ANMELDELSE: Super Mario Galaxy 2
Anmeldelse

Super Mario Galaxy 2

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Fra tid til annen kommer det et spill som definerer en sjanger. Barrierer blir brutt, konvensjoner lagt i grus og noe ubeskrivelig spennende skjer i det noen byr på opplevelser vi ikke kunne sett for oss på forhånd og ikke vil være foruten i etterkant. Super Mario Galaxy var et slikt spill for meg. Nå har Nintendo fortsatt destilleringen av det perfekte plattformspillet, og spillverdenens største ikon har aldri gjort en bedre figur.

Anmeldelse: Super Mario Galaxy

Etter snart 30 år er premisset og historien en formalitet. Prinsessen kidnappes og Mario tar på seg rørleggerbeltet før det igjen bærer ut på en ny jakt – for anledningen av galaktisk art. Og tro du meg – herre for en reise det er.

Velkjente toner

Man kan spørre seg hvordan i alle dager Nintendo mener de skal kunne overgå den fantastiske opplevelsen de serverte oss i det forrige spillet. Jeg husker fremdeles hvordan jeg bokstavelig talt gapte med kontrolleren i hånd – vantro over den ekstreme mengden geniale ideer som var blitt presset inn på én DVD-plate. Det var nok gode ideer og spillmekanikker til å gi opphav til en hel spillserie, men her ble de allikevel presentert på samlebånd med den største selvfølge. Brant de av alt kruttet med en gang?

Yoshi er tilbake og har lært seg noen triks siden sist.
Yoshi er tilbake og har lært seg noen triks siden sist.

Helt fra starten av føles det hele som en velkjent affære. Heldigvis oppleves det som å se igjen en gammel og veldig god venn du ikke visste du savnet. Jeg smiler fra øre til øre i det jeg hører de første tonene fra den ubeskrivelig herlige musikken. Det er vanskelig å ikke bli god og varm på innsiden på en måte som en 26 år gammel mann ikke vil være seg bekjent av. En slags naiv og barnslig glede ispedd melankoli over gamledager da alt var så mye bedre og spillene hadde sjel.

Akkurat som i det første spillet er det oppsamling av stjerner og navigering i alle tilgjengelige preposisjoner som gjelder. SMG2 tar i likhet med det første og forkaster alle tradisjoner om hvordan man lager nivåer i plattformspill. Tilsynelatende uendelige variasjoner, manipulasjoner og kombinasjoner av plattformer, tyngdekraft og hjelpemidler i samspill med polerte kontroller får deg fra start til slutt på en måte som sikrer et fullstendig fravær av kjedsomhet. Akkurat i det du tror du har sett alt, runder du hjørnet og blir slått i bakken av en idé så genial at den skaper en helt ny opplevelse innad i spillet. Og som enhver god opplevelse kan det ikke forklares med ord – det må prøves.

Selv om det er noe resirkulering på gang i SMG2, er det langt fra tomt for nye ideer.

Gamle venner møtes igjen

Det går ikke lange tiden før jeg får mitt første etterlengtede møte med min grønne venn Yoshi. Dette er nytt av SMG2 og åpner igjen for nye spillmekanikker som Miyamoto og hans glade gjeng spilldesignere kan jobbe med. Nå vil jeg ikke røpe for mye av hvordan Yoshi vil være med på å hjelpe deg på reisen – det bør du oppleve selv – men jeg kan røpe så pass at signaturangrepet med tungen står helt sentralt, i tillegg til enkelte andre evner han har plukket opp siden sist.

Nye superkrefter!
Nye superkrefter!

Nintendo har i prosessen med å lage denne oppfølgeren vært så selvsikre at de har skrotet enkelte av Marios superkrefter fra forrige omgang. Naturligvis er de blitt erstattet med nye, deriblant skyblomsten som gir deg evnen til å lage dine egne plattformer, steinsoppen som gjør Mario til en menneskelig bowlingkule samt et borr du kan grave deg gjennom jord med.

Ser man bort fra alle de nye leketøyene har det også blitt gjort en del forbedringer i hvordan spilleren går igjennom spillet. Det noe kronglete, men veldig sjarmerende observatoriet er erstattet med ditt eget Marioformede romskip som gjør at du kan navigere mellom verdener på samme måte som i New Super Mario Bros. Fra tid til annen møter du på veisperrer som låses opp når du har jobbet opp nok stjerner. På denne måten blir det mindre dødtid mellom brettene, og dette kombinert med korte og svært vellagede brett maner fort frem den snikende følelsen av "Bare en stjerne til". Du rekker aldri å bli lei, og variasjonene er i tillegg større enn i det første spillet, så selv om du ikke trenger fler enn 70 av 128 stjerner for å fullføre, er du langt fra mettet når du kommer så langt.

Anmeldelse: New Super Mario Bros - God, gammeldags Mario-moro

Historie schmistorie

Rosalina har en liten gjesterolle i SMG2, men er allikevel savnet.
Rosalina har en liten gjesterolle i SMG2, men er allikevel savnet.

Som jeg nevnte innledningsvis er historien i Super Mario-spillene for lengst blitt redusert til en formalitet, og det er egentlig helt greit. Det er ikke derfor jeg spiller disse spillene, men allikevel fikk jeg noe i det forrige spillet som jeg føler mangler denne runden. De små, men langt fra sentrale sekvensene med eventyrfortelling satte rammene for en mer levende og sjarmerende verden. Selv om prinsessen var målet, da som nå, følte jeg at jeg faktisk kunne relatere til enkelte av karakterene i universet. I SMG2 får jeg ikke den samme følelsen, men hadde jeg ikke fått det i det første spillet, så hadde jeg ikke savnet det i det andre. Det blir kanskje veldig pirkete, men jeg vet ærlig talt ikke hva annet negativt jeg kan si?

Konklusjon

Jeg har aldri vært typen til å skulle skvise hver eneste lille dråpe ut av et spill. Denne manien enkelte preges av, som tvinger dem til å oppdage, finne, samle inn og gjøre absolutt alt i et spill, har jeg rett og slett ikke skjønt meg på. Når jeg kommer til enden av visa er jeg fornøyd, og blikket rettes fremover mot neste tittel. I Super Mario Galaxy 2 endret dette seg for meg. Bowser er beseiret, prinsessen er min, men jeg har fremdeles ikke fått nok. Det er ikke på grunn av at spillet er for kort, men heller det at jeg ikke orker tanken på å gå glipp av det som er igjen av uoppdaget magi.

Jo større de er..
Jo større de er..

Jeg vil oppdage hver eneste lille verden dette spillet har å by på. Jeg vil samle inn stjernene og slå meg på låret hver gang Nintendo viser meg noe jeg ikke har sett før. Jeg har ikke fått metten min på utfordringer, geniale ideer, sjarmerende musikk, originale sluttkjemper og godt skjulte hemmeligheter.

Det er en uforfalsket og fantastisk givende opplevelse ulikt alt annet på spillmarkedet i dag. Perfeksjon i alle ledd sørger for at Super Mario Galaxy 2 står igjen som en hyllest til spillmediet og alt jeg elsker ved spill. Nå må du unnskylde meg – tilbake til stjernesanking..

Les også: Hvor går veien videre? Er mastodontenes tid over?

Finn beste pris på Super Mario Galaxy 2 her.

Kommentarer (26)

Forsiden akkurat nå

Til toppen