Tenk fort. Hvor mange timer har du i en uke som ikke er jobb, soving, kjøring til korps og speider'n, leggetid for barn, pendling, klesvask, matlaging, insomnia, kvalitetstid med din kjære, trening og så videre?
Nå varierer det veldig hvilken livssituasjon og livsfase leserne av denne sida er i, men om man tar statistikken for gameres alder er det ikke vanskelig å anta at en stor andel har fulltidssyssel og en stor andel har barn. I tillegg skal man altså få tid til hobbyen sin – i dette tilfellet kulturkonsum.
For dem som har film eller litteratur som hobby er det kanskje vanskelig, men like fullt mulig å få med seg hva nå enn de regner som «pensum» det året. Kanskje se seg gjennom nominerte til Cannes og Oscar og store nye utgivelser i deres valgte sjanger, enten det er skrekkfilm eller Bollywood. Å lese seg gjennom favorittene til årets nobelpris, NY Times bestselgerliste eller de nominerte til Nordisk råds litteraturpris er logistisk mulig å kombinere med et vanlig arbeids- eller familieliv.
Det er ikke tilfellet med TV-serier. Om du for eksempel skal se alle stor-seriene fra «TV-seriens gullalder» de siste to tiårene, fra True Blood, via The O.C., Game of thrones, The Wire, Orange Is the New Black, House of Cards, Walking Dead og alle de andre – så ville du ikke hatt tid til å spise eller sove.
Og hva med spill?
Så kommer vi til spill. Der de store utgivelsene, særlig i visse sjangre, ikke sjelden har en hovedhistorie du må bruke 50–100 timer på. Et par nylige eksempler er Baldur's Gate 3 (anslått 60 timer for hovedhistorien) eller Elden ring (det samme). Men mange av oss knoter rundt mer enn det, eller starter igjen midt i. I realiteten er Elden Ring en 50 prosent stilling i en måned. Og la oss ikke starte med kosespillene som Dreamlight Valley. Det er ikke rart gaming-hobbyen kan føre til litt friksjon i hjemmet, om man ikke har klart finne en «Player 2».
Dette er egentlig ikke noe nytt, de eldre av oss husker tiden «da spill var vanskelige». Vanskelighetsgraden var en tiltenkt del av spill som skulle få plass på en floppy. Du kunne ikke lage enorme spill av rene lagringsplass-hensyn. Så for å tyne ut spilltida og gi folk verdi for pengene, måtte de ta lenger tid å komme gjennom. Men i floppyens tid kom det ikke ut et uoversiktlig antall spill i året. Og de hadde ikke spillere med noen gigabyte internetthastigheter til nedlasting eller streaming med Game Pass.
Steam har en hendig «hours played»-statistikk øverst på spillets startside. I World of Warcraft kan tørrlagte spillere ta en rask «/played» på sin hovedfigur for antall timer brukt bare på akkurat den figuren. Det er en slags blanding av stolthet og skam i den der.
Vi har en del formildende faktorer for dem av oss med 500 timer i ett spill. Skyrim kom ut i 2011. Du skal ikke ha mange timene i hver sommerferie de siste 13 åra for å klare å bikke et imponerende tall.
Du kan kjøre noen strategier. Velge deg ut et par i året. Bli en sjangerspiller og holde deg til storstrategi eller de viktigste japanske rollespillene. Eller velge deg ett spill og være i det spillet. La timene gå i Stellaris. Eller bare drive med små rare indiespill som det ikke tar lang tid å komme gjennom, men som gir verdi for pengene i at de ikke koster 600 kroner. Når spillet kanskje tar fire timer, men koster det vi ser på som lommerusk, så får vi ganske mye utbytte målt i gøy per krone.
Men tilbake til «pensum». Om du er av typen som i alle fall skal gjennom noen prisvinnere, så utgjør de nominerte og vinnerne fra BAFTA-prisen 2024 – i utvalgte kategorier som for eksempel Players Choice, nykommere og Game Beyond Entertainment – en heftig mengde timer du må legge ned.
Som en liten avsporing: Å følge med på prisutdelinger kan føre til at du finner noen små skatter du aldri ville hørt om ellers.
Det er ikke rart at så veldig få faktisk runder spillene i bibliotekene sine. Du rekker ikke bli ferdig med ett storspill før et nytt kommer ut. I alle fall ikke om du fortsatt spiller en og annen runde Civilization i tillegg.
Så tilbake til spørsmålet:
Hvor mange timer i døgnet?
