ANMELDELSE: Crash Bandicoot N. Sane Trilogy
(Bilde: Espen Jansen/Gamer.no)

Det lages ikke plattformspill som dette lenger

Nyutgavene av de originale Crash Bandicoot-spillene er djevelsk vanskelige og enormt engasjerende.

Spill som Tekken, WipEout og Ridge Racer var kanskje med på å etablere den originale PlayStation-konsollens dominans på konsollmarkedet på slutten av nittitallet, men det var først i 1996, med lanseringen av Crash Bandicoot, at Sony fikk sin helt egen maskot. Og det var da det virkelig tok av.

Den lurvete punggrevlingen var spenstig, fargerik og jovial, og viste seg raskt å være en figur som kunne gå i tottene på Super Mario.

Det var derfor ingen som lot seg overraske over at spillutvikler Naughty Dog holdt koken gående i tre herlige spillår. I løpet av disse årene fikk vi først og fremst servert tre fantastiske plattformeventyr, og det er disse tre — Crash Bandicoot, Crash Bandicoot 2: Cortex Strikes Back og Crash Bandicoot: Warped — som har blitt pusset opp og skal gis ut på nytt i 2017.

Så var vi her igjen, da.
Så var vi her igjen, da. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Om og om igjen

Nå, som den gang, handler Crash Bandicoot hovedsaklig om én ting: pinlig presise plattformsprang. Det har seg nemlig slik at den titulære punggrevlingen har mange høner å plukke med det onde, verdensdominerende geniet Neo Cortex, og for å redde dagen er man selvfølgelig nødt til å hoppe, sprette og tjo-og-heie seg gjennom en enorm håndfull fargerike spillbrett.

Hoppingen foregår stort sett i tre dimensjoner, men skiller seg fra konkurrentene ved å utelukkende by på lange, rette og ganske så lineære nivåer. Crash løper nemlig nesten alltid rett fra eller rett mot kameraet — senere i serien viker utviklerne riktignok mer og mer fra denne formelen, men det blir liksom aldri like åpent som Super Mario 64.

Dette trenger imidlertid ikke å være en negativ ting. Tvert imot gir den ekstra lineariteten hvert brett et utrolig klart fokus, og det til tross for at det samtidig er enormt mye å se og gjøre underveis: Fiender skal beseires, epler (også kjent som «wumpa-frukt») bør plukkes, bokser knuses, plattformer skal forseres, og jaggu finnes det ikke en og annen hemmelighet langs veien også.

Det er ekstremt mye å ta seg til på tvers av disse tre spillene.

Generelt sett er det derfor ekstremt mye å ta seg til på tvers av disse tre spillene.

Edelsteiner fungerer som spillets lokkemiddel for å lure spilleren utenfor allfarvei, og for å se rulleteksten fly over skjermen trenger man bare å samle en brøkdel av spillets utplasserte juveler. Noe av moroa, og en stor del av den utrolige gjenspillingsverdien disse spillene har, er da å gå tilbake for å lete etter hemmeligheter, samle samtlige bokser i hvert nivå og å forsøke å slå de forskjellige tidsrekordene.

Sistnevnte tvinger deg til å fullføre et brett uten å dø, på kortest mulig tid, og det kan fort bli ganske så vanedannende. Dette er kanskje spesielt takket være de nye topplistene, som lar deg konkurrere med venner og fiender om hvem som kan ta seg raskest gjennom hver eneste bane.

Krystaller... Selvfølgelig.
Krystaller... Selvfølgelig. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Djevelsk vanskelig

Akkurat dette er likevel ikke alltid like lett, for Crash Bandicoot-spillene (og da spesielt det aller første) er djevelsk vanskelige til tider. Du la kanskje merke til hvordan jeg presiserte at spillenes plattformsprang var av den «pinlig presise» typen tidligere i anmeldelsen, og det er nettopp dette som gjør opplevelsen til litt mer enn en vanlig plattformtur i parken.

Nytt av året er at man kan spille som Coco på tvers av nesten samtlige brett i trilogien.
Nytt av året er at man kan spille som Coco på tvers av nesten samtlige brett i trilogien. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Crash er riktignok lett å kontrollere, og spillene føles på ingen måte som om de er 20 år gamle — man hopper, løper og sklir som om det er de enkleste tingene i verden, og den nye muligheten til å også styre alt med den venstre analogspaken kommer godt med.

«Problemet» ligger da i selve nivåene, som til tider krever enorm presisjon — noen av de siste brettene i originalspillet (hvor man blant annet må ta seg fram over en spinkel hengebro som faller fra hverandre bare man ser stygt på den), er en leksjon i fandenivoldsk plattformhistorie. Det lages nesten ikke spill som dette lenger.

Til tider blir det i overkant slitsomt, og i løpet av de tre dagene jeg har fått tilbringe med Crash Bandicoot N. Sane Trilogy har det haglet flere ukvemsord her i huset enn det som godt er, men det blir likevel aldri mer enn et «problem» i hermetegn. Det er nemlig noe herlig forfriskende med et skikkelig vanskelig plattformspill, og når det heller ikke skyldes spillets styring, men i stedet dine egne, manglende ferdigheter, er dette noe jeg godt kan leve med.

