Tilbakeblikk Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest

(Bilde: Rare/Nintendo)

Et spill som definerte barndommen

Vi ser tilbake på et av de mest stemingsfulle og utfordrende plattformspillene fra Super Nintendo-æraen.

En illevarslende melodi setter inn over tittelskjermen; året er 1995, det er oppfølgertid, og denne gangen har ting tydeligvis gått veldig galt. Selv om Donkey Kong og hans trofaste kompis Diddy Kong reddet Kong-apenes øyparadis, DK Island, fra King K. Rool, har den slemme krokodillen nå slått tilbake og kidnappet Donkey Kong. Den slipskledde gorillaen må nå reddes fra K. Rool, og det er opp til Diddy og den nyrekrutterte venninna Dixie å få jobben gjort.

Kong-apenes nye liv

Dette er premisset for plattformeventyret Donkey Kong Country 2: Diddy’s Kong Quest. Det opprinnelige Donkey Kong Country var en suksess for Nintendo og utvikler Rare (den gang Rareware) da det ble utgitt til Super Nintendo Entertainment System i 1994. Dette spillet endret Donkey Kong fra å være et irritabelt, tønnekastende hinder for Super Mario til en bråkjekk, hoppende og tønnekastende helt med sine egne venner og fiender – i sin helt egne verden.

Diddy i aksjon.
Diddy i aksjon. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Da Donkey Kong først skulle bringes til Nintendos teknologiske vidunder Super Nintendo, var det Rareware, den erkebritiske utviklergjengen med den livlige fantasien og småfrekke humoren, som fikk den formidable oppgaven med å gi arkade-ikonet et nytt liv, og det klarte de med bravur. Gjennom Donkey Kong Country-serien befestet Marios gamle rival seg som en plattformhelt på lik linje med Samus Aran, Sonic, Mega Man, og selvsagt Mario selv. Hadde det ikke vært for Rare og Country-serien, hadde nok ikke Donkey Kong figurert like jevnlig i spillserier som Super Smash. Bros og Mario Kart den dag i dag.

Derfor var det et særdeles modig trekk å fjerne hovedapen allerede i seriens andre spill. Diddy og Dixie må her klare seg uten Donkey, men det er også helt greit, ettersom både Diddy og Dixie er karismatiske helter med mer enn nok av personlighet å spore til å befinne seg i et 16-bits plattformspill fra 1995. Samtidig var Rare inne i en kreativ og produktiv gullalder, og var ute av stand til å lage dårlige spill. Det var med andre ord Diddy og Dixie sin tur til å bli stjerner.

Samarbeid får den (vanskelige) jobben gjort

Denne gangen var det King K. Rools egen øy, Crocodile Isle, som skulle utforskes. Etter å ha kommet seg gjennom Rools skip, hvor Donkey besiret skurken på slutten av forrige spill, gikk turen til de krokodillelignende Kremlingene sitt hjemland.

Det var lett å merke at vanskelighetsgraden var skrudd betraktelig opp fra det forrige spillet. Allerede på brett nummer to krever spillet en grad av koordinasjon og tålmodighet fra spilleren som Donkey Kong Country ikke gjorde før mye senere i spillets gang. I tillegg tester Diddy’s Kong Quest spillerens reaksjonsevne og evne til å huske handlingsmønstre – spesielt i noen av de vanskeligere brettene senere. Spillet elsker også å legge ekstra press på spilleren gjennom ulike scenarier, som for eksempel tidtaking, stigende vann og illsint fisk som må møtes slik at den ikke angriper deg, og andre kreative (og smått sadistiske) utfordringer.  

Vanskelighetsgraden stiger veldig raskt.
Vanskelighetsgraden stiger veldig raskt. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Diddy har samme egenskaper som han hadde i eneren; han er rask, bærer tønner foran seg (i motsetning til over seg), og kan slå hjul gjennom fiender og over avgrunner – noe som av og til er nødvendig for å nå samlegjenstander som er plassert under plattformer. Dixie er tregere enn Diddy, men har evnen til å sveve over avgrunner ved hjelp av hestehalen sin. Hestehalen er også hennes fremste våpen mot fiender.

Dette spillet handler i det hele tatt om å finne ut hvilken Kong som passer best til ulike situasjoner. Hvis man skal ned en sjakt, er det kanskje best å la Dixie ta duoen kontrollert ned med sveveegenskapen sin. Hvis det kommer fiender på en lang, lang rekke, er det kanskje best å bare la Diddy slå hjul over hele hurven.

Vognbrettene er noen av de mest stressende, og de morsomste.
Vognbrettene er noen av de mest stressende, og de morsomste. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Selv husker jeg mange, mange gyldne øyeblikk fra da jeg og min faste spillkamerat pleide å spille dette spillet i samarbeidsmodus. Sammen klarte vi så vidt å finne alle hemmelighetene som var nødvendige for å låse opp den skulte delen av spillet – som igjen var nødvendig for å få spillets definitive slutt. Samtlige bonusmynter, og DK-mynter måtte samles. Spesielt på de hektiske berg-og-dal-bane-brettene måtte vi virkelig holde tunga rett i munnen for å ikke kjøre forbi noen av bonustønnene. Hvis vi gikk glipp av dem – noe vi ofte gjorde – måtte vi fullføre hele brettet om igjen. Alt for å oppnå den forgylte gjennomføringsgraden «102%».

Det er mulig Rares samlemani begynte her. Som sagt var det essensielt å samle alt av hemmelige objekter – noe som i selskapets neste æra, nemlig Nintendo 64-æraen, ble tatt til nærmest latterlige høyder, og da spesielt i spill som Banjo-Kazooie og Donkey Kong 64. En overflod av samleobjekter har i det hele tatt vært et Rare-kjennetegn siden den gang.

Dyriske sprell

Rattly på nært hold.
Rattly på nært hold. Foto: Rare

En av Rares fremste styrker har alltid vært deres evne til å utforme minneverdige og sjarmerende figurer. Dette vises i spillets dyrevenner. Diddy og Dixie må gjennom spillets gang rekruttere en håndfull vennlige og høyst sjarmerende dyr som med sine egenskaper hjelper Kongene gjennom mange av de ulike brettene i spillet. Rambi, Squawks og Enguarde er kjenninger fra det første Donkey Kong Country, mens edderkoppen Squitter og klapperslangen Rattly er nye tilskudd til familien. Den personlige favoritten ble nok fort Rattly, da hans evne til å hoppe latterlig høyt, og det ellers så bedårende utseende hans, gjorde at den oppofrende klapperslangen fant veien til hjertet mitt.

Så kuliminerer det hele i hva som er det vanskeligste og muligens mest kreative brettet i hele Donkey Kong Country-serien, nemlig Animal Antics. Som navnet antyder er det Kongenes dyrekompanjonger som styrer forestillingen her, da Diddy og Dixie må benytte samtlige dyrekompiser for å komme seg gjennom dette ekstremt lange brettet, som kun har ett eneste sjekkpunkt.

Rambi, Squitter, Enguarde og Rattly geleider apeheltene våre gjennom hver sin bit av brettet, før det halvveis er duket for den verste utfordringen av dem alle: En tornelabyrint med kraftig motvind som pisker inn over brettet med jevne mellomrom. Man skal altså styre Squawks , med Diddy og Dixie på slep. Hvis begge apene og/eller Squawks blir truffet, er det over. Squawks er også stjernen i det siste ordinære brettet i spillet, Screech's Sprint, hvor den trofaste papegøyen må vinne et kappløp gjennom en lignende tornelabyrint som sin slemme tvilling Screech. 

På disse brettene ryker som regel de fleste av de opptjente livene dine, men det er da også greit, ettersom disse definitivt er spillets aller ypperste utfordring til spilleren. Siden dyrekompisene er såpass sentrale gjennom eventyret, føles det veldig riktig at de spiller en såpass viktig rolle i spillets absolutte høydepunkt.  

Mørkere stemning, like mye moro

Hvordan kan egentlig et plattformspill som handler om hoppende apekatter med caps og lue være så mørkt? Dette spillet er nemlig en mester i å sette en ettertenksom og gjerne klaustrofobisk stemning, og gjør det gjennom å bruke musikk og miljøutforming  på en særdeles ypperlig måte.

Vepsebolet er ekstra klaustrofobisk.
Vepsebolet er ekstra klaustrofobisk. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

I det opprinnelige Donkey Kong Country var brettene modellerte med mer tradisjonelle plattformspill-troper, da man skulle utforske jungelen, over og under vann, et tempel, en fabrikk, gruver, og et snødekt fjellpass, før man til slutt fikk tilgang til King K. Rools sjørøverskip. Denne gangen er miljøene noe mer forvridde, noe mer klaustrofobiske og mer melankolske. Etter King K. Rools skip skal man blant annet utforske en råtten sump, en aktiv vulkan, en forlatt fornøyelsespark og et gigantisk vepsebol. Spesielt sistnevnte føles klaustrofobisk, da vepsene vrir seg og ser olmt på deg i bakgrunnen, mens det selvsagt er mer enn nok sinte veps som ønsker å drepe deg i forgrunnen også.

