Det er et eller annet med zombier som fiender i spill som bare fungerer. De finnes i et utall variasjoner, noen mer skumle enn andre, men hovedtrekkene er at de er dumme, mangfoldige og alltid sultne på hjerner.
Dying Light-spillene, som nå har rukket å bli tre i rekken, blander inn en rekke ulike varianter av den folkekjære monstertypen. Flesteparten er som mygg å regne, men når natten senker seg er det faktisk du som er byttet, og ikke jegeren i dette spillet.
Muskelbunten er tilbake
Kyle Crane, helten og hovedpersonen fra det første spillet, er tilbake. Men livet har ikke vært en dans på roser, han har nemlig vært fanget hos «The Baron» i 13 år. Og ikke nok med det, han har gjennomgått smertefulle eksperimenter og testing i alle disse årene.
Ganske fort finner du ut at eksperimentene har gitt Crane det spillet kaller «Beast Mode», der Crane halvveis transformeres til en «Volatile», som zombiene kalles i spillet. Du blir sterkere og raskere, men Crane mister også litt kontroll den korte stunden dette pågår. Crane er altså halvveis blitt de monstrene han har kjempet mot. Etter å ha jobbet deg igjennom en skikkelig døll åpningssekvens setter du føttene ut i Castor Woods, et idyllisk område i Alpene. Nydelig fjell, innsjøer og skogsområder, med sjarmerende små landsbyer og slott venter på å bli utforsket.
En deilig forandring fra de urbane områdene i de to første spillene.
Det er ikke like idyllisk som det ser ut, da hele området kryr av ulike fiender. Du har bøttevis med zombier i ulike varianter, noen vesentlig farligere enn andre. Du har også levende fiender som overhodet ikke vil deg vil, blant annet da tidligere nevnte «The Baron» og hans kumpaner. Ganske fort finner du ut at du må pumpe i deg enda mer monsterjuice for å bli både tøffere og sterkere, slik at du kan ta opp kampen mot baronen.
Historien i spillet er i beste fall middelmådig. Det er seriens dårligste historie til nå, med mye grynting og knurring fra Crane, halvveis ålreite dialoger fra andre og et narrativ som ikke evner å engasjere stort. Du hjelper noen folk, får noen allierte i kampen mot fienden, møter nye fiender og får nye allierte. Det er ingenting i historien eller oppbygningen her som er direkte dårlig, det er bare skikkelig uengasjerende og overhodet ikke oppfinnsomt eller unikt på noen som helst måte.
Bedre er da områdene og verdenen du befinner deg i. Det er digg å endelig ta turen ut av uendelige byområder likt de to foregående spillene, og ha en god miks av fantastisk natur, skog og innsjøer og en gang i tiden sjarmerende og pittoreske fjellandsbyer å leke seg med.
Dying Light handler jo mye om bevegelsesfrihet der du sprinter, hopper og klatrer fra bygning til bygning.
Og akkurat den biten fungerer i det minste bedre enn historien. Etter litt prøving og feiling fant jeg ut av det, og løper ganske smidig og lett over fra en bygning til den andre. Det er ikke alltid helt presist, og noen distanser kan være litt vriene å beregne, men totalt sett så fungerer akkurat denne delen av spillet akkurat som forventet. Det er bra flyt og kontroll hele veien, selv om det ikke føles veldig «flashy» eller kult.
Når natten senker seg
De aller fleste zombiene du møter på dagtid er relativt ufarlig, og med et halvveis våpen i hendene tar du hånd om ganske store mengder. Men de tar mer eller mindre aldri slutt, og spillet passer også på å fortelle deg at det helt meningsløst å prøve å ta alle sammen.
Bare løp sier spillet, og da ender det opp med at jeg bare løpet.
Når du da ikke får løpt så er det nærkamp i førsteperson som gjelder, og det er ikke optimalt på noen som helst måte. Det å bedømme avstander et våpen treffer på eller ikke er vanskelig, det å bedømme når og hvordan en fiende kommer til å angripe er klønete, og unnamanøvrering er klønete. En liten presisering her er at det egentlig ikke er dårlig akkurat i dette spillet, men alt kjennes en akkurat litt for upresist ut, slagene dine har ikke helt den rette tyngden og treffkraften når de lander. I mangel på et bedre ord så er det noe med «feelingen» i kampene og da spesielt treff som er litt feil. Da blir det fort til at jeg i det minste løper mer, sniker mer og prøver å ikke havne i kamper, noe spillet også gir deg verktøy for å få til. Og all ære til utviklerne for det, ekstra pluss i boka.
Våpensystemet er i bunn og grunn det samme som de andre spillene i serien. Du plukker opp slag- og skytevåpen underveis, alle blir slitt og til slutt ødelagt ved bruk. Du kan reparere de et bestemt antall ganger før de blir permanent ødelagte. Det mangler ikke på våpen underveis, og det finnes en hel del forskjellige typer våpen å samle inn. Du kan også modifisere våpen etter hvert, noe som gjør at du kan ha litt forskjellig utvalg alt etter hva du gjør, og hvilke fiender du tror du vil møte på.
Konklusjon
Dying Light: The Beast er på ingen måter et dårlig spill. Du vil fort få 20-25 timer med underholdning, og sikker mer hvis du vil samle og se alt spillet har å by på. Det er en fin spillverden å leke seg i, med masse interessante og flotte områder å utforske. Den byr på variasjon og masse fine tak du kan løpe over.
Kampsystemet er ganske så likt de andre spillene i serien, og det fungerer for det det er. Jeg er ikke den største supporteren av det, men det fungerer helt fint. Igjen, det er ikke dårlig, men det heller ikke spesielt bra.
Og det er litt følelsen jeg sitter igjen med etter å ha fullført Dying Light: The Beast. Det er ingenting i spillet som er direkte dårlig på noen som helst måte. Men det er også veldig lite i spillet som er veldig bra. Kampmekanismen er grei, historien er grei og grafikken er grei. Litt ekstra skryt går til områdene og miljødesign i spillet, som er blant det beste i serien synes jeg. Utover det et spill som ender opp som helt greit.
Dying Light: The Beast er ute på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S og Windows.
