ANMELDELSE: Prey
(Bilde: Bethesda)

Skummelt, fascinerende og vellaget

Romeventyret til Morgan Yu er ikke akkurat en dans på roser.

En ting jeg setter pris på, uavhengig av om det er film, tv eller bøker, er bygging av et univers. Jeg lar meg alltid fascinere av historiene som fortelles i et helt nytt univers, eller trådene man drar med seg fra vår historie inn i en alternativ virkelighet. 

I et spill som Prey, som er mer eller mindre helt åpent, står man som spiller helt fritt til å utforske universet som man selv vil. Jeg digger å kikke i hver krok, lete fram alle notater og bøker, høre på lydbånd og alt annet som gjør at bakhistorien til situasjonen man befinner settes i sammenheng med settingen, eller at motivasjonene til en av figurene blir litt tydeligere.

Ting er ikke alltid det de ser ut til å være

Det første og eneste slagvåpenet ditt.
Det første og eneste slagvåpenet ditt. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

I både Dishonored, og spesielt i Dishonored 2, gjorde Arkane stor flid i å fortelle gjennom nivådesign og miljøet man beveget seg i, samt å gi spilleren frihet til å tolke og skape sine egne historier basert på scener og informasjon gitt utenfor den «vanlige» historiefortellingen.

Prey, som er utviklet av det Lyon-baserte studioet til Arkane (som for øvrig ikke lagde Dishonored-serien), spinner en interessant og god fortelling der du spiller som Morgan Yu. Du befinner deg på en romstasjon som heter Talos I, og ting er definitivt ikke helt som de burde være. Og akkurat det er også litt av det som fascinerer mest ved hele historien til Prey, at ting kanskje ikke alltid er det de ser ut til å være.

I løpet av den første timen presenteres det flere tvister på det du trodde var sant, og usikkerheten rundt hvem som lyver, hva som er rett og galt, og hvem man burde stole på går igjen i løpet av hele spillet. Til tross for at de slemme presenterer seg ganske tidlig, får du mer enn nok informasjon som gjør at svart og hvitt blir mer og mer grått utover i spillet.

Om «input lag»

Det har blitt meldt flere steder om «input lag» i Prey, og da spesielt på konsollversjonen. Vi har testet PC-utgaven i denne anmeldelsen, og har ikke merket noe til dette problemet der. Vi har likevel sjekket PlayStation 4-versjonen, og har opplevd de samme problemene som andre har meldt om. 

Historien er både interessant og god, og det alternative universet og historien som fortelles er bra. Tvetydigheten som følger alle personer, det at man aldri helt kan stole på noen, hadde en god effekt på meg. I tillegg til hovedhistorien har utviklerne også laget mange sideoppdrag, der man får sett og hørt andres skjebner og hva som skjedde mellom andre ansatte da tragedien inntraff. 

Det skjuler seg mange gode fortellinger i sideoppdragene, med både humor og tragedie, og dette er noe jeg anbefaler alle å utforske. I tillegg til dette er historiefortellingen i miljøet blant spillets store styrker. Det å ta seg tiden til å utforske, lese på tavler og se etter historiene og skjebnene som har inntruffet på romstasjonen er blant spillets aller beste aspekter. Dette gjør Arkane skikkelig bra.

Mye å utforske

Det ser kanskje pent ut, men ikke stol på noen ting.
Det ser kanskje pent ut, men ikke stol på noen ting. Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Talos I er en stor romstasjon, og etter introduksjonen er store deler av den åpen for utforskning. Spillet har en lineær historie, men du kan i prinsippet gå nesten hvor du vil. Det finnes dører og ganger som er sperret, der du enten trenger en kode, eller en eller annen oppgradering for å komme inn, men du bruker akkurat så lang tid som du måtte ønske på vei mot målet.

Denne friheten fører også til at man går litt fram og tilbake i spillet. Du må flere ganger tilbake til plasser du har vært, enten fordi noe har skjedd der, eller fordi du har skaffet deg en evne som gjør at du når plasser du ikke greide tidligere. Historien i spillet legitimerer dette i de aller fleste tilfellene, og det er heller ikke redd for å variere fiender og fiendeplassering i et område du trodde de hadde renset.

Kampsystemet fungerer greit i Prey, men det er nok spillets svakeste side. Nærkamp er det som skiller seg ut. Det blir for upresist, og det er vanskelig å få en god følelse på rekkevidden man har. I likhet med Dishonored-spillene spilles også Prey fra et førstepersonsperspektiv, og det har mye av den samme følelsen i kampsystemet sitt. I tillegg til slagvåpen, plukker du opp en rekke forskjellige skytevåpen og et par kule granater, og jeg byttet ofte mellom de ulike våpentypene. 

