(Bilde: PQUBE)

Fortellingens kraft gjør dette til en minneverdig opplevelse

Sannferdige fysikkteorier blandes med subtil fiksjon i Steins;Gate.

Velkommen til Tokyo. Rintarou Okabe er en ung, japansk fysikkstudent som deler en hybel med en ekstremt dyktig, men lat hacker og en snilldum jente som jobber på en maid cafe. Okabe er enda rarere enn vennene sine. For det første insisterer han på å gå med hvit labfrakk til enhver tid. For det andre forsøker han å overbevise alle han møter om at han er en ond vitenskapsmann som skal ødelegge verden. Påpeker noen at han bare er en ubrukelig student forsvarer han seg med at store vitenskapelige oppdagelser alltid gjøres der man minst venter dem.

Hackeren Daru vet godt hva han liker å bruke tid på.
Hackeren Daru vet godt hva han liker å bruke tid på. Bilde: PQUBE

Det skal vise seg at Okabe har mer rett enn han selv tror. En dag han sammen med vennene sine forsøker å gjøre mobiltelefonen sin til en fjernkontroll for mikrobølgeovnen deres, sender han istedet en tekstmelding tilbake i tid. Denne lille endringen i fortiden utløser et skred av forskjeller i nåtiden. Før Okabe og vennene hans vet ordet av det kjemper de mot en hemmelig organisasjon som forsøker å senke all fortid og fremtid ned i kommunismens mørke, og konfronterer universets sanne natur.

Ikke ditt gjennomsnittlige videospill

«Visual novel»-sjangeren har i lang tid vært forbeholdt sine japanske hjemtrakter. Dette kommer sikkert ikke som noe sjokk. «Visual novels» er nemlig akkurat hva de høres ut som, digitale bildebøker. Få har hørt om noe slikt i Vesten, og det er dyrt å oversette de enorme mengdene tekst. Unntaket som bekrefter regelen har vært den internasjonalt suksessfulle Phoenix Wright-serien, et ganske utvannet eksempel på sjangeren. I Steins;Gate får man nemlig aldri utforske på egenhånd. Phoenix Wrights rettsaker, hvor man jakter på motsigelser i vitneutsagn, leter man også forgjeves etter.

I Steins;Gate går det først og fremst i å trykke seg fra tekstbolk til tekstbolk med kunst fra Metal Gear-illustratøren Ryohei Fuke i bakgrunnen. Med et manus som angivelig er lengre enn hele Tolkiens Ringenes Herre og Hobbiten kombinert er det ikke snakk om rent lite trykking heller.

Det lønner seg å kjenne kattejenter når det stormer som verst.
Det lønner seg å kjenne kattejenter når det stormer som verst. Bilde: PQUBE

Riktignok er det mer til Steins;Gate enn bare trykking. Hver gang hovedpersonen vil sende en tekstmelding, også tilbake i tid, er det opp til spilleren å velge mellom et knippe emner. Særlig kontroll over hvor historien går, som i Telltale-spill og Mass Effect, kan det imidlertid ikke sies å være. Det er nesten umulig å forutse konsekvensene til tekstmeldingene. Hovedpersonen finner også i hytt og pine på å skrive de spydigste meldinger til de mest sympatiske figurer, uansett hvor uskyldig emnet man valgte for meldingen.

Til spillets forsvar tror jeg ikke det er meningen at man skal tenke på seg selv som en deltaker i historien. Snarere handler det om tilfredsstillelsen i å lagre smart og finne alle de gjemte scenene. Spillet tilrettelegger jo godt for samlegalskapen med egne menyer.

Førstepremien, blant disse gjemte scenene, er de gjemte sluttene. De varer alle sammen i et par timer hver og sender historien i såpass forskjellige retninger at man ikke vil gå glipp av dem. Man lærer dessuten mer om figurene og om spillets univers. Kort sagt er det enkle grep som gjør Steins;Gate til et spill, men disse bidrar likevel til å heve opplevelsen på verdifulle måter som ikke hadde vært mulige i andre formater. Effekten til komponisten Takeshi Abos musikk må heller ikke undervurderes. Enten han lager lette stemninger eller legger opp til gråt, beriker han fortellingen.

