Det beste Pokémon-spillet på 11 år

Det beste Pokémon-spillet på 11 år

718 lommemonstre i 3D er ikke noe å kimse av.

Pikachu og Piplup, Ampharos og Alakazam, Gengar og Gardevoir – det sies at kjært barn har mange navn, og med 718 ulike navn er det mye som tyder på at Pokémon betyr mye for mange. En annen antydning er det faktum at vi nå står her med seriens niende rollespillpar, Pokémon X og Y. Det er mange spill, mange lommemonstre og enda flere minner som ligger til grunn for seriens første installasjon på Nintendo 3DS. I regi av Nintendo har Game Freak slått på stortromma og tatt spranget inn i tre dimensjoner. Resultatet er en fantastisk kulminasjon av sytten år med suksess, fantasi og ren spillglede.

Det ligger i detaljene

Det er en vakker høstdag i den hjemlige byen Vaniville og du våkner av et kall som ber deg om å fange rare dyr i røde og hvite baller. Og vips, slik har det seg at man i en alder av ti velger kjønn, dåpsnavn og utgangsmonster. Hudfargen er valgfri, men på Pokémon-menyen står det mellom tre ulike hovedretter: det fyrrige ildmonsteret Fennekin, vanntypen Froakie og det gyselige gressuhyret Chespin. Etter en kort debatt med deg selv og en stemningsmålende brudulje med rivalen din, ligger en helt ny verden for dine føtter.

Klart vi kan!
Klart vi kan!

Her vil du finne monstre å mestre, trenere å tirre, gymsjefer å gremmes og skurker å stoppe. Monstrene angriper i tur og orden, når nye nivåer og utvikler seg etterhvert som tiden går. Høres det kjent ut? Godt. Det er slik det alltid har fungert i Pokémon-spillene, og etter alt å dømme vil det fortsette slik inn i den unnselige fremtid. Dette er ikke nødvendigvis en dårlig ting, og det funker like godt i X og Y som det alltid har gjort.

Nytt av året er derimot en lang rekke med detaljer som har forbedret opplevelsen mange hakk. Pokémon-spillene har aldri vært spesielt kompliserte, men enkelte aspekter ved lommeopplevelsene har alltid vært litt mer kronglete enn de egentlig burde. Langdrøye åpninger, rotete Pokémon-bytter og en fraværende opplæringsdel er bare eksempler på elementer som lenge har vært hakk i ellers plettfrie spillopplevelser. Nå har Game Freak bestemt seg for å rette opp alt det vonde først som sist.

Du slippes fri i Kalos-regionen i løpet av et drøyt kvarter, du kan bytte hva som helst med hvem som helst, hvor som helst, og skilt og trenere gir deg tips som i hvert fall har gått undertegnede hus forbi i over ti år. Resultatet er en optimalisert opplevelse hvor fokuset står og faller på deg og dine Pokémon, ikke små irritasjonsmomenter.

Fri tilgang

Som vanlig er det flere monstre å fange enn noensinne, men denne gangen har utviklerne vist en viss beherskelse. 69 er det magiske tallet, noe som betyr at dette er den generasjonen med færrest nye lommemonstre noensinne, og det med klar margin. Færre Pokémon høres kanskje ille ut, men det innsnevrede fokuset har faktisk hatt en positivt effekt, i den forstand at dette er en av de beste generasjonene siden de tre første. Man slipper ikke unna et par fryktelige varianter, som for eksempel et glorifisert nøkkelknippe eller stygg kanin, men eklingene er i mindretall.

Det som gledet meg aller mest var gjensynet med de gode, gamle slagerne som møtte mannsterke opp i Kalos.

I stedet lot jeg meg stadig overraske over nye og spennende skapninger jeg fikk møte på veien, som for eksempel den barske dragefossilen Tyrunt, Eevee-utviklingen Sylveon og den pittelille Fletchling som senere utviklet seg til en diger fugl føniks. Det som gledet meg aller mest var derimot gjensynet med de gode, gamle slagerne som møtte mannsterke opp i Kalos. Enda mer interessant var møtene med Pokémon som tidligere var sjeldne å finne utenfor byttehandler eller safariområder. Disse dukker også opp overalt i Pokémon X/Y, og det er utrolig spennende å ha så fri tilgang til monstre som Pikachu, Pinsir og Mr. Mime for en gangs skyld.

Jakten på den perfekte sammensetningen av lommemonstre blir dermed ingen lett oppgave. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg trodde jeg hadde funnet seks uslåelige beist, for så å få øye på et av mine yndlingsmonstre bare sekunder senere. Dette har alltid vært noe av sjarmen med Pokémon-spillene, og ved å stadig bytte ut de kraftigste monstrene holder jeg meg utilsiktet innenfor rekkevidden til mine motstandere. Noe som også kommer den ellers skurrete vanskelighetsgraden til gode.

Balansering til besvær

På grunn av den samme tåpelige kunstige intelligensen som har plaget serien siden tidenes morgen er datatrenere fortsatt ikke lette å tolke. I lommemonstrenes univers er det en kompleks stein, saks og papir-lek som gjelder, og når jeg ser at fienden tar stein nøler jeg selvfølgelig ikke med å kaste ut mitt eget papir. Fienden gjør på sin side lite for å tilpasse seg mine handlinger, og det er sjelden man føler seg virkelig utfordret i løpet av de drøye 30 timene historien varer.

Legender på slagmarken.
Legender på slagmarken.

Dette har egentlig ikke vært noe problem i tidligere Pokémon-spill, men det er annerledes i X og Y hvor spillerstyrte oppgjør har blitt en så sentral del av opplevelsen. I Kalos kan man nemlig slåss med ekte mennesker hvorhen man befinner seg i spillet, og dette blir fort en kontrast som gjør lite for å skjule den kunstige intelligensens svakheter.

Til gjengjeld er det lett som en plett å kontakte en av de mange hundre «forbipasserende» som befinner seg på samme sted som deg i spillet, og herfra kan man velge å invitere til kamp, bytting eller deling av spesielle bonuser. Bytting lar deg vise fram dine monstre og komme med et tilbud motparten ikke kan avslå, mens kampene lar deg sette opp en rekke kampregler som vil gjelde for bataljer mellom alt fra to likeverdige Pokémon til tolv vidt forskjellige beist.

Underholdningsverdien flyr i taket når man får konkurrere mot virkelig motstand, og møter man en verdig fiende kan duellen fort utarte seg til noe storslagent. Da er det bare så altfor synd at man sjelden møter disse spillerne. Det er nemlig ingen form for balanse i spillets flerspillerdel, og i løpet av mine første timer i Kalos fikk jeg utdelt en motstander med monstre som nærmet seg level åtti. Det er ekstra frustrerende å vite at dette er noe Game Freak kunne, og burde, ha fikset relativt enkelt.

En gjeng med skurker med et fengende navn og prangende jakker? Check.
En gjeng skurker med et fengende navn og prangende jakker? Check.

Nærkontakt i den tredje dimensjon

Ved siden av en heftigere nettdel har overgangen til Nintendo 3DS også betydd mye for hvordan spillet ser ut, og spranget til tre dimensjoner er blant de største nyhetene i Pokémon X/Y.

Avataren din er nå en avrundet person som reiser om kapp med andre velutviklede eventyrere på tvers av en spennende og fargerik fabelverden. Det meste ses fremdeles på skrått ovenfra, men nå kan man virkelig se hvordan trenerne ser ut. Ekstra spennende er det da at man for første gang i et Pokémon-spill kan endre på utseendet til figuren sin, med nye klær, hårfrisyrer og, ikke minst, hatter. Omgivelsene ser også bedre ut enn noensinne, og utviklerne vet å ta i bruk dynamiske kameravinkler for å vise spillets beste sider.

Den såkalte kaka tas derimot når man trer inn i kampens hete og ser hvor vakre de skapningene man vokste opp med egentlig ser ut. Det er en helt egen blanding av nostalgi og sjokk som treffer deg gang på gang, og hvis monsteret som stikker hodet sitt opp av gresset er en av favorittene kan det fort hende at gåsehuden kommer krypende på. Samtidig får man gleden av å studere detaljer man ikke har lagt merke til tidligere, som for eksempel hvor stor Vileplume egentlig er, eller hvor mye Venusaur ligner på en oppblåst padde.

Med på kjøpet får man også de såkalte «megautviklingene», en funksjon som tar et kraftig tak i noen av de monstrene som er mest og minst ettertraktet, gir de en visuell oppdatering og sper på med nye krefter. Til å begynne med var jeg litt skeptisk til det som føltes som en billig gimmick, men det er ikke et ubetydelig antall lommemonstre som har fått denne utviklingen, og samtlige ser fabelaktige ut i 3D.

Konklusjon

Pokémon X/Y er det beste Pokémon-spillet siden Ruby og Sapphire traff disse breddegrader for nærmere elleve år siden. Overgangen til tre dimensjoner gjør noe med opplevelsen, og det blir aldri kjedelig å reise rundt i Kalos-regionen når man kan møte på gamle kjenninger i ny drakt rundt ethvert hjørne.

Paris?
Paris?

Bak den ekstra dimensjonen finner man mye av det samme spillet Game Freak lagde for sytten år siden, med turbaserte kamper, elementære angrep og utvikling i fokus. Konseptet har klart å holde seg friskt og spennende helt til nå, og med et par oppdaterte detaljer her og der er spillopplevelsen på sitt beste noensinne.

Nettdelen som følger med fungerer også svært godt, og det er alltid like gøy å skulle bytte til seg et lommemonster og se hva andre spillere har lagt ut på markedet i samme slengen. Flerspillerkampene er også svært underholdende, og da spesielt når man møter en konkurrent som kan gi deg litt motstand. Ofte møter man derimot en fiende som enten er altfor svak eller sterk i forhold til deg og dine monstre, og dette ødelegger dessverre nettmoroa titt og ofte.

Jeg har likevel storkost meg i Kalos, og etter en historiedel på drøye 30 timer er det fremdeles mer å utforske, deriblant skjulte «megautviklinger», nye landeområder og ikke minst splitter nye Pokémon. Med 718 stykker å fange og bytte til seg blir man nok ikke ferdig med det første, men pokker heller: Jeg må fange alle sammen!

Pokémon X/Y er det beste spillet i serien siden Ruby og Sapphire.

Leserne mener

Ingen brukererfaringer

Skriv din erfaring

Pokémon X

Pokémon X 3DS 3DS 9/10

Spesifikasjoner

  • Lanseringsdato: 12. oktober 2013
  • Plattform: 3DS
  • PEGI: 3+
  • Sjanger: Rollespill
  • Utgiver: Nintendo
  • Utvikler: Game Freak

Kommentarer (15)

Forsiden akkurat nå

Til toppen