ANMELDELSE: Spider-Man
(Foto: Espen Jansen/Gamer.no)

Silkemykt og superengasjerende

Spider-Man redefinerer «fart og spenning».

Superhelter er stadig i den popkulturelle vinden. Thor, Wonder Woman, Doctor Strange, Harley Quinn og resten av de merkelige skikkelsene fra alskens interessante tegneserieunivers hopper billedlig bukk med hverandre for å havne i rampelyset på din lokale kinoskjerm, og sånn sett er det nesten litt sykt at spillmediet ikke har fulgt denne trenden enda tettere. 

For selv om Warner Bros. har lagd en rekke knallgode Batman-spill og noen småartige LEGO-spill over det siste tiåret, og Telltale Games har disket opp med en bøling engasjerende lisenseventyr, står det merkverdig dårlig til med spill basert på heltene fra Marvel og DC Comics tegne- og filmserier.

Spesielt Marvel har vært utypisk stille på spillfronten. Capcom prøvde seg for så vidt med et tradisjonelt Marvel vs Capcom-spill i fjor, og nå lokker Square Enix med et massivt nytt prosjekt, men utenom det har det liksom ikke vært ... vel, noe.

Dette forsøker Sony og Insomniac nå å rette på: Spider-Man er nok en gang spillaktuell, og denne gangen får han svinge seg i et massivt og omfattende åpen verden-spill som ikke lukter middelmådig Activision-oppgulp.

Det er bare å kaste seg ut i det. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det har gått en lang og god stund siden det forrige bunnsolide Spider-Man-spillet, men nå er edderkoppen jaggu tilbake med en skikkelig flott spillopplevelse igjen.

Kjent historie, ny vri

Som seg hør og bør, handler Spider-Man om livet til Peter Parker. Fortellingen har det til at Peter ble bitt av en radioaktiv edderkopp og i samme slengen fikk en rekke overmenneskelige evner: Han kan blant annet klatre på vegger, sanse farer like før de inntreffer og svinge seg høyt mellom skyskraperne i hjertet av New York City.

Edderkoppmannen er med andre ord seg selv lik, og dette betyr at vi nok en gang blir kjent med en ung kar som må balansere rollene som altruistisk nevø, genial forsker, klønete kjærestemateriale og akrobatisk superhelt. Det er en historie de fleste av oss har sett ganske mange ganger nå, ikke bare gjennom ulike Spider-Man-spill, men også gjennom opptil flere ulike filmunivers: En vanligvis grei fyr blir plutselig ukarakteristisk kjip, og den eneste løsningen Spider-Man kommer på er å grisejule vedkommende til han endrer mening og blir snill igjen.

Ok, så har disse historiene av og til litt mer å fare med, men det er en tydelig trend, og oddsen for at handlingsforløpet i denne utgaven av Spider-Man fort kunne endt opp som bare mer av det samme, var overhengende stor. Heldigvis virker det som om utviklerne vet veldig godt hva de driver med, og selv om mye er slik man forventer, har handlingen en hel del overraskende og interessante momenter.

Onkel Ben er (heldigvis) død og begravd for haugevis av år siden.

For det første får vi se en hel del eldre utgaver av de respektive hovedpersonene – Peter, Tante May og Mary Jane Watson er alle betraktelig mye eldre her enn det de har vært i de foregående spill- og filmuniversene – noe som også betyr at mange av de mest kjente handlingsforløpene allerede har funnet sted. Onkel Ben er (heldigvis) død og begravd for haugevis av år siden, Peter og Mary Jane har allerede vært sammen, Spider-Man er et kjent ansikt rundt omkring i byen og man har en rekke superskurker som venter i kulissene for å hevne seg på edderkoppen.

Det er en frisk vri på en veldig kjent formel, og selv om spillet fortsatt ikke får noen utmerkelser for sin originalitet, synes jeg Insomniac klarer å nøste det meste sammen på en rekke nye og spennende måter.

Peter og Mary Jane har allerede hatt denne runddansen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Høyt og lavt

Mye av det samme kan også sies for måten man faktisk spiller Spider-Man på. Rent teknisk er dette nemlig en veldig kjent spillopplevelse, hvor alt fra svingemekanikker til kampsystem er som lånt fra en rekke andre spillopplevelser, men i praksis fungerer det altså så utrolig mye bedre her enn mange andre steder.

Det begynner med svingingen, som lar deg sømløst kaste deg rundt omkring i den virtuelle storbyen. Man skyter ut spindelvev ved hjelp av R2, og da er Spider-Man smidig nok til å fly i en grasiøs bue gjennom luften, akkurat som bestilt. Slipper man knappen eller trykker på «X» til rett tid, vil figuren hoppe ut av buen og kaste seg framover med stadig større fart, og slik bygger man opp driv på vei gjennom New York City.

Man kan også løpe bortover langs og rett opp bygninger. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

I tillegg finnes det en rekke andre teknikker man kan benytte seg av: Samtlige tar sikte på å gjøre opplevelsen av å svinge seg gatelangs så silkemyk og elegant som overhodet mulig, og sammen med et bredt utvalg herlig lekne animasjoner, er det en alvorlig pen og engasjerende dans man får være med på.

Alt flyter så utrolig godt sammen: Man svinger fra skyskraper til skyskraper, dykker dypt ned mot bakken, skyter høyt til værs, oppdager en severdighet i nærhet, tar et bilde av den i forbifarten, kaster seg videre mot en forbrytelse som foregår like rundt hjørnet, stuper ned og knuser kjeven til en skurk, tar hånd om resten av kjeltringene med et par velrettede slag og spark, og så er man på vei videre.

Er man god nok, kan man få til alt dette i én eneste lang, sømløs rekke med akrobatiske og ekstremt tilfredsstillende bevegelser. Bare det å fare gjennom byen er gøy i og for seg selv, spesielt når først får litt fart på seg – det er litt som en naturlig videreutvikling av det utviklerne begynte på i det Xbox-eksklusive Sunset Overdrive, bare enda friere og kanskje hakket mer behagelig.

Det er heller ikke vanskelig å ta i bruk spillets bevegelsessystem – det tar neppe mer enn en drøy halvtime før man er komfortabel med det meste edderkoppen kan gjøre på vei gjennom byen.

Et slag i trynet

Spillet bruker også «quick time»-sekvenser fra tid til annen. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Kampsystemet er heller ikke så komplisert, men krever litt ekstra oppmerksomhet: Her må spilleren sjonglere raske slag, spindelvev og en rekke unike angrepsmetoder for å få has på stadig tøffere kjeltringer. Det er ikke til å stikke under en stol at slåssingen er veldig likt det man benytter seg av i Rocksteadys Batman-spill, men Insomniac har endret på et par essensielle elementer for å gjøre det til noe som er litt mer deres eget.

Spider-Man er naturlig nok en langt mer akrobatisk figur enn flaggermusmannen, og dette kommer også tydelig fram i måten man spiller på.

Man blir for eksempel anbefalt og jevnlig belønnet for å kaste fiender opp i luften, for da kan man raskt følge opp med en håndfull kraftige luftangrep og sanke inn mer «focus», en ressurs som lar deg få tilbake helse eller lar deg utføre kraftige og dødspene superangrep.

Fiender flyr himmelhøyt og i alle mulige retninger, og også her merker man at det er veldig lett å få til utrolig kule ting.

Samtidig merker man fort at det er noe mer krevende å være edderkopp i forhold til det å være Batman i Arkham-spillene. For det første kaster ikke Spider-Man seg automatisk mot fiender som er langt unna – i stedet må man bruke trekant-knappen for å fysisk dra seg mot nærliggende fiender, og dette krever en hel del tilvenning.

For det andre er fiendene nok hakket mer innpåslitne her, og det at man ikke kan kontre og svimeslå fiender, men i stedet må dukke unna og hoppe videre mens eklingen som prøvde å knerte deg fortsatt står oppreist, gjør dette til en langt mer komplisert affære. Noen ganger blir det litt for meget, og spesielt i starten skjer det jevnt og trutt at man ikke alltid føler at man har kontroll over sammenstøtene med motstanderne.

Men jo mer man spiller, jo mer oversikt har man: Man lærer seg hvordan spillet vil at du skal oppføre deg i kamp, og da er det ikke så veldig dumt likevel. Det overgår nok dessverre aldri Batmans mange fabelaktige kamper på tvers av Arkham-serien, men det er prøver i det minste å gjøre noe litt annerledes, og det skal det ha honnør for.

Man låser opp mange stilige drakter i løpet av spillet. Noen er tydelig kulere enn andre. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Snikende edderkopp, skjult reporter

Snikingen er et litt annet kapittel. Dette er antagelig spillets svakeste side, ikke bare fordi Spider-Man er en figur som gjør seg best når man ikke lusker i lufteanlegg og ikke får lov til å svinge seg nedover Main Street, men også fordi man ikke har enormt mange verktøy til rådighet her. Joda, man låser opp nye duppeditter fra tid til annen, og de ulike draktene kommer alle med unike spesialegenskaper, men det er aldri så givende å snike som det man skulle ønske.

Dette merker man også når man spiller som Mary Jane: Hun har nemlig også en håndfull snikeoppdrag spredt utover spillet, og selv om tanken er god – dette lager tross alt en litt artig og forløsende dynamikk i historien – er disse sekvensene for lineære og enkle for sitt eget beste. Først mot slutten av spillet tar sniking seg kraftig opp, og da spesielt i en lengre sekvens hvor man må veksle mellom edderkopp og utegående journalist flere ganger i løpet av det samme oppdraget.

Snikingen kunne helt klart vært bedre. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ellers fungerer det jo for så vidt godt til det man trenger det til, men det er en variasjon og en presisjon som mangler.

Fri flyt

Til tross for alle disse små svakhetene, kommer alt sammen i en herlig, sammenhengende og engasjerende pakke: Man kaster seg uanstrengt fra oppdrag til oppdrag, deler hovedhistorien opp med noen sideoppdrag, gjør litt forskning i laboratoriet, utforsker ulike deler av byen, og plutselig har det gått seks timer og det er langt utpå kvelden. Underveis har man ledd av edderkoppens småspenstige vitser, latt seg rive med av Miles Morales' personlige utvikling og blitt bekymret for sikkerheten til Tante May.

Det er nemlig ikke bare spillbarheten, men også historien, dialogen, den flotte audiovisuelle helheten og generelt alt annet utviklerne prøver på: De lykkes med det aller meste, og som et resultat er det sjelden jeg har sett et spill som flyter så godt som dette.

Spider-Man er rett og slett en spillopplevelse det kan være vanskelig å legge fra seg. Jeg tok meg ofte i å tenke at «nå skal jeg bare ta ett oppdrag til, og så er det kvelden», men idet man fullfører et oppdrag, kastes man øyeblikkelig ut i den åpne verdenen igjen. Og da skal man jo gjerne svinge en runde rundt kvartalet før man skrur av og takker for seg ... og plutselig er man halvveis over byen, i gang med å spore opp Black Cat.

Tiden går unna når man spiller: Selve historien varer kanskje ikke i mer enn 10-12 timer, men med tanke på hvor mye det er å drive med av sideaktiviteter, kan man fort ende opp med å bruke dobbelt så lang tid før man når rulleteksten.

Spillet har et «fast travel»-system som lar deg komme fortere gjennom byen, men i et spill hvor transportetappene er så artige som dette, er det nesten helt unødvendig. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ikke alt av sideoppdrag er dessverre like givende og vellagd – jeg skulle gjerne sett flere kjente skurkeskikkelser som kunne være med på å sprite opp bybildet, litt i samme stil som det massive utvalget av skurker og sideaktiviteter man får møte rundt omkring i Arkham City. Men også dette fungerer helt greit i denne utgaven av Spider-Man, også til tross for de litt småstive oppdragsgiverne og intetsigende fortellingene man støter på underveis.

Sjelden har jeg sett et spill som flyter så godt som dette.

Dessverre er det som om spillet mister bittelitt av den herlige flyten når historien sier takk og farvel. Det er for all del fortsatt fartsfylt og spennende å hoppe rundt for å stoppe forbrytelser og samle inn ulike gjenstander, men det er altså noe som forsvinner når handlingen uteblir og man ikke lenger har et konkret sted man er på vei.

Dette ser det heldigvis ut til at Insomniac ordner opp i allerede om et par dager: På lanseringsdatoen er det nemlig planlagt en oppdatering som blant annet gir spilleren mulighet til å kaste seg ut i «New Game Plus», og dette kommer jeg garantert til å benytte meg av.

Konklusjon

En dag, kjære leser, vil alt dette bli ditt. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

For så morsomt er Spider-Man anno 2018 når alle kluter settes til. Den åpne verdenen har kanskje ikke all verden til personlighet, men det man gjør her – selve spillbarheten og gleden av å løpe langs vegger, svinge seg langs hustak og dingle fra lyktestolper – er altså av så enormt høy klasse at det blåser jeg rett og slett i.

Dette gjelder også for spillets kampsystem, som til tross for å være en ganske blå kopi av slåssingen i Rocksteadys Arkham-spill, føles merkbart annerledes. Som en følge av dette tar det litt tid å bli vant med måten edderkoppen slåss på, men når dette først er på plass, kaster man seg fra fiende til fiende med den største selvfølge.

Historien er også av den raske og smidige slaget – den varer overraskende lenge og har mye kjøtt på beinet, men rekker likevel aldri å bli kjedelig (til tross for en del forutsigbare vendinger og handlingsforløp). Noen monotone sekvenser er det riktignok, med sideoppdrag som godt kunne vært litt mer involverte og et par snikesekvenser som helst burde vært enda mer tilfredsstillende, men sett over ett er dette likevel bare småplukk.

Det er rett og slett skikkelig gøy å være Spider-Man, og det er en frase jeg ikke har kunnet ytre på snart 15 år.

Spider-Man lanseres eksklusivt for PlayStation 4 den 7. september.

Vil du ha andre fantastiske superheltspill? Hva med en runde Batman i Batman: Arkham Asylum, eller kanskje har du lyst til å prøve deg som Delsin Rowe i Infamous: Second Son?

Vurdering

"Ekstremt lettspilt og meget engasjerende superheltmoro."

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen