Reisebrev skrevet av Morten Risberg på besøk hos Retro Gaming Museum i Wien.
Jeg vipper gjennom de grå plastkassettene én etter én. Lavalampa på det gamle skrivebordet lyser opp titlene:
Diddy Kong Racing
Super Smash Bros.
Goldeneye 64
Zelda: Ocarina of Time
Jeg plukker opp den bakerste kassetten – Lylat Wars 64 – dytter den nedi konsollen, og flikker på start-knappen. Den trearmede kontrolleren er godt planta i begge hendene mens introen ruller over den gamle TV-en:
En stjernehimmel med Nintendo 64-logoen – og deretter: «We need your help, Star Fox!». Så er eventyret i gang.
Dette kunne likegreit vært et personlig minne fra mitt eget barndomsrom på 90-tallet.
Men nei – dette skjer av alle steder i et tidligere bomberom, i utkanten av Østerrikes hovedstad.
Hvorfor, kan du spørre deg? La meg først sette historien i kontekst, og gå noen tiår tilbake i tid:
Tiår med spillopplevelser
Som mange andre på min alder (38 år) hadde jeg min spilloppvåkning tidlig på 90-tallet – med startskudd da broren min og jeg fikk den første Nintendo-konsollen (NES).
Og da var lista lagt.
Fra bilbaneteppet på soveromsgulvet tryglet jeg og broren min om «bare ett forsøk til» på Super Mario Bros før leggetid. Fredagskvelder og lørdagsmorgener handlet om Tetris, fotballspillet World Cup, Mr. Gimmick, og andre spilltitler vi fikk tak i.
Super Nintendo ble spilt hos en kompis, hvor det var titler som Mario Kart, Castlewania, og Rock & Roll Racing.
Årene gikk, og nye konsoller ga nye spillopplevelser. PlayStation med sin Final Fantasy, Tekken og Gran Turismo for å nevne et fåtall. Nintendo 64 med Goldeneye, PilotWings, Zelda, og mye mer.
Slik gikk oppveksten og gaming hånd i hånd, med minnerike spillopplevelser både alene og sammen med venner og familie.
Og nå som voksen gamer er jeg nok ikke alene om å forsøke å oppsøke fortidens spillopplevelser:
For eksempel da jeg kjøpte Nintendo Classic Mini da den kom i 2016. Eller emulatorene jeg har lastet ned for å spille gamle Gameboy-titler. Eller det at jeg tidvis ser på gjennomspillinger og speed-runs av PS1-spill på YouTube.
Alt kun for å få en liten smakebit av den genuine spillgleden jeg husker fra oppveksten.
Utstilling og spilling
Derfor var jeg ikke vond å be da jeg på internetts dype avgrunner leste om et sted hvor alle disse spillopplevelsen fantes i sin fysiske form. Et sted hvor jeg kunne gjenoppleve mine egne barndomsminner – og mer til. Et sted hvor fortidens spillmagi lever i beste velgående.
Nemlig i Wiens Retro Gaming Museum, hvor jeg nå befinner meg.
Museet har vært åpent i drøye to år, og er som nevnt plassert under bakkeplan, i et utdatert bomberom fra andre verdenskrig.
Bare det å ankomme inngangen, og begi seg ned den trange, mørke betongtrappa, var med på å vekke følelsene av hva som var i vente.
Et ikonisk grønt Mario-rør er malt på murveggen. En skjerm over røret rullerer pikselerte karakterer fra Mario-universet. Bunnen av trappa leder til en gang dekorert med karakterer fra Zelda og Pokemon i grafitti-stil.
Og vel inne på museet er det bare å slå seg løs. For museet er ikke kun for utstilling og informasjon. Her kan man faktisk spille på alle konsollene og arkademaskinene de har tilgjengelig.
Du hørte meg rett.
Du kan spille på alle konsollene, helt fra gamingens spede begynnelse og frem til i dag. Dette betyr at du kan teste både titler du kun har lest og hørt om i historebøkene, men også dine egne nostalgiske barndomsminner.
Fra Atari til Playstation
Det var førstnevnte kategori jeg møtte i de første rommene i museet.
Lokalene er nemlig formet som en «U», hvor man starter i rommet med den eldste teknologien, og går så fremover i historien fra rom til rom.
Første avlukke inneholder blant annet en Atari 2600, Commodore Amiga, og Commodore 64. Alt koblet opp til små CRT TV-er og nostalgiske joystick-kontrollerer, med et helt kartotek av spilldisker tilgjengelig for testing. (Flere av konsollene er nok moderne gjenskapninger, men det tar ikke vekk fra opplevelsen.