Dette er kanskje helvete på jord, men likefremt et helvete jeg kan leve med.
Dette er kanskje helvete på jord, men likefremt et helvete jeg kan leve med. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Uhyre lekkert

Til sist kan man heller ikke snakke om Crash Bandicoot uten å nevne det audiovisuelle. De spennende nivåene, den herlige musikken og den fargerike hovedpersonen var jo tross alt det som var med på å gjøre spillene berømte i utgangspunktet, og det gleder meg å se hvor elegant det hele fremstår også i 2017.

Oppusserne i Vicarious Visions har med andre ord gjort en glimrende jobb — dette er langt fra en simpel oppskalering, og det synes virkelig i det endelige produktet.

Spillene er gjennomgående vakre, fra aller første sekund langs N. Sanity Beach i originalspillet, til middelalderslott og orientale tigerløp i Crash Bandicoot: Warped. Alt er rett og slett uhyre pent, enten det er snakk om figurer, nivåer, epler, bokser eller bare en forbasket gresstust som danderer siden av spillbrettet. 

Crash Bandicoot: Warped er det mest varierte spillet i serien, og således også undertegnedes favoritt.
Crash Bandicoot: Warped er det mest varierte spillet i serien, og således også undertegnedes favoritt. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Én sekvens som virkelig imponerte undertegnede, var sjefsfiendekampen mot Pinstripe Potoroo, hvor skuddene fra den hardbarka mafiasjefens maskingevær lyste opp punggrevlingens pels på en utrolig vakker måte. 

Det eneste jeg virkelig savner, er større variasjon på tvers nivåer. Det er riktignok mange forskjellige steder å besøke i løpet av de tre spillene, men innad i hvert spill er det litt for lite variasjon. Den samme tematikken brukes gjerne på tvers av flere brett etter hverandre, og det er bare så mange jungel- eller snøbaner jeg kan løpe gjennom på kort tid før jeg må vende nesa mot noe helt annet. 

Da er det selvfølgelig flott at man når som helst kan bytte til et annet spill i trilogien, men det er likevel en ganske stor overgang mellom de tre forskjellige. Spesielt hvis man bytter fra det tredje spillet i serien til det aller første, vil man merke hvor langt Naughty Dog kom på de tre årene. Ikke bare er nivåene større og mer varierte, men rent spillmekanisk er man også utstyrt med mange flere hjelpemidler. Det blir et litt brått hopp til tider, men det ødelegger likevel ikke nevneverdig for helhetsinntrykket. 

Kampen mot Pinstripe Potoroo er visuelt imponerende.
Kampen mot Pinstripe Potoroo er visuelt imponerende. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Konklusjon

Crash Bandicoot N. Sane Trilogy er et herlig gjensyn med noen av nittitallets beste plattformspill. Samlingen både ser og høres særs godt ut også i 2017, med vakker, ny grafikk, stemningsskapende musikk, og nivåer som byr på utrolig mye spenning og moro.

Rent teknisk er det derfor lite å klage på i N. Sane Trilogy. Man hopper og spretter som aldri før, og det at noen av nivåene er djevelsk vanskelige, det er rett og slett noe som bare hører med til fordums plattformspill – det er nesten litt forfriskende å bli skikkelig forbanna på det som i utgangspunktet er et spill for både små og store barn. Da føles det desto bedre når man omsider overrumpler hindringene som står i veien.

Det er vanskelig å ikke å storkose seg med Crash Bandicoot N. Sane Trilogy.
Det er vanskelig å ikke å storkose seg med Crash Bandicoot N. Sane Trilogy. Bilde: Espen Jansen/Gamer.no

Variasjon er kanskje det eneste denne samlingen virkelig sliter med – flere av temaene blir dratt litt for langt på tvers av de forskjellige spillene, og det er begrenset hvor mange forskjellige ting man kan løpe fra (enten det er kampesteiner, isbjørner eller dinosaurer), før man må gjøre noe helt annet. Dette går merkelig nok ikke på bekostning av gjenspillingsverdien, og jeg ser for meg at N. Sane Trilogy er en spillsamling som kan holde mange svært opptatt gjennom hele sommeren.

Det er rett og slett bare veldig gøy å kunne oppleve disse spillene på denne måten. Det er en grunn til at Crash Bandicoot ble Sonys maskot på nittitallet, og det var fordi spillene enkelt og greit var utrolig artige å spille. At det samme skulle gjelde i 2017, var det kanskje ikke så mange som hadde forutsett – undertegnede var faktisk litt skeptisk da de aller første bildene fra denne nye samlingen dukket opp, men de bekymringene viste seg å være helt unødvendige. 

Nei, dette er bare god, gammeldags plattformkos, og det gleder mitt smågamle spillhjerte enormt.

Siden nittitallet har Sony introdusert oss for mange flere plattformhelter, og vi anbefaler derfor at du også blir bedre kjent med Ratchet, Sly og Sackboy. Og så må vi selvfølgelig ikke glemme Naughty Dogs egen Jak.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Disse herlige nyutgavene byr på spenning, utfordrende plattformsprang og solid spillglede."

Crash Bandicoot N. Sane Trilogy   Les mer »

Kommentarer (13)

Forsiden akkurat nå

Til toppen