I november 2018 fikk vi høre at Sony ikke ble å se på E3-messen i Los Angeles i 2019. Dette kom som et aldri så lite sjokk på mange, hovedsakelig fordi Sony har deltatt hver bidige gang siden E3 ble unnfanget i 1995. Denne internasjonale begivenheten av en spillmesse kan ganske trygt beskrives som det mest betydningsfulle spillarrangementet i løpet av et hvilket som helst år. Slik har det vært lenge, og det lød virkelig ikke bra da den desiderte markedslederen på konsollfronten og et av de fremste spillselskapene i bransjen valgte å separere sitt varemerke fra hele greia.
Nå som utviklernes hemmeligheter har blitt til allmennkunnskap og lanseringsdatoene markeres på kalenderen av ivrige spillere verden over, er det på tide å snakke om de som valgte å takke nei til E3 2019.
Dårlige tapere
Mange fikk kanskje inntrykk av at rollen til Electronic Entertainment Expo som en av de fremste institusjonene i spillindustrien holdt på å forsvinne, og at Sony kun var den første av de største som valgte å forlate skuta før den gikk på grunn. Etter noen måneder ble det ganske tydelig at dette egentlig ikke stemte, ettersom mange andre aktører, slik som Microsoft, Nintendo, Bethesda og Electronic Arts forberedte seg på å utnytte Sonys fravær til det fulle, og slå til med alt de trodde de hadde av spennende annonseringer.
Mitt personlige førsteinntrykk da Sony nektet å komme, var at selskapet prøvde å unngå et nederlag av et annet slag. At sjefene i PlayStation var feige på grunn av manglende nyheter, samt at de mislikte den lunkne responsen fra E3 2018. Kritikken dreide seg om det faktum at Sony brukte fjorårets presentasjon som en anledning til å utforske roligere og mer kreative måter å sette sammen en pressekonferanse på, med en oppskrift som besto av levende balademusikk, stearinlys, en kirke og en banjo.
Responsen fra journalistene var ikke optimal fordi mange ble irritert over at Sony tvang de til å skifte lokaler midt inne i konferansen på grunn av en billig gimmick som jo var kreativ, men som, når alt kom til alt, var ytterst unødvendig. Fansens mente også at PlayStation hadde for få spill å vise fram sammenlignet med Microsoft, fordi Sony tok en avgjørelse om kun å fokusere på deres fire største spill i langform – Death Stranding, The Last of Us Part 2, Ghost of Tsushima og Spider-Man, som enda ikke var utgitt.
Da Sony ga ut en pressemelding fire måneder etter E3 2018 om at selskapet ville eksperimentere med nye og mer innovative måter å tilfredsstille spillerne deres på fordi «industrien har gjennomgått en evolusjon», og at E3 ikke lenger var den optimale arenaen for deres måter å gjøre ting på – tolket jeg det som et tegn på svakhet fra deres side. Det så ut som at Sony sprang av gårde med halen mellom beina på bakgrunn av kritikken fra fjorårets hendelser.
Jeg tror at årets E3-periode viste oss at det motsatte var tilfellet. Ikke på langt nær et tegn på svakhet i det store og det hele, men snarere et tegn på styrke. En mulig maktdemonstrasjon og en tilsynelatende strategisk tankegang som viste seg å være ganske vellykket.
Et tegn på visdom, og en mangel på spill
Sony tapte altså lite på å holde seg unna E3 2019. Noen der ute har nemlig tipset Sony om noe veldig lurt: Hvis man ikke har noe vettig å si, er det bedre å bare holde kjeft. Istedenfor å sette sammen en meningsløs og tom konferanse, klarte Sony å slå seg til ro med at de rett og slett hadde for få jern i ilden til å tilfredsstille alle de som forventet en og en halv time med spillmoro på deres scene. Noen burde ha informert Bethesda og Electronic Arts om det samme forresten, men det er jo et kapittel for seg selv.
Nå som Days Gone endelig er å finne i butikkhyllene, og Hideo Kojima nylig valgte å dele en lang spilltrailer av Death Stranding med en lanseringsdato på toppen, er det ikke stort mer Sony kan gi oss for øyeblikket. Og selv om dette utvilsomt reduserer deres synlighet og tilstedeværelse i mediene, vil jeg si at de gjorde et klokt valg.
Det er ikke slik at Sony er helt hjelpeløse selvfølgelig. De kunne vist fram mer av de surrealistiske scenene i Death Stranding, klippet og limt enda en mellomsekvens fra The Last of Us Part 2, eller hatt noen samuraier kappe av hodene på hverandre i Ghost of Tsushima, men så var det jo akkurat det de gjorde på E3 2018.
Istedenfor valgte de å holde forbrukeren på pinebenken med et håp om at Sony har noen store annonseringer i ermet, fremfor å avsløre at selskapet er tomme for ideer og at mer eller mindre alt de jobber med akkurat nå ikke kommer til å være ferdig før langt inn i neste konsollgenerasjon.
Noen vil kanskje påstå at det er nettopp dette som får det til å se ut som om Sony driter på draget, ettersom de ikke har nok på gang til å holde merkevaren «PlayStation» i rampelyset. At det å hoppe over E3 og ikke være i stand til å vise fram over seksti spill – slik Microsoft nettopp gjorde i forrige uke – er et stort feilsteg i seg selv. Jeg er uenig.
Man må virkelig ikke glemme at dette selskapet har pumpet ut en eksklusiv tittel etter en annen i flere år. Til det punktet hvor jeg stadig ble overrasket over at produksjonslinjene ikke stoppet opp før i 2018. Enten det gjelder God of War, Bloodborne og Horizon Zero Dawn eller Spider-Man, Uncharted 4: A Thief’s End og Detroit Become Human, har både interne og eksterne spillselskaper jobbet på spreng for å lansere haugevis av kvalitetstitler i PlayStations navn.
Microsoft er på fremmarsj nå for første gang på lenge fordi de har kjøpt opp utviklere som Obsidian Entertainment, Ninja Theory og Double Fine Productions – noe som er et helt fantastisk satsningsområde, samt roten til hvorfor de har såpass mye å annonsere for tiden – men for meg virker det som at Sony kun tar et velfortjent friår slik at de kan komme tilbake sterkere enn noen gang når det virkelig er tid for å presentere den neste generasjonen av konsoller helt på ordentlig, og ikke bare på tull slik som i år.
Stakk kjepper i hjulene for Microsoft med minimal anstrengelse
Og når vi snakker om konsollgenerasjoner og Microsoft: En av de tingene jeg tenkte ble å skje da Sony overlot E3 til de andre deltakerne, var at Microsofts utnyttet muligheten til å ta industrien med storm nå som deres fremste konkurrent var ute av bildet. Men var det nå egentlig det som skjedde?
Med en god pressekonferanse, mange kule spillannonseringer og noen få informasjonsgodbiter angående deres nye konsoll, vil jeg si at de eltet meg positivt innstilt til deres bidrag, ja. Men jeg tviler egentlig sterkt på at det samme inntrykket hadde vært umulig å oppnå med Sony i naborommet. Samt er jeg virkelig ikke sikker på at folk flest la spesielt godt merke til at dette var året der Microsoft gjorde en ekstra innsats for å dominere E3-messen.
Det grønne laget hadde utvilsomt en solid presentasjon, men så er det jo sånn at de aller fleste av de aller største spillene var en markedsføring for Sony i nesten like stor grad som for Microsoft. Fordi mye av det som ble vist er multiplattformspill. Jeg vil ikke sette det alt for mye på spissen heller, for man kommer selvfølgelig ikke unna at Microsoft hadde flere store eksklusive spill som Halo Infinite og Gears 5 på scenen i år (Hvor blir det av Fable folkens?). Samtidig finnes det en kalkulerbar effekt i at store segmenter av publikumet kommer til å forbinde en hel haug med fremtidige storspill som The Outer World, Psychonauts 2, Elden Ring, Star Wars Jedi: Fallen Order med Microsoft etter årets E3.
Likevel er nok de fleste av oss som følger med på hva som foregår bak kulissene fullt klar over at flesteparten av disse spillene likegodt kunne vært på Sonys framvisning om dette hadde vært et hvilket som helst annet år.
Så har det seg jo også slik at måten Sony valgte å annonsere detaljene rundt sin nye konsollsatsing kun noen uker før E3, banet veg for at Microsofts pressekonferanse ble litt mindre interessant enn hva den ellers kunne vært uten Sonys innblanding. Detaljene rundt Microsofts «Project Scarlett» var egentlig alt for mangelfulle til at Microsoft klarte å skape et distinkt bilde av hva konsollen kommer til å bli, eller hvordan den egentlig skiller seg fra PlayStation 5.
Mer enn noe annet stusset jeg faktisk over at alt fra funksjonaliteten til teknologien i begge konsollene kommer til å være nokså lik. Begge kan håndtere 8K, begge har innebygget SSD-minne, begge støtter «ray tracing», begge innholder AMD-maskinvare, og likhetene stopper ikke der. Kanskje var Sony fullt klar over hva rivalens maskin skulle by på, og utnyttet muligheten til å komme Microsoft i forkjøpet ved å satse på en kort og effektiv avsløring rett før E3.
Jeg vil nesten gå så langt som å si at Sony på magisk vis fikk det til å se ut som om Microsoft fulgte i deres fotspor, og samtidig gjorde Sonys jobb for dem. Enhver samtale og artikkel som snakker om «Project Scarlett», er nesten utelukkende nødt til å sammenligne den med PlayStation 5. Alle som skriver samt snakker om spill som Cyberpunk 2077 i etterkant av E3 kommer til å nevne at spillet også blir å være tilgjengelig på PlayStation 4. Blander man dette med den fyldig framvisning av det høyt ettertraktede Hideo Kojima-spillet Death Stranding som fikk en lanseringsdato, at det eksklusive PlayStation 4-spillet Final Fantasy VII Remake tilsynelatende fikk mer oppmerksomhet enn noen andre spill på E3 i år, samt at Sonys årlige storsalg på PlayStation Network også ble initiert i takt med E3-messen – kan man nesten si at Sony gjorde et bittelite, men lagt fra ubetydelig, inntrykk på årets E3-messe, uten å være tilstede en gang.
Den markedsledende holdningen
Innledningsvis nevnte jeg at Sony er en markedsleder på konsollfronten. Om man tar en rask titt på hvem som har flest solgte konsoller og de sterkeste eksklusive spilltitlene på konsollmarkedet i disse dager, blir det fort tydelig at denne statusen ikke kan reduseres ned til flisespikkeri. Sony har vunnet mer eller mindre alle konkurranser og konfrontasjoner med de andre «first party»-selskapene Nintendo og Microsoft siden 2014. Deres avgjørelse om ikke å dra på E3 kan derfor tolkes som en maktdemonstrasjon, og jeg tror faktisk at det ligger noe i nettopp dette.
Det finnes nemlig noe som heter «for stor for E3». Selskaper som Rockstar, Blizzard Entertainment og Valve har praktisert lignende tilnærminger i nesten alle år. Med Sony PlayStation snakker vi faktisk om en enorm og vellykket avdeling i et enda større globalt teknologiselskap, med eierskap over et viktig og velfungerende merkevarenavn som har holdt Sony i toppen av spillbransjen de siste tjue årene. Både Nintendo og Microsoft fortjener naturligvis også å nevnes i samme kategori, men deres produkter selger dessverre ikke like godt akkurat nå.
Som markedsledere tjener Sony på å oppføre seg som noen med muligheten til å velge uten å tenke for mye på konsekvensene, og kun spille ball om de er sikre på en soleklar seier hvor de unngår å pådra seg masse kritikk i samme slengen.
Ikke ulikt hvordan Blizzard har BlizzCon, tror jeg derfor at Sony har valgt å satse på en helt egen greie i slutten av 2019. Slik kan de kutte ut mellommannen og skape egne overskrifter som ikke forsvinner ut av nyhetsfeeden ti minutter etter artikkelen har blitt publisert. Ved å unngå E3, kan de få diverse spilljournalister, den generelle sosiale medieaktiviteten, så vel som samtlige spill- og teknologinettsteder til å vie sin hele og fulle oppmerksomhet til Sonys skreddersydde opplegg.
Det hadde uansett ikke vært første gangen. Sony har arrangert egne konferanser utenom E3 tidligere. Slik som da de i 2013 avduket det som den gang da var den splitter nye PlayStation 4. Likedan har de adoptert Nintendos regelmessige direktesendinger som de har gitt navnet State of Play, hvor de 25. mars og 9. mai i år annonserte kommende spill som Predator: Hunting Grounds og en gjenskapelse av MediEvil. Og selv om selskapet unngikk å sette sammen noe lignende i slutten av 2018 som følge av mangelen på spennende nye produkter, har Sony brukt å arrangere den såkalte PlayStation Experience hver desember siden 2014. Dette er en begivenhet som ligner mye på deres typiske opplegg under E3-messen, i den forstand at den handler om markedsføring, er åpen for PlayStation-fansen, og er utelukkende dedikert til alt som har å gjøre med spilling på Sonys maskiner.
Sånn sett gir det hundre prosent mening at Sony hopper over E3 2019. Ikke fordi de befinner seg i en svekket posisjon, slik jeg selv trodde, men fordi de trenger å spare på kruttet om de skal kunne strømme flere State of Play-episoder, eller holde en bombastisk eksplosjon av en PlayStation Experience i slutten av året.
Her kan de gå nærmere inn på alt av fremtidsplaner inkludert det vi ikke har sett siden E3 2018, slik som The Last og Us Part 2 og Ghost of Tsushima med tilhørende slippdatoer, ytterlige detaljer og en lanseringsdato for den fremtidige PlayStation 5, og sist, men ikke minst, et frampek angående hva deres underlagte spillstudioer jobber med å fullføre i takt med den neste konsollgenerasjonen.
Konklusjon
Alt i alt mener jeg at det var en god og taktisk avgjørelse fra Sonys side ikke å dra på E3 2019, ettersom de hadde mer å tape ved å dukke opp. Internettet hadde revet selskapet i fillebiter om de hadde prøvd seg med de samme gamle spillene og en uinspirert stille-før-stormen-konferanse. I et slikt tilfelle måte Sony også ha tålt å bli sammenlignet med både Nintendo og Microsoft på toppen av fansens vrede, som kunne gitt de et dårlig rykte på tampen av den nåværende konsollgenerasjonen. Begge konkurrentene ga oss kompetente konferanser med massevis av kule spillannonseringer, tross alt.
Slik situasjonen er nå, er jeg ikke en gang sikker på at folk flest la merke til at Sony var borte med tanke på hvor lite snakk det har vært om dette både før og etter E3. De fleste annonseringene som fortjente å bli vist, fant trolig nye hjem på andres konferanser i stedet. Sony opprettholdt egentlig bare «status quo» uten å gjøre noen aktive tiltak, når de veldig enkelt kunne gått i minus om de hadde prøvd å rigge en scene i Los Angeles i år.