I neste rom står to arkademaskiner med Pac-Man og Centipede. Førstnevnte trenger nok ingen introduksjon, men Centipede var også et av Ataris mest populære arkadespill, lansert i 1981.
Og slik fortsetter det. I neste rom står en original NES-konsoll på ett bord, og Super Nintendo på et annet.
Deretter møter man en lang rekke SEGA-konsoller, Playstation 1, Nintendo 64, Playstation 2, XBOX, og så videre.
For en gutt som gang på gang ønsket seg SEGA under oppveksten, men som aldri var heldig nok til å eie en, var det en stor opplevelse å endelig kunne holde SEGA-kontrollerne i hånda – koblet til både Mega Drive, Dreamcast og Saturn.
I glassmontere står også en imponerende samling håndholdte spillkonsoller jeg aldri har hverken sett eller hørt om, i tillegg til de mange variantene av Gameboy og Game & Watch.
Rundt omkring på veggene er det plakater og montere med coverne til alt mulig du kan tenke deg av spill.
Spesielt i monterne med PS1-spill fikk jeg massive flashbacks til tenårene, med titler som har formet meg både som person og gamer: Metal Gear Solid, Crash Bandicoot, Destruction Derby, Wipeout. Det holdt omtrent på å klikke for meg da jeg også så at de spilte av Flukta fra dyreskogen på en monitor, og hadde stilt ut et «hovedboard» fra Back to the Future.
På det tidspunktet sendte jeg en snapchat til flere venner, hvor det sto
«De har jo rekonstruert hele oppveksten min».
Mens jeg rusler frem og tilbake på museet, i et forsøk på å ta innover meg de uhorvelige mengdene med spillhistorie, er det bare et fåtall andre gjester. Jeg bemerket meg spesielt det som tydelig er en far og en tenåringssønn, hvor faren virket mer entusiastisk enn tenåringen.
Men også en gjeng ungdommer koser seg tilsynelatende med å sjekke ut gårsdagens spillteknologi.
«Voksne kan begynne å gråte»
Og museet trekker folk i alle aldre, bekrefter bestyreren bak kassa.
«De minste synes bare det er gøy å få spille noe, mens tenåringer kan synes at det er spennende å se hva foreldrene spilte da de var unge».
Men det er de voksne – sånne som meg – som er de mest entusiastiske gjestene, bekrefter hun.
«De voksne kan ofte bli så rørt av å gjenoppleve barndommen, at de kan begynne å gråte».
Og jeg var definitivt i den kategorien.
Det var en nesten overveldende nostalgi som flommet over meg idet jeg satte meg ned med den firkanta NES-kontrolleren i hånda, og spilte gjennom de første banene av Super Mario Bros 1. Da var jeg ikke lenger på et museum i Wien. Da satt jeg igjen på bilbaneteppet på soverommet i barndomshjemmet, og følte på den samme spillgleden som for over 30 år siden.
Jeg husket hvor goombaene dukket opp, hvilke rør som fungerte og ikke, og trikset for å havne øverst på flaggstanga på slutten av bana.
Tidsreise
Og slik gjenopplevde jeg flere epoker av min egen spillhistorie gjennom rommene på museet.
Da jeg dyttet Lylat Wars-kassetten ned i Nintento 64-konsollen satt jeg plutselig på stua hjemme i Sørskogbygda, sammen med broren min og en kompis, klare for å runde spillet med ny high score.
For det er noe helt eget og sterkt i det å oppleve den opprinnelige teknologien med egne hender. Det å kjenne plastikken på de firkanta kontrollerne. Kjenne hvordan det føltes å flikke gjennom kassettene. Lyden av oppstarten fra en gammel kasse-TV.
Det er ikke til å unngå å oppleve en liten tidsreise når sansene dine blir utsatt for noe som var en såpass stor del av livet da du vokste opp.
Der hvor emulatorer og annen moderne teknologi gir deg et vindu til gamledager, er dette museet mer som en dør – en portal – hvor du selv kan gå gjennom og besøke din egen fortids spillopplevelser.
Med tanke på klimaavtrykket av flyreiser, vil jeg på ingen måte oppfordre til å reise kun for å oppleve dette museet. Men om du likevel er i en by hvor dette kan besøkes, kan jeg absolutt anbefale å gi det en sjanse.
Det fortjener barnet i deg å oppleve på nytt.