Andre brett kryr av spøkelser og andre vandøde Kremlinger. Spesielt berg-og-dal-bane-brettene i Kremland stikker seg ut her, man kjører i vanvittig hastighet mens spøkelser flyr rundt og prøver på ulike måter å tulle med konsentrasjonen til spilleren. Nevnte jeg at det går kjempefort, og at det er utrolig gøy? Kall det gjerne (litt) morbid, hasardiøs moro.

Noe av det ypperste innen spillmusikk

Donkey Kong Country 2: Diddy’s Kong Quest er et spill som for meg har definert barndommen, og sementert min kjærlighet for plattformsjangeren og spill generelt. Det er spillet som har gjort meg oppmerksom på hvor effektivt musikk kan benyttes i spill, og vist meg hvor bra musikk i spill kan være. Hvis jeg skal vise spillmusikk til noen som ikke er så interessert i spill, er det ikke musikk fra Destiny eller Uncharted jeg viser frem, men David Wise sin glimrende musikk – fortrinnsvis fra dette spillet, men også fra de andre i Country-serien.

Smooth McGroove tolker Stickerbrush Symphony.

Kronverket «Stickerbrush Symphony», som spiller på de merkelige tornekratt-brettene, oppsummerer veldig godt det noe mørkere tonespråket som dette spillet har. Dette sporet illustrerer godt spillet i seg selv; det er vakkert, melankolsk og ettertenksomt, men med små optimistiske undertoner her og der. Rares patenterte humor og sjarmerende figurutforming gir farge til en verden som er betraktelig dystrere enn fargerike DK Island fra Donkey Kong Country.

Det er mange som har hedret det glimrende lydsporet med sine egne tolkninger. Selv husker jeg at det var rimelig stor stas da nettsamfunnet OverClocked ReMix slapp et dobbeltalbum med tolkninger av kildematerialet innenfor all slag musikksjangere. Det hele ble selvsagt kronet med at det avsluttende sporet på albumet ble fremført av Wise selv, med gjesteopptredener av Grant Kirkhope og Robin Beanland – som også har komponert musikk til Rare-spill.

Et sjangerdefinerende plattformeventyr

102 prosent! Endelig.
102 prosent! Endelig. Foto: Øyvind Steinkopf Sund/Gamer.no

Donkey Kong Country 2: Diddy’s Kong Quest er rett og slett et fantastisk spill, og uten tvil et av de beste plattformspillene jeg har spilt. Det å komme over et slikt spill mens jeg fremdeles var ny til spillmediet, hjalp definitivt med å sementere min forkjærlighet for plattformsjangeren, og for videospill generelt. Denne tiden var i det hele tatt en gullalder for plattformspill, med titler som Super Mario World, Mega Man X, Super Metroid og Sonic the Hedgehog, for å nevne bare noen.

Likevel har det andre spillet i Rares glimrende plattformserie en helt spesiell plass blant disse. Donkey Kong Country 2: Diddy’s Kong Quest besitter så mange kvaliteter, og mange av disse er vanskelig å beskrive uten å benytte vage benevnelser som «sjel», «særpreg» og «identitet». Den mørke stemningen går glimrende overens med de velpolerte plattformmekanikkene, og den økte vanskelighetsgraden og det nye fokuset på hemmeligheter og samlegjenstander gjør dette til et usedvanlig tilfredsstillende spill å gjennomføre – igjen og igjen.

Donkey Kong Country 2: Diddy’s Kong Quest er tilgjengelig i eShop til Wii, Wii U og 3DS.  

Mange av nøkkelpersonene bak Donkey Kong Country 2: Diddy’s Kong Quest har formet studioet Playtonic Games, som nå er aktuelle med 3D-plattformspillet Yooka-Laylee. Du kan lese vår anmeldelse her.

Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest SNES

Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest GBA

Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest SNES SNES GBA

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 14. desember 1995
  • Plattform: Super Nintendo
  • Utvikler: Rare

Prisinformasjon kommer snart

Donkey Kong Country 2: Diddy's Kong Quest GBA GBA SNES

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 25. juni 2004
  • Plattform: Game Boy Advance
  • Utvikler: Rare

Kommentarer (3)

Forsiden akkurat nå

Til toppen