Steins;Gate tar ofte tidsånden på kornet.
Steins;Gate tar ofte tidsånden på kornet. Bilde: PQUBE

Pirkete science-fiction

Også i Steven Spielbergs 30 år gamle Back to the Future bydde tidsreisene på problemer. Disse var likevel alltid håndterlige og forståelige. Siden den gang har vi fått en trend med tidsreisefiksjon, blant annet den nesten uforståelige Primer fra 2004 og den spanske kultfilmen Timecrimes fra 2007, som forsøker å fremstille temaet mer realistisk. Innenfor denne trenden prøver man å ta over seg de fulle konsekvensene av hvordan små forandringer kan føre til store forskjeller over tid. Resultatet er marerittaktig, teknisk, forvirrende og klaustrofobisk science-fiction. Det synes som om disse historiene ønsker å vise at menneskesinnet ikke er laget for å forstå konsekvensene av tidsreise. Til tross for Steins;Gates ellers lette tone er det en lignende tilnærming spillet har til emnet.

Bilde: PQUBE

Er du med andre ord typen som får vann i munnen av tanken på å blande sannferdige fysikkteorier med subtil fiksjon, leverer Steins;Gate fra første stund. Bare noen timer inn i spillet er man med hovedpersonen for å høre på en fysikkforelesning. Stadige referanser til virkelige ting som CERN, kvantefysikk og John Titor bidrar også til realismen. Reglene for tidsreise i spillets univers er dessuten nøye gjennomtenkt, og det er bemerkelsesverdig hvor lenge forfatterne holder det gående uten krøll eller plotthull til tross for kompleksiteten. Det taper seg imidlertid på slutten når historien begynner å bryte sine egne regler for å skape emosjonelle poeng. 

Dette er likevel lett å tilgi om man først har kommet så langt. Det er tross alt figurene som står i sentrum i Steins;Gate. Alle sammen er ganske karikerte og har man lav toleranse for arketyper fra japanske animasjonskultur vil man fort bli ganske irritert. Hovedpersonens spøkefulle insistering på at han er en gal vitenskapsmann gjentas nesten til det kjedsommelige, og man må også regne med mye tid brukt på erting av spillets temperamentsfulle skjønnhets mykere sider.

Til manusets forsvar er dette triks også litterære storheter som Dostojevskij har brukt. Ved å sette persontegningene på spissen blir man raskere kjent med og glad i figurene. Når spillet attpåtil bruker nesten halvparten av dets 40 timers lengde på å akklimatisere deg til disse figurenes hverdag før det virkelig skjer noe, er det klart det blir sterkt når de plutselig presses til sine ytterpunkter. Timene går unna mens man sitter med hjertet i halsen. Rettelse: Med hjertebiter i halsen. Det knuser nemlig når man i fortellingens senere deler minnes på hvor mye den etter hvert dypt traumatiserte hovedpersonen klovnet i starten.

Hovedpersonen har et litt spesielt navn på hybelen sin.
Hovedpersonen har et litt spesielt navn på hybelen sin. Bilde: PQUBE

Konklusjon

Ærlig talt forteller ikke Steins;Gate den mest originale historien. Figurene hviler også mye på etablerte animeklisjéer og mange av vitsene er rett og slett teite. Uten at det nødvendigvis er noe galt med det gjør heller ikke spillet noe spesielt nytt med den enkle «visual novel»-sjangeren.

Det som gjør dette til en sterk og minneverdig opplevelsen er alene fortellingens kraft. Steins;Gate er en historie som lett holder ens oppmerksomhet i flere titalls timer med gjennomtenkt science-fiction og elskverdige figurer. Noen ganger er det også genuint morsomt. For den som er villig til å investere seg i dette spillets verden er altså mye spenning og følelser garantert.

Forutsetningen er selvfølgelig at man liker å fordype seg i denne typen ungdommelige, fantasifulle historier.

Vurdering


"Gjennomtenkt science-fiction og elskverdige figurer."

STEINS;GATE PS3 PS3 8/10 Vita Windows

Spilldetaljer

  • Lanseringsdato: 5. juni 2015
  • Plattform: PlayStation 3
  • Utgiver: Pqube
  • Utvikler: 5pb.

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen