Sniktitt

Fallout 3

PARIS (Gamer.no): Klokken tikker mot 12 en varm vårdag i Paris. De regulære turistene som trafikkerer Louvre i tusentall daglig, strømmer i store flokker, akkompagnert av all verdens språk. De fleste navigerer seg lett forbi messelokalene hvor Ubidays holder til, ettersom innskriften «Mona Lisa» med en pil i motsatt retning later til å ha større gjennomslagskraft. Av de få som roter seg inn på feil plass, er det ennå færre som havner dit jeg venter på å entre. Bethesda skal nemlig vise Fallout 3 bak lukkede dører, og jeg skal se det for første gang.

Teaservideo fra Fallout 3

Vis større

Teaser: Fallout 3


Drømmen om å få presentert en storstilt visning av utviklerne knuses som en porselensvase når realiteten dundrer inn i hodet mitt. I et rom som er på størrelsen med et ordinært bøttekott i Louvre, prøver 10-12 svette europeiske journalister å klemme seg sammen. Lufta er så oksygenfattig at bare det å løfte en stol minner meg om en strabasiøs løkkefotballkamp i Bolivia. En småsvett PR-mann introduserer seg, og gir sin assistent kommandoen om å skru av lyset. Rommet mørklegges, og sinnet tar meg tilbake til mine fordums dager i et overbefolket militærtelt – nå er det virkelig utrivelig her.

Dystert

Utrivelig er på mange måter også en fellesnevner for introduksjon til spillet. I startvideoen får vi se et post-apokalyptisk bybilde som har blitt herjet av menneskets dårskap, i den evinnelige søken etter makt. Når du legger til den stemningsfulle musikken skinner det igjennom at dette er på grensen til kunstnerisk, og stemningen som skapes suger deg rett inn i spillets verden.

En mann, hans hund og forhåpentligvis en Geiger-teller.
En mann, hans hund og forhåpentligvis en Geiger-teller.

I 2077 nådde menneskets destruktivitet ett høydepunkt. Det var ikke verdens ende som mange hadde spådd, men i stedet et nytt blodig kapittel i menneskets historie. Atomkrig har gjort jordens overflate tilnærmet ulevelig for de få gjenlevende menneskene. De som fremdeles er i live har levd mange år i strålingssikre atombunkre. Din reise starter i hvelv 101, et hvelv hvor man blir født og dør. Ingen entrer, og ingen forlater. Som du sikkert skjønner kommer praksisen i hvelv 101 til en slutt.

Spillet starter med en opplæringsdel som tar deg gjennom din egen barndom. Du må gjøre alt fra å lære deg og gå, til å bestemme basisferdigheter og hvem og hva du skal være. Dette virket å være ganske godt sydd inn i opplevelsen, hvor du gjennom en rekke forskjellige scener definerer du deg selv. Fallout 3 har ikke det klassiske rollespillgrensesnittet, noe som sørger for en mer deltagende start på spillet – lavt tempo til tross.

Uengasjert

Man skulle ikke tro at mannen som viste frem spillet, Pete Hines, kom fra Bethesdas markedsavdeling. En ting var at han virket like engasjert som en trestaur. En helt annen ting var det han vektla å fortelle om. I visningen av spillets tidlige stadier lot han til å fokusere på det som i mine øyne er uvesentlige detaljer. Ja, det er morsomt at man som nyfødt kan gråte ved å trykke på en knapp. Det er også småsjarmerende at man sier «dadda» ved å trykke på samme knapp når man er tre år, men hva pokker har det å gjøre med et godt rollespilldesign? Jeg kan ikke se for meg at designerne tenker på denne måten, for da kommer vi på feil fot med en gang, og jeg kan sverge på at utvikleren av Fallout 1 og 2, Interplay, vrir seg i Linux-partisjonen sin.

Pip-boy 3000 gir deg all informasjon du behøver.
Pip-boy 3000 gir deg all informasjon du behøver.

Til tross for at barndomsberetningene du spiller i det tidlige stadiet av Fallout 3 er seige og langtekkelige, setter de en fersk spiller godt inn i konseptet. Du introduseres gradvis for nye ting, og sekvensen hvor du har blitt ti år og fått din egen Pip-Boy 3000, en personlig datamaskin koblet til armen din, er på mange måter spillets første klargjøring av hvilken sjanger vi er innenfor.

På dette tidspunktet starter spillet å introdusere deg for dialog. Fallout 3 har som mange andre rollespill et dialogtre som lar deg velge hvordan du skal respondere på hva andre figurer i spillet sier til deg. Du kan hele tiden velge mellom flere alternativer, og det fremgår godt hva som er intensjonen med de fleste. Skal vi tro Hines, har dialogtreene ingen betydning for karakterutviklingen din i spillet. De forskjellige dialogmulighetene er bare for å la spilleren spille som han selv vil og fremprovosere reaksjoner fra andre figurer.

Stor ståhei for ingenting?

Nok en gang blir jeg litt betenkt. Et dialogtre som bare er til for syns skyld? Er manuskriptet så morsomt at de ikke trenger å knytte konsekvenser for karakterutvikling opp mot valgene dine? Er hele denne funksjonen i utgangspunktet bare overfladisk?

Det som siden skjer er at du får opplæring i våpen og hvordan kamp fungerer i spillet. Du må ta testen G.O.A.T.(Generalizied Occupation Attitude Test), som lar deg avgjøre hvilke tre evner du vil skal være dine beste fra starten av, og kan videre fylle på disse etterhvert som du går opp i erfaringsnivå. Det aller siste som skjer i denne opplæringsmodusen er at du som nittenåring finner ut at faren din har forlatt hvelvet, noe ingen har gjort på 200 år, og med det starter ditt eventyr for fullt.

V.A.T.S.-systemet lar deg angripe fienden der det trengs.
V.A.T.S.-systemet lar deg angripe fienden der det trengs.

Fallout 3 kan spilles i første- så vel som tredjeperson og ved første øyekast ligner kampsystemet på den moderne sorten, slik vi finner den i for eksempel Mass Effect. Det minner mye om et tradisjonelt skytespillsystem, men Fallout har også en viss dybde til det. De som husker Star Wars: Knights of the Old Republic, vil også huske et system hvor man kunne fryse kampene og få tid til å bestemme hva som skal gjøres, og spillet slekter ganske kraftig på dette.

Du kan hele tiden fryse kampen, og V.A.T.S-systemet på Pip-boyen gir deg informasjon om sannsynlighet til å treffe fienden på forskjellige steder. Du kan også «programmere» inn hvor du vil at salvene dine skal gå, og dette bruker hendelsespoeng. Dette virker som et stykke flott design, hvor man kun har et visst antall poeng fra en regenererende pott til bruk, slik at det ikke skal lønne seg å stå i den fryste modusen hele tiden.

Avskyelig pent

Spillet ser veldig pent ut, og med en gang du kommer ut av hvelv 101 er det en stor og detaljert verden som møter deg. Fiendene, enten de tilhører noen av de krigende fraksjonene eller bare er monstre utsatt for radioaktiv stråling over lengre tid, er alle frastøtende, slik at det nesten føles som om du har vært i et hvelv hele ditt liv.

Det som også tydeligvis har vært utsatt for lengre tids radioaktiv stråling, er det visuelle grensesnittet. Det er et stort misforhold mellom artisteriet i visuelt design, de flotte, detaljerte områdene og hvordan spillet gir deg informasjon på skjermen. En gyselig grønnfarge, kjedelige menyer og målere var noe av det som irriterte meg mest når jeg fikk se spillet. Vi er i 2008. Jeg forventer at et spill som skal formidle mye informasjon i form av tekst og målere, pakker dette inn så godt som mulig. Hvis man gjør spilleren passiv, må man sørge for å gjøre hans tid så interessant og funksjonell som mulig.

Headshot i hodet!
Headshot i hodet!

Det vil være 20 erfaringsnivå i spillet, og for en hovedoppdragstid på rundt 25 timer er det kanskje nok, ettersom du gradvis vil få flere poeng å legge til de ulike evnene dine. Dette systemet virker godt gjennomarbeidet. Du skal kunne føle at du gradvis blir bedre, og det er mye du kan ta deg til og modifisere, både i form av egne ferdigheter, våpen og lignende.

Hvem er dette spillet til? Dette er et spørsmål som falt ned i hodet mitt etter at Hines var ferdig med fremvisningen sin. Det later ikke til å være et spill til de som tradisjonelt har spilt Fallout, da jeg tenker meg at flesteparten av dem er ganske harde PC-spillere. Fallout 3 er betydelig mer «konsollifisert». Det er godt mulig Bethesda klarer å favne over en større gruppe spillere med dette, men de skal passe seg for å marginalisere de som elsket de forrige spillene.

Konklusjon

Fallout 3 ser ut til å bli et bra rollespill fra utvikleren som gav oss Oblivion, men jeg får fornemmelsen av at spillet har svært lite å gjøre med sine forgjengere hvis man ser bort fra navnet. Det virker som et rollespill som er ganske typisk i tiden. Det nærmer seg skytespillsjangeren og later til å være i overkant hjelpsom ovenfor spilleren.

Jeg skal ikke karikaturtegne Muhammed på veggen her, for med en gang jeg ser videoene og konseptet som Bethesda driver med, ser jeg også at disse menneskene kan jobben sin. Jeg håper bare de også klarer å omsette all kreativiteten i godt spilldesign, for jeg gleder meg til å se mer.

Kommentarer (50)

Forsiden akkurat nå

Til toppen