Ambisjonsløs flagring

Ambisjonsløs flagring

En forløper og oppfølger som egentlig ikke er noen av delene.

Skal man absolutt lage en oppfølger er det en god idé å komme med noe nytt. Hvis oppfølgeren i tillegg er en forløper bør det finnes en god grunn til at man plutselig hopper tilbake i tid.

Med Batman: Arkham Origins klarer ikke Warner Bros. å forsvare hvorfor spillet eksisterer, verken som det ene eller andre. Joda, Origins leverer enda en rundtur med Lynvingen som både fungerer og tidvis underholder, men det er ene og alene fordi spillet lener seg på gamle bragder.

Dette har han gjort før.
Dette har han gjort før.

Travel høytid

Det er juleaften i Gotham City. Gatene er fylt med snø, dekorasjoner og lyssky aktivitet. Bruce Wayne er ikke akkurat typen som sitter hjemme og pynter grana, og har istedet hendene fulle med å spre sin egen versjon av juleevangeliet til byens kriminelle.

En gærning ved navn Black Mask har nemlig planlagt å bruke høytiden til å bryte ut av byens fengsel, det første skrittet i en så utspekulert mesterplan at tvistene og vendingene har sine egne tvister og vendinger.

Det merkeligste med denne julekvelden er likevel at vår gamle venn Bruce Wayne er akkurat like dyktig og ressurssterk som i Arkham City, selv om Origins foregår flere år før det første spillet. Faktisk utfordrer mannen flere og sterkere fiender, med bedre og mer effektive våpen enn noensinne. Både Batman og Gotham blir tydeligvis mer pusete med årene.

På en måte er det lett å forstå tankegangen her. Har man brukt to spill på å bygge opp Batman til en flyvende krimbekjempende maskin er det ikke bare å skru klokka tilbake og ta fra mannen ferdighetene, leketøyene og selvtilliten.

Når man har reddet Gotham fra den totale destruksjon vil jo ikke folk plutselig styre kløna Bruce Wayne, som jakter vesketjuver og annet småpakk i byens bakgater.

Men dette burde vært en perfekt utfordring for Warner Bros. Det var ikke gitt at Batman ville blomstre i spillmediets lenker, men det gjorde han i Arkham Asylum. Det var heller ikke sikkert at han ville trives i en enorm, åpen verden, men jammen leverte han varene i Arkham City også.

Forutsigbar tegneseriefabel

Med to fulltreffere skulle man tro at serien hadde bygd opp selvtilliten til å takle noe smalere og mer personlig. Noe som rettferdiggjør hoppet tilbake i tid. Eller i det minste noe som motbeviser tesen om at hver oppfølger må være større og mer bombastisk enn det forrige.

Kanskje en historie hvor Bruce, som urutinert oppkomling, må trene opp ferdigheter, snekre sammen et arsenal av duppedingser og bygge myten rundt Batman? Er det ikke noe sånt som egentlig er en «Origin»-historie?

Occupy Gotham Street.
Occupy Gotham Street.

Fremfor å utforske nytt farvann får vi servert en tegneseriefabel av det klassiske, forutsigbare slaget hvor noen med rare fakter og vage motiver igjen prøver å smadre Gotham. Den eneste praktiske forskjellen på Bruce sin nykommerstatus er at folk ikke kaller han Batman over radioen.

Historien er for all del grei nok, men hvorfor dette forløper-maset når spillet aldri forplikter seg skikkelig til konseptet?

I det minste får de største Batman-nerdene sin fulle hyre med å juble over besøk fra DCs tilsynelatende utømmelige skurkegalleri. Den ene fargerike gjesteopptredenen følger den andre og som vanlig stjeler Jokeren hele showet.

Denne gangen er den psykotiske klovnen spilt av stemme-stjerneskuddet Troy Baker, som tidligere i år leverte storartet arbeid i The Last of Us. Mannen serverer en nesten perfekt imitasjon av pensjonerte Mark Hamills definerende Joker-tolkning. 

Hvor er alle sauene?

Batman er jo en helt. Gothams mørke gjeter, kan man si. Men hvorfor han egentlig vil beskytte denne urbane rennesteinen har ingen av spillene egentlig gitt noe svar på. Origins burde være spillet til å løse slike gåter, og prøver i en sen mellomsekvens nettopp det ved å fóre mannen med noe simpel motivasjon. Men det er for lite, for sent.

Batman er jo en helt. Gothams mørke gjeter, kan man si. Men hvorfor han egentlig vil beskytte denne urbane rennesteinen har ingen av spillene egentlig gitt noe svar på.

Istedet er gatene, smugene og takene fylt med pøbler og korrupte politifolk. De sivile, som kunne gitt oss en følelse av at vi faktisk beskytter noe, er ingensteds å se.

Uten folk i gatene og biler på veiene blir verdenen mellom hustakene mer en oppusset versjon av fengselsbyen Arkham, snarere enn storbyen Gotham. Man kan nesten si at spillet retroaktivt ødelegger for toerns stilige konsept, ettersom spillet viser at det egentlig aldri var noen praktisk forskjell før og etter Arkham.

Selv om det skorter på motivasjonen som Gothams beskytter finnes det verre steder å leke superhelt. Disse Batman-spillene er kanskje ikke markedets mest teknisk imponerende, men den mørke, neo-gotiske atmosfæren fyller alle spillets kriker og kroker. Og det er mange kriker og kroker her.

Byen er nemlig enorm for en liten flaggermusmann, spesielt nå som Nye Gotham reiser seg opp fra andre siden av bukta. Hele metropolen er fylt med ting å samle inn, ting å knuse, ting å løse og ting å banke opp. Lite av alle dette er nye ting, riktignok, men det er alltid noe og noen å sette tenna og nevene i rundt hvert hjørne.  

Ny stemme, samme tryne.
Ny stemme, samme tryne.

Bruce Holmes

Som tidligere, eller senere, avhengig av hvordan man sorterer disse spillene, er Batmans tre hovedinteresser fortsatt kampsport, lange sniketurer i mørket og en god krimgåte.

Vår helt sverger som vanlig til en skyhøy moralsk standard og nekter å drepe. Han har derimot ikke noe i mot å slå, sparke, knekke, bøye, henge og elektrifisere motstandere, så slåssingen er minst like hardtslående som tidligere.

Få serier får like mye punch ut av sine slåsskamper som Batman-spillene. En svett dans av slag, spark, myk akrobatikk og hard mekanikk får fiendene til å ligge i svære hauger av bevisstløs masse. Det kan nesten bli litt for mye slåssing, menneskefingre er ikke skapt for så store mengder frenetisk trykking, men kampene er helt klart en av de festligste delene ved serien.

Sniking, som må til når motstanderne har bevæpnet seg med kuler og krutt, er en annen mekanikk som flyter like godt som før. Nytt av året er en snedig krok som smeller slemminger inn i objekter de strengt tatt ikke burde bli slengt inn i. Problemet er at våpenet er altfor kraftig, og gjør snikedelen altfor enkel når man først skjønner potensialet.

Detektivarbeidet er litt som å se en episode av CSI. Batman spankulerer inn på et åsted og drar frem noe fancy sci-fi utstyr og rekonstruerer scenen på skremmende nøyaktig vis. Det er bare å lene seg tilbake, trykke når skjermen ber om det og se magien utspille seg. Hjernen forblir lunken.

Alt man gjør, enten det er å dele ut juling, løse Riddlers gåter eller knuse byens overvåkningskameraer, fyller opp et erfaringsbarometer. Poengene kan brukes til å oppgradere seg selv og utstyret ytterligere, og er en fin motivasjon til å spille litt til.

Som disse tre hovedelementene viser står man jo ovenfor på noen klassiske kontinuitetsproblemer. Hvorfor kan Batman ting han først lærer senere? Hvorfor har han bedre utstyr? Hvorfor kaster han dette utstyret senere? Hvorfor stiller jeg disse spørsmålene når spillet åpenbart ikke bryr seg?

Trives best alene

Det eneste virkelig nye i denne «Batpacken» er flerspilleren over nett, en rekke moduser utviklet av britene i Splash Damage. Her kjemper blant annet Bane og Jokerens håndlangere mot hverandre, mens Batman og hans trofaste sidekick Robin spretter rundt i skyggene.

Flerspilleren er en diametral motsetning av enspilleren, hvor en original ide ødelegges av håpløs gjennomføring. Hele modusen virker å tilhøre et annet spill, hvor elementene vi kjenner fra hoveddelen er omformet til noe ugjenkjennelig rot. Man tåler plutselig langt mindre enn det man er vant til, man kan ikke spurte i lengre strekk og våpnene er latterlig unøyaktig.

Resultatet er en flerspiller som aldri føles riktig og derfor heller aldri blir spesielt gøy. Det beste med hele modusen er at man vil så kjapt tilbake til hovedspillet som mulig. Der oppfører i det minste Batman og resten av mekanikkene like godt som vi er vant til.

Konklusjon

Batman: Arkham Origins feiler som forløper, feiler som oppfølger og feiler som flerspiller. Den har ikke noe særlig å si om tiden før Asylum og den har lite å tilføre som et spill etter Arkham City.

Når Origins likevel, til tross for at det aldri blir det spillet det bør være, klarer å underholde er det et kompliment til Arkham Asylum og Arkham City. Fundamentet de bygde er såpass solid at det å sveve over Gothams nattehimmel eller banke opp kriminelle ikke plutselig slutter å bli gøy kun fordi originaliteten mangler. Det hele er bare noen hakk mindre imponerende.  

Origins er stort, innholdsrikt, eksplosivt og latterlig lite ambisiøst. Det har alt som gjorde de forrige spillene gode, og ingenting av nytenkingen og kreativiteten som gjorde forgjengerne minneverdige. En rar kombinasjon av styrker og svakheter serien forhåpentligvis unngår i fremtiden.

Origins har alt som gjorde de forrige spillene gode, men ingenting av nytenkingen og kreativiteten.
PS3 6/10 Nokså godt

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Batman: Arkham Origins

Batman: Arkham Origins PS3 PS3 6/10 X360 Wii U Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. oktober 2013
  • Plattform: PlayStation 3
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: WB Games Montreal

Batman: Arkham Origins Windows Windows PS3 X360 Wii U

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 8. november 2013
  • Plattform: Windows
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: WB Games Montreal

Batman: Arkham Origins Wii U Wii U PS3 X360 Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 8. november 2013
  • Plattform: Wii U
  • Sjanger: Action
  • PEGI: 16+
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: WB Games Montreal

Batman: Arkham Origins X360 X360 PS3 Wii U Windows

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 25. oktober 2013
  • Plattform: Xbox 360
  • Sjanger: Action
  • Utgiver: Warner Bros.
  • Utvikler: WB Games Montreal

Kommentarer (16)

Forsiden akkurat nå

Alle brukere Dette gjør brukerne nå

Til toppen