar deg komme deg fra ett nivå til et annet, men det store esset i ermet får vi når vi snur blikket mot midten av banen. Det går nemlig togskinner gjennom kartet vi fikk testet, og skinnene er lagt over den viktige midtbasen. Togene kommer plutselig og nådeløst, og det var flere ganger at opptatte spillere ble kastet til side og uskadeliggjort av de massive vognene. Togene utgjør dermed en viktig taktisk del av kampene, og kan bety forskjell på tap og seier hvis man ikke følger med.

  Foto: Ninja Theory

Det vil også være steder på kartet hvor spillere kan plukke opp power-ups, som blant annet gjør at de utgjør mer skade mot fienden. At riktig person plukker opp disse er viktig, for hvis en support-klasse plukker opp noe som egentlig er ment for en mer aggressiv figur, kan ting fort gå skeis.  

Konklusjon

Bleeding Edge er definitivt et konkurransespill, men likevel en opplevelse som virker å avstå fra å ta seg selv seriøst. Ut ifra det vi fikk se i Los Angeles er det også et spill som setter det å ha det morsomt øverst på prioriteringslista, til tross for at det å kjenne figurene inn og ut er viktig for å gjøre det bra. Dette er utvilsomt en spennende blanding, og vi storkoste oss under vår tid med spillet. Forhåpentligvis vil den endelige utgivelsen tilby mer av det gode når spillet slippes en gang i fremtiden.

Du finner flere E3-artikler på vår samleside for messa »

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen