SNIKTITT: The Outer Worlds
Sniktitt
(Foto: Private Division)

The Outer Worlds

Lover svært godt, men trenger litt finpuss

Science fiction-rollespillet som forhåpentligvis slukker tørsten etter et skikkelig Fallout-spill, og litt til.

LOS ANGELES (Gamer.no): Det er ikke til å stikke under en stol av jeg er glad i Fallout-spillene til Bethesda Game Studios og Obsidian Entertainment. Jeg får høre den dag i dag hvor spenstig det var av meg å gi Fallout 4 10/10, en karakter jeg fortsatt står for, basert på opplevelsen jeg hadde frem til anmeldelsen ble produsert.

Derfor er det heller ikke noen hemmelighet at jeg ble lettere begeistret da Obsidian, utvikleren av fantastiske Fallout: New Vegas, avduket The Outer Worlds – et tilsynelatende stort sandkasse-rollespill med bred valgfrihet og nyanserte figurer. Begeistringen har ikke mildnet etter å ha sett spillet i aksjon bak lukkede dører på E3, dog håper jeg at det eneste teamet trenger å fokusere på de fire månedene som gjenstår før slipp, er teknisk finpuss.

LES OGSÅ: Star Wars Jedi: Fallen Order ser ut som et ekte Star Wars-eventyr »

Monarch – det mislykkede oppussingsprosjektet

I demonstrasjonen vi fikk se, som en av utviklerne i Obsidian spilte for oss, ble vi introdusert til Monarch. Dette var de første kolonistenes første forsøk på å terraforme en planet til å bli mer som Jorden. Men istedenfor å utrydde dyre- og plantelivet på planeten for så å erstatte det med arter fra Jorden, ble alt som krøp og gikk bare større. Og sintere. 

Med det ble Monarch et lovløst område, fullt av kjeltringer, opportunister og eventyrlystne spillere. Vi får se Fallbrook – en liten landsby på planeten, hvor spilleren ønsker et ord med en definitivt helt legitim og ærlig butikkeier og selverklært ordfører, som ikke driver på med noe ulovlig, no sir. Hun ønsker at vi skal «håndtere» en rivaliserende bedrift som har fått monopol på matdistribusjonen i området uten å gi henne en bit av kaka.

Marauders er kjeltringer som ikke ønsker noen vel ute i The Overlands. Foto: Private Division

Samtalen foregår på kjent vis: Som i Fallout 3 og New Vegas er hovedpersonen, som du designer helt selv, stemmeløs. Tekst-dialogvalg etterfølges av stemmeskuespill fra alle andre, og du kan i kjent stil velge å for eksempel lyve hvis du er god til det, eller forføre hvis du er sjarmerende nok, og så videre. Alt avhenger av hvilken type figur du ønsker å spille.

I samme stil kan du velge selv hvordan du vil håndtere problemet hennes: Du kan gå inn i fabrikken til rivalen hennes med skyt-først-still-spørsmål-senere-innstilling til alle du støter på, eller du kan ta på deg diplomat-hatten og diskutere og forkle deg inn i fabrikkens indre. Har du nok låsdirkeferdigheter kan du finne en skjult inngang om det er mer din stil.

Et lite sidesprang her, men den fabrikken er skikkelig ekkel. Matproduksjonen foregår på følgende vis: Selskapet bruker genmanipulerte griser, kalt Cystypigs, som gror svulster med baconsmak på huden, som faller av når de er «modne». Svulstene prosesseres og brukes i maten som distribueres. Dette er mørk og god humor, med et stikk i siden til dagens kjøttindustri. Eller var det bare jeg som tolket det slik? Uansett, jeg blir litt kvalm. 

Hvordan man håndterer fabrikkeieren når man finner han er like åpent som hvordan du infiltrerer plassen: Vil du gjøre som avtalt og enten drepe han eller ødelegge fabrikken, eller vil du høre hva han har å tilby for å gjøre kål på henne? Kanskje vil du igjen bruke diplomatkortet og prøve å forhandle frem en felles løsning som gjør alle fornøyd?

Hjelpsomme kompanjonger og, er det… V.A.T.S.?

Ellie er rappkjefta, som kan komme godt med i visse situasjoner. Foto: Private Division

En kul egenskap vi fikk se var kompanjongenes ferdigheter. Med deg i spillet kan du rekruttere figurer som har forskjellige styrker og svakheter. En av de som var med på laget denne gangen var ganske tøff i kjeften, og kunne med det bidra i dialog med fabrikkeieren med trusler spillerens figur ikke var rustet til å komme med selv. Dette kom opp som et alternativt dialogvalg du kunne velge å iverksette. Dette åpner for muligheter du ikke nødvendigvis har forberedt din figur på, og virker svært interessant. Dette skal visstnok være mulig å benytte seg av på andre områder enn i samtale også, men vi fikk ikke se dette i aksjon denne gangen.

Uansett hva du vil gjøre i denne situasjonen, så er målet til Obsidian at du skal kunne velge det du føler er riktig. Eller feil, hvis du er en sånn en.

– Historien handler om å gi spillere en setting hvor de kan avgjøre selv hva som er bra eller dårlig. Du har mange muligheter til å velge om du vil samarbeide med de store firmaene, eller jobbe for å svekke dem, forteller historie-designer Dan McPhee i et intervju med oss.

Sikte på svakt punkt langt unna, eller gå amok med flammekaster? Avgjørelser, avgjørelser. Foto: Private Division

På vei til fabrikken fikk vi se litt av hva vi kunne vente oss i The Overlands, spillets farefulle sandkasse. Vi fikk se skuddveksling og nærkamp. Det hele ser veldig… kjent ut. Så kjent at utvikleren til og med har sin egen V.A.T.S.-klone: Figuren du styrer har fått en «positiv bieffekt» av en hjerneskade påført etter å ha vært nedfryst på reisen fra Jorden til koloniene. Denne bieffekten gjør at man kan se ting i saktefilm, og kan dermed sikte seg inn på svake punkter på fiendens kropp og starte en kamp med en god fordel.

Dette er greit nok, da det selvsagt er en kul egenskap å ha, jeg håper bare ikke dette er et resultat av middelmådig skytefølelse, som er grunnen til at Bethesda Game Studios utviklet V.A.T.S.-systemet til Fallout 3 i utgangspunktet. Jeg fikk ikke spille selv, så det må vi nesten vente litt med å finne ut av.

En annen ting jeg reagerte på da spilleren gikk ut til The Overlands, var at teksturene brukte ganske lang tid på å laste inn. Så lang tid at jeg begynte å lure på om det skulle være sånn før detaljene plutselig poppet inn. Animasjonene er helt greie, ansiktsanimasjonene er relativt OK, omtrent på nivå med Fallout 4 – det er ikke her spillet skinner. 

Vil man etterhvert kunne bemanne en slik maskin, mon tro? Foto: Private Division

Konklusjon

Foreløpig er nok valgfriheten – og den mørke og subtile humoren – spillets sterkeste side etter å ha fått et lite innblikk. Måten man kunne velge fremgangsmetode under oppdraget i fabrikken var det som pirret interessen min mest. I tillegg skader det jo ikke med science fiction inspirert av både TV-serien Firefly, Terry Gilliam-filmen Brazil og Obsidians egen katalog.

Vi fikk ikke se spesielt mye av den åpne verdenen, men ved siden av Terra II – en planet hvor du kan reise fra lite område til lite område – og noen andre små områder som romstasjoner og lignende, ser The Overlands på planeten Monarch ut til å være både stor og variert. Og om historien og oppdragene er like nyanserte som det vi har fått se av spillet til nå, skal jeg bare fortsette å glede meg til slipp 25. oktober.

Du kan lese flere sniktitter og nyheter fra årets E3-messe i vår E3-seksjon »

Kommentarer (12)

Forsiden akkurat nå

Til toppen