Vil du komme inn?
Vil du komme inn? Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Dette holder kampene varierte, og jeg tilpasset hele tiden tilnærmingen min til kamp basert på fiendetype, hvor mye ammunisjon jeg hadde tilgjengelig, og om jeg hadde mulighet til å snike meg forbi uten å bli sett. Sniking er en stor del av spillet, og det samme er det å løpe fra fiender, i hvert fall i den første halvdelen av spillet. Du er ikke en superhelt, og med begrenset tilgang til våpen og ammunisjon er det lurt å velge kampene med omhu.

Ikke det nei...
Ikke det nei... Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Utover i spillet blir dette et mindre problem, men spesielt de første 8-10 timene var ganske nervepirrende, og jeg følte meg ikke alltid veldig stor der jeg snek meg vei gjennom ulike «Typhon»–skapninger, som er romvesenene som har skapt kaoset på romstasjonen. Disse kommer i mange ulike former, og har alle sine styrker og svakheter. «Mimics» er de svakeste, og mest vanlige, men dette er også den typen som kan ser ut som en kopp, en telefon eller hva som helst annet, og som hopper opp i ansiktet ditt akkompagnert av plutselig høy musikk. Jeg hater «mimics» med en intensitet jeg ikke har kjent på lenge.

I know Kung Fu

Fiendene blir sterkere og tøffere jo lenger du kommer, men det blir også du takket være en rekke oppgraderinger du kan gjøre. I tillegg til å oppgradere deg selv rett inn i øyeeplet, bokstavelig talt, med «Neuromods», kan du også oppgradere både utstyr og våpen slik at du både tåler og gjøre mer skade. Det finnes mye snacks å velge mellom, og måten evnene er delt inn på, og hvordan fokus på den ene siden påvirker hvordan sikkerhetssystemene på romstasjonen ser deg, oppfordrer til flere gjennomspillinger. Også dette er ganske likt Dishonored-spillene, der man har ulike måter å fullføre spillet på.

Hva er vel en romstasjon uten en bar?
Hva er vel en romstasjon uten en bar? Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

I tillegg til at du kan bygge figuren din litt som du selv ønsker, gir også nivådesign, samt en rekke hendelser i løpet av historien, gode grunner til å spille igjennom på nytt. Til tross for at man kjenner til hovedhistorien er det mye man kan gjøre annerledes i en ny gjennomspilling, og dette er noe jeg liker veldig godt med Prey. 

Jeg liker også den visuelle stilen godt, og får en følelse av litt gammeldags science fiction når jeg utforsker romstasjonen. De få menneskene man møter underveis som lever har en velkjent Arkane-stil over seg, men det fungerer godt til universet. Rent teknisk har jeg ikke hatt noen problemer med PC-versjonen. Den kjører stabilt og bra, og kontrollene fungerer både med mus og tastatur og kontroller.

Konklusjon

Prey er et solid og underholdende spill. Det er først og fremst historiene i spillet som er verdt å oppleve, og da både hovedhistorien, samt mange av de gode sideoppdragene i spillet. Man får hele verden snudd på hodet flere ganger i løpet av spillet, og jeg fullførte spillet med en konstant iboende skepsis til det alt og alle prøvde å fortelle meg. Forfatter Chris Avellone har, sammen med Arkane, skrevet en god fortelling, der man aldri helt vet hvem som er på din side eller ei.

På tide å løpe!
På tide å løpe! Foto: Gøran Solbakken/Gamer.no

Historien blir formidlet på en bra måte, med solid stemmeskuespill, både hos hovedfigurene og andre personer. Den omgivelsesbaserte historiefortellingen er Arkane veldig flinke til, og det er mye gøy å finne både på notater, tavler og rundt omkring i områdene man utforsker.

Kampsystemet fungerer bra, men er samtidig spillets svakhet. Nærkampene kjennes unøyaktige, og det er vanskelig å få en god følelse når og oversikt når man må slåss. Skytingen er bedre, og det er god variasjon i fremgangsmåte i forhold til fienden man står ovenfor.

Romvesenene er varierte og til tider ganske så skumle. Man er ingen supermann i Prey, og det å snike seg rundt fiender, eller løpe fra de hvis man blir sett, er en helt legitim og til tider eneste løsningen man har. Det er balansert på en god måte, og jeg følte alltid at jeg hadde både en eller flere løsninger å velge mellom.

Prey kjennes ut som en god blanding av System Shock, Dishonored og BioShock, og selv om det ikke gjør veldig mye nytt, gjør det tingene sine veldig bra.

Dersom du vil mimre litt, og synes Prey virker interessant, kan du lese vårt tilbakeblikk på System Shock 2

Vurdering

"Selv om det ikke gjør veldig mye nytt, gjør det tingene sine veldig bra."

Kommentarer (12)

Black Week

tirsdag

Følg alle tilbudene på Gamer.no

Vi har oversikten over alle de beste gaming-tilbudene under hele Black Week og Black Friday.

Se alle tilbudene

Forsiden akkurat nå

Til toppen