Blogg

Sommer med The Settlers

Joachim har gode minner fra en svunnen tid.

Vi har nok alle noen spill vi setter ekstra høyt. Spill som har skapt gode minner og er forbundet med perioder i livet vårt som vi husker tilbake til med glede. Jeg har mange slike, men et av dem rager høyere enn alle andre. Det heter The Settlers, kom i 1993, og er tidenes beste spill.

Jeg stiftet mitt bekjentskap The Settlers på min den gang flunkende nye Amiga 1200. Det var et usedvanlig fengslende spill, ikke bare fordi det var så moro å spille, men fordi det var så moro å se på. The Settlers gir deg rollen som regent i ditt eget lille middelalderkongerike, og selv om krig spiller en svært viktig rolle i spillet er det i selve byggingen av riket ditt hvor moroa ligger.

The Settlers kom i 1993.
The Settlers kom i 1993.

Dette er et område hvor The Settlers fortsatt imponerer sokkene av meg. The Settlers er et spill hvor du kan se en tømmerhugger hogge ned et tre, renske det for kvister og ta tømmerstokken med tilbake til hytten sin. Så plukkes den opp av en bærer, som tar den inn i veinettet ditt – bestående av individuelle stier separert av flagg, med en eller flere bærere mellom hvert flagg. Så kan du følge tømmerstokken langs veinettet, til den kommer til sagen. Her blir den sagd opp til planker, igjen rett foran øynene på deg. Plankene tas så ut på veinettet igjen, hvor de enten fraktes til ditt nærmeste lagerhus, til en håndtverker, eller kanskje direkte til en bygning under konstruksjon. Der står gjerne snekkeren allerede utålmodig og venter, og i det plankene dukker opp fortsetter han byggingen. Så kan du titte tilbake på roten som står igjen etter treet, og vite hvor det endte opp.

Slik er alt i spillet. Hver bidige ressurs og hver eneste innbygger simuleres. The Settlers tar ingen snarveier. Når du har et kongedømme med massevis av avanserte produksjonskjeder, kan det være utrolig tilfredsstillende å bare lene seg tilbake og studere hvordan det hele fungerer – som et eneste, stort maskineri. Så kan du bruke anledningen til å effektivisere ting; kanskje det dannes køer langs en rute i veinettet, og du ser muligheten til å lede enkelte varer forbi akkurat det knutepunktet slik at de ikke skaper trøbbel.

Gode minner

Jeg har allerede skrevet et stort tilbakeblikk på The Settlers, så her tenkte jeg i stedet å fokusere på mine egne minner fra spillet. Jeg forbinder The Settlers spesielt med én sommer. Det var en sommer preget av lange perioder med godt vær, og jeg hadde besøk av en skolekamerat i nesten hele ferien. Han var gjerne hos meg en hel uke i strekk, før han fant ut at han måtte hjem en tur. Så dukket han vanligvis opp igjen dagen etter.

Strategispill med delt skjerm. En sjeldenhet, men fantastisk moro.
Strategispill med delt skjerm. En sjeldenhet, men fantastisk moro.

Sommerferien brukte vi på tre ting: Spilling, bading og turer i skogen. The Settlers skiltet med muligheten til å kople opp to mus og spille ved hjelp av delt skjerm, så det var det perfekte flerspillerspillet i en tid der nettverk i stor grad var forbeholdt skoler og arbeidsplasser.

The Settlers var ikke det eneste spillet vi koste oss med – et annet tysk strategispill ved navn The Patrician fikk også mange timers oppmerksomhet – men det var spillet som virkelig preget ferien. Litt fordi det tok så lang tid på de største kartene, og vi egentlig ikke trengte å være til stede hele tiden. Vi kunne spille litt, så hoppe ned i vårt personlige badebasseng – egentlig bare ei lita tjønn med ei brygge laget av gamle jernbanesviller og paller, men det funket – før vi gikk tilbake til spillet igjen. Da var kanskje byggeprosjektene vi satt i gang før vi dro avsted blitt ferdigstilt, og vi kunne starte på nye prosjekter. Loftsrommet hvor Amiga-en min sto ble svært varmt i sommersolen, så vi hadde absolutt behov for noen nedkjølende pauser.

Ofte gikk vi også på lange skogsturer, mens spillet tikket og gikk hjemme. Vi kunne være borte i flere timer, og så komme tilbake og se hva som hadde skjedd. Da var sannsynligvis gruvene våre begynt å bli tomme, og vi måtte begynne store leteaksjoner etter nye mineralfelt for å sørge for at ikke samfunnsmaskineriet og den enormt viktige våpenproduksjonen stoppet helt opp. Samtidig hadde vi vanligvis massevis av overskuddsmaterialer på lager, så spillet klarte seg ofte greit selv uten bistand i noen timer. Kanskje til og med køproblemene på veiene hadde roet seg når vi kom tilbake?

Sånn kan det gå.
Sånn kan det gå.

Utfordringen var selvsagt at vi også spilte med dataspillere, og selv om vi selvfølgelig satt spillet på pause hvis vi var midt i krigssituasjoner eller trodde vi kunne bli angrepet, var vi aldri helt garantert at de ikke ville utnytte vårt fravær til å skape trøbbel. Men selv om vi ikke synes det var særlig moro å komme tilbake til et produksjonssenter i ruiner, fikk vi i alle fall noe å snakke om.

The Settlers har imidlertid ikke gjort som de fleste andre spillene fra min barn- og ungdom, og blitt liggende i fortiden. I stedet har det fulgt meg videre i livet. Jeg og kameraten min sluttet aldri å spille spill sammen; det har vært pauser og situasjoner der livet har kommet i veien, og vi har selvsagt aldri muligheten til å gjøre noe i nærheten av det vi fikk til i sommerferien på ungdomsskolen, men han kommer rett som det er på besøk, og da gjør vi det samme som for nesten 20 år siden. Vi spiller spill, og vi går på tur.

Nittitallets spill har stort sett blitt byttet ut, og i dag kan vi gjerne ta et slag Worms eller Spectromancer, eller spille noe mer avansert som Panzer Corps eller Unity of Command. Vi hadde også en herlig Master of Orion II-periode som varte en stund. I tillegg har vi alltid et The Settlers-spill på gang. Det kan gå flere måneder, kanskje til og med år, mellom hver gang vi starter det. Men når vi først begynner å spille blir vi alltid fengslet igjen (apropos; noen som kan fortelle meg hvordan jeg skal sette opp nyeste versjon av WinUAE med to mus, slik at de opererer uavhengig av hverandre? Det fikk jeg rett og slett ikke til sist gang vi forsøkte).

Nostalgi er en kraftig følelse, som kan virke blendende. Men jeg tror ikke det er nostalgien som bringer meg tilbake til The Settlers igjen og igjen. Eller; det er kanskje nostalgien som bringer meg tilbake, men det er neppe den som hekter meg. Da jeg skrev at The Settlers er tidenes beste spill, er det selvsagt en helt subjektiv vurdering som jeg vet godt at flertallet ikke er enig i. Men at det er et av de aller største stykkene spillkunst noensinne lansert, er jeg ikke et sekund i tvil om. Synd at ingen av oppfølgerne har kommet i nærheten av å gjenskape magien i originalspillet.

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen