27. februar er en merkedag i underholdningsverdenen, og denne 27. februar er ekstra spesiell.
Det er 30 år siden Pokémon så dagens lys for første gang.
Kort fortalt
Vi må altså helt tilbake til 1996: Pokémon blir lansert i Japan, og som en koselig pandemi tar fenomenet sakte, men sikkert over kloden.
Det skulle gå tre år før det ble vår tur, men så, i 1999, var merkevaren plutselig overalt – i kinosalen, på TV, i skolegården – og det var nesten umulig å unngå å bli en del av hypen.
Det begynte gjerne i skolegården. En murring spredte seg sakte, men sikkert blant elevene. Noe om «fargerike verdener», «monstre med superkrefter», «et langstrakt eventyr».
Så dukket samlekortene opp, og dermed var det gjort.
For det var først og fremst kortene, ikke spillene, som var inngangsportalen for mange. Dette var noe ekte, håndgripelig. Noe man kunne være stolt av og vise til vennene sine.
Vi spilte aldri med kortene – for min del var det samlingen som var det viktige. Alle var ute etter Gyarados, Alakazam, Gengar. Ikke minst Mewtwo og Charizard. De kule.
«Glins», kort som glitret med stjerner og effekter, var også umåtelig populære. Vi visste ikke helt hvorfor, men de virket eksklusive, sjeldne. Og det var de for så vidt også.
Pokémon-kort var overalt, og ukepengene gikk gjerne til å kjøpe nye pakker og album vi kunne sette kortene inn i.
En god byttehandel
Men vi gjorde mer enn å samle på og vise kortene til hverandre – etter hvert begynte vi også å bytte kort oss imellom. Og dette er en av de viktigste nøklene til Pokémons suksess.
For bytting var bakt inn i universet helt fra start. Ikke bare byttet vi fysiske kort, men dataspillene var også bygd opp slik at man «måtte» bytte med hverandre.
Satoshi Tajiri og de andre spillutviklerne i Game Freak visste nok godt hva de drev med.
Dataspillet Pokémon kom nemlig i to utgaver: Pokémon Red og Pokémon Green i Japan. Norge og resten av verden fikk Pokémon Red og Pokémon Blue. I bunn og grunn var dette det samme spillet, men med den ene store forskjellen at de hadde eksklusive pokémon.
Red hadde blant annet Oddish, Electabuzz, Scyther og Arcanine, mens de som kjøpte Blue kunne fange Bellsprout, Meowth, Magmar og Sandshrew.
Det var som sagt ikke all verden til forskjell, men seriens uslåelige slagord, «gotta catch 'em all», var et imperativ som mange tok på blodig alvor.
Og da delte man selvfølgelig det glade budskap til de andre i skolegården. Hadde du Red, var det viktig å kjenne noen som eide Blue. Eller noen som kunne skaffe seg det. Noen som kjente noen.
Vennekretsen ble større, ryktet om Pokémon spredde seg videre.
Selve byttingen var enkel nok, så lenge noen i gjengen hadde tilgang på en Link Cable – en faktisk ledning som man brukte for å koble to Game Boy-er sammen.
På denne måten kunne man sende skapninger fram og tilbake til hverandre. I en tid uten internett virket det som rene magien.
Som en ekstra bonus var det også flere av monstrene som bare utviklet seg hvis man byttet dem på denne måten, og dermed kilte det ekstra godt i magen første gang man fikk sin helt egen Machamp og Golem.
Fabeldyr og hvor de er å finne
Dette var skikkelig, skikkelig flotte figurer, og flere av skapningene hadde et tidløst design som gjør seg godt også den dag i dag. Kunstner Ken Sugimori skal ha all ære i verden for arbeidet sitt.
Særlig den første generasjonen – de første 151 monstrene – blir trukket fram som enestående. Pikachu er fortsatt seriens ubestridte maskot og er, sammen med Mario og Sonic, blant de mest kjente spillfigurene i verden.
Senere har også Eevee blitt en slags gallionsfigur for serien – med sitt nusselige utseende og evne til å forandre seg til stadig nye skapninger, er det er lett å skjønne hvorfor.
Pokémon var likevel ikke bare små og søte, men kunne også være forvokste beist. Den nesten fire meter lange megaslangen Arbok, mannevonde Primeape og den Hufsa-aktige Jynx var alle eksempler på genuint uhyggelige vesener.
På motsatt side kunne figurene også være majestetiske fabeldyr, slik som Dewgong, Lapras og Ninetales – disse var som hentet rett ut av mytene, og gjorde reisen rundt omkring i Kanto til et virkelig eventyr.
Andre skapninger var bare rare, i en slik grad at jeg ikke kan støtte de som sier at første generasjon er «den beste», «ufeilbarlig». Exeggcute er en klase egg med ansikter, Grimer er en doven slimklump og Magneton er seks magneter og noen skruer limt sammen.
Likevel var de alle ikoniske på hvert sitt besynderlige vis. Umulig å ikke legge merke til.
Til evigheten og forbi?
Siden den gang har antallet pokémon mangedoblet seg. Det som begynte som 151 er i dag 1025.
Og serien er fortsatt aktuell. Faktisk en av de største, om ikke den største merkevaren i verden.
Nostalgi er selvfølgelig en faktor.
Vi som vokste opp med Pokémon har rukket å bli godt voksne. Mange har sågar fått egne barn, og er det én ting moderne foreldre liker, er det å introdusere barna sine for ting de vokste opp med.
Men det kan umulig bare være det. Salgstallene til de nyeste Pokémon-spillene – Sword, Shield, Scarlet, Violet – er enorme. Kun de originale spillene har solgt bedre.
Pokémon har hatt en kontinuerlig tilstedeværelse gjennom disse 30 årene; serien har fulgt spillbransjen fra Game Boy til Switch 2; og det har vært nesten umulig å ikke bli en del av hypen.
Det har vært enorme oppturer – stadig flere nydelige remakes og en solid overgang til tre dimensjoner – og desto større nedturer – deriblant «dexit» og katastrofal ytelse.
Selv på sitt verste, sitt grådigste og mest kyniske har hovedspillene vært gjennomgående underholdende. For den grunnleggende formelen er og blir uslåelig. Hvem er det som liksom ikke liker fargerike verdener, monstre med superkrefter og langstrakte eventyr?
Nå gjenstår det bare å se hvor veien går videre – om den neste, tiende generasjonen også har det i seg å levere på drømmen fra 30 år tilbake.
