ANMELDELSE: Alan Wake
Anmeldelse

Alan Wake

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert på nettstedet Spillverket, og er ikke skrevet av redaksjonen i Gamer.no. Spillverket ble slått sammen med Gamer.no den 12. januar 2011, og vi har lagt ut artikkelarkivet som en tjeneste for gamle og nye lesere. Les mer

Alan Wake har vært på spillnerdenes lepper helt siden utvikler Remedy løftet på teppet første gang helt tilbake i 2005. En spennende historie og nydelig grafikk fanget interessen vår før vi i det hele tatt visste at Microsofts neste konsoll skulle hete Xbox 360. Sniktitten fra 2006 vitner om at spillet har gjennomgått store forandringer gjennom sin fem år lange fødsel. Endelig tar Herr Wake steget inn i skyggene, og det stemmer det de sier – den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Se også: Trailer fra Alan Wake

Vår ufrivillige protagonist nyter kjendislivet som en svært vellykket forfatter da den fryktede skrivesperren setter inn. Ett år blir til to, og frustrasjonen begynner å tære på ekteskapet til konen Alice. Til slutt bestemmer de seg for å legge bylivet bak seg og ta en velfortjent ferie i den idylliske og helamerikanske fjell-landsbyen, Bright Falls.

Drømmeferien som skulle være redningen for karrieren og ekteskapet utvikler seg allikevel fort til å bli deres verste mareritt når Wakes mørkeredde kone på mystisk vis forsvinner. Før han vet ordet av det lever Wake ut hendelsene i et ondsinnet manus han selv har skrevet, men ikke husker.

En hyllest til "Richard Bachman"

Det er ingen tvil om hvor manusforfatter Sam Lake tar inspirasjonen sin fra. Stephen King er en av vår tids mest suksessrike grøsserforfattere, og denne psykologiske action-thrilleren av et spill, refererer både til han direkte, men også til flere av hans romaner, deriblant Misery og The Shining. Og la det være helt klart – Alan Wake er en uhyggelig opplevelse som vil gjøre grøssens konge stolt, og hekte spilleren fra start til slutt.

Er det noen der?
Er det noen der?

Uten å avsløre for mye av historien kan jeg fortelle at ondskapen selv har våknet i Bright Falls. Sjelden har jeg opplevd en slik atmosfære i noe spill – det er som om mørket selv manifesteres og har sin egen agenda. Luften er tung og kan skjæres med kniv. Lommelykten er din eneste og beste venn i den bekmørke skogen, så hva du enn gjør – ikke glem batteriene.

Historien fortelles episodisk som en forlengelse av kortfilmene som utgjør prologen på Brightfalls.com. På veien gjennom marerittet vil du sveve mellom fantasi og virkelighet – drøm og mareritt. Dette i samarbeid med selve premisset om at du lever ut hendelsene i et manus skrevet av deg selv, bidrar til en fantastisk troverdig og engasjerende opplevelse. På mange måter minner det om de filmatiske Uncharted-spillene, men i en helt annen sjanger.

Anmeldelse: Uncharted 2: Among Thieves (PS3) - Dette spillet må du få med deg!

En svært artig vri er at bitene av manuset du lever ut er spredd rundt i skog og falleferdige skur. Enkelte av disse serverer små frampek i historien som noen ganger virker som rene spoilere. Andre ganger er de tatt helt ut av kontekst og gir deg flere nye spørsmål enn de gir svar på. De beste er allikevel de mest ondsinnede sidene som befrier oss litt fra den velbrukte "BØ! Nå skvatt du, tenker jeg!?" Du har en anelse om hva som kan komme til å skje og du vet du kommer til å få panikk. Problemet er at du ikke vet akkurat når du begynner å skrike som en liten jente der du vifter forgjeves med kontrolleren.

Følelsen av å ha overlevd en bekmørk skog full av ondskap og endelig se et ensomt lys i det fjerne. Beholdningen av batterier og ammunisjon er faretruende lav, men der borte venter redningen – et sted å puste ut og lade opp før neste utfordring. Stadig på utkikk etter farer tillater jeg meg endelig å slappe av i det jeg nærmer meg redningen. Det er bare snakk om meter nå, og alle mine bekymringer svinner hen i det lyspæren med et blafrer, og slokner. Skogen våkner rundt meg, og hårene på armen reiser seg. "Pokker..."

Eg kjenner deg på skuggen

Mørket er din største fiende, og den er over alt. Fiendene i dette spillet, såkalte Taken, er mennesker som er blitt besatt av ondskapen. Vanlige våpen biter ikke på disse da de er omgitt av en svart skygge som kun kan bekjempes med lys. Som oftest må du ty til den trofaste lommelykten og fjerne denne skyggen før du kan fyre av et par velplasserte skudd. Andre ganger er du kanskje så heldig å snuble over et nødbluss eller en sjokkgranat som kan gjøre litt kortere prosess av utøyet.

Poltergeist! Aaaaahh!
Poltergeist! Aaaaahh!

Disse kampene kan bli i overkant hektiske med en puls som for lengst har sagt fra seg alt som kan ligne på hvile. Er du ikke på tå hev vil de fort flanke deg, komme mot deg fra alle kanter og lett sende deg videre til de evige jaktmarker med tre-fire slag. Både batterier og ammunisjon kan være mangelvare, noe som er med på å mate den voksende panikken i disse svært tilfredsstillende kampene. Heldigvis er kontrollene enkle og presise, noe som gjør Alan Wake til et forholdsvis tilgjengelig spill.

Kommentarer (19)

Forsiden akkurat nå

Til toppen