ANMELDELSE: Sackboy: A Big Adventure
(Foto: Sony Computer Entertainment)

Utrolig sjarmerende plattformspill som ikke når helt opp

Sackboy: A Big Adventure ser og høres fortreffelig ut, men lite annet klaffer.

I et lanseringsutvalg som domineres av Demon's Souls og Spider-Man: Miles Morales, er det nok lett for mange å overse Sackboy: A Big Adventure når man er på jakt etter spill å teste på nye PlayStation 5. Markedsføringen for den lille strikkemaskotten har ikke helt den samme tyngden som «deng demoner mens du piskes av et spill som hater deg» eller «mer Spider-Man – ja, det spillet du likte i 2018». 

Men det handler nok om å ha noe å by på til forskjellige grupper. Som eneste Sony-produserte spill myntet på 7-åringene, står Sackboy ganske alene på den nye konsollen, mens de to andre tar sikte på å tilfredsstille de som er 16 år eller eldre. 

I det minste er forsøket bedre enn PlayStation 4-spillet Knack, som prøvde å fylle et lignende rom da PlayStation 4 ble lansert. Dessverre treffer spillet likevel ikke blinken helt.

Vellykket sjarmoffensiv

Nuskenusk! <3 Foto: Audun Rodem, Gamer.no

La oss ta det positive først: Sackboy: A Big Adventure er nydelig. I likhet med sine tidligere eventyr omringes plattformhelten av en verden som ser ut som noe kunst-og-håndtverkslæreren din har snekret sammen etter oppskrift fra et prisvinnende designbyrå. Søte pappfigurer, tøy og tekstiler går hånd i hånd for å bygge opp figurer og en verden som ser tilnærmet ekte ut, men samtidig leken og full sjarm. Sackboy selv er så høyoppløselig at jeg så å si kjenner de mikroskopiske løse ulltrådene på kroppen hans klø meg i nesa. 

Man kan selv kle opp Sackboy i utallige kostymedeler som man finner underveis, med en stor variasjon i hodeplagg, kjoler, briller og andre ting. Det finnes kostymesett, men de fleste vil nok finne mest glede i å klaske sammen en hårreisende frisyre, et par solbriller og et eller annet absurd plagg under der igjen. 

Alt er temmelig nusselig og uskyldig, noe som også gjennomsyrer den fortreffelige musikken og lydene rundt Sackboy. Funky og godt instrumentert musikk komplimenteres av lydeffekter som passer perfekt til sjarmoffensiven som tekstilene og pappfigurene byr på. I enkelte brett synkroniseres fiender, venner og plattformer til popmusikkspor fra alt fra David Bowie til Bruno Mars, noe som også funker godt i tandem. Det har blitt gjort før (hallo Rayman Legends), uten at det gjør mye for å dempe effekten.

Onde Vex. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Det uskyldige ytret passer også den litt tynne fortellingen som legger bakteppet for eventyret her. Onde Vex, som minner om en barnevennlig blanding av Joker og Scarecrow, ønsker å ødelegge Mekkeland, og har tatt samtlige av Sackboys sekkevenner til fange i en arbeidsleir. Dermed er det opp til Sackboy å sette en stopper for planene til Vex, og redde både verden og sine venner. På ferden gjennom de fem-ish verdensområdene møter Sackboy flere følgesvenner som hjelper ham, som alle er småsjarmerende, men har lite scenetid.

I all hovedsak er historiesekvensene rimelig korte, enkle, og godt animerte. Det hele er syltynt, men ikke nødvendigvis dårlig – bare kjedelig. Alt det gjør er å skape en kontekst for å lose oss gjennom fem verdener av ulike tema, med et dusin brett i hver verden. 

Tradisjonell plattforming, men treg spillfølelse

Målet i brettene er å komme seg fra start til slutt, og samle halv-gjemte drømmekuler på veien. For å låse opp det siste brettet i hver verden, trenger man et gitt antall slike kuler, noe som gjør at man av og til må traske baklengs på verdenskartet for å ta en ekstra innsankingsrunde gjennom enkelte brett. Dette er en velkjent plattformspillstruktur som både Rayman og Mario har sementert i sjangeren for lengst. 

  Foto: Audun Rodem, Gamer.no

I tillegg sanker man to andre ting: små lyskuler og gullbelagte kuler. Lyskulene telles opp på tampen av hvert brett, og dersom man har nok av dem belønnes spilleren med nye kostymedeler til Sackboy. Gullkulene kommer til bruk i handelsstasjoner som ligger på verdenskartet i hver verden, der kan byttes inn i hele kostymer eller kostymedeler. Enkelt og greit.

På ferden dukker det opp fiender som kan beseires, enten ved å daske til dem, eller hoppe på dem. Lenger ut i spillet slenges det oppjazzede fiendetyper på spilleren som enten har sterkere forsvar som må rives ned, eller som har en spesiell gimmick man må utnytte for å felle dem. 

En video av et av brettene, der Sackboy har fått tilgang til en midlertidig gripekrok. (Video: Audun Rodem, Gamer.no)

Sackboy kan løpe, hoppe, rulle og slå, samt holde seg fast i overflater som er market med kork. Vi ser det hele ovenfra, litt på skrått, og kan bevege oss i alle dimensjoner  Dessverre føles det hele ett hakk for tregt, noe som gjør at jeg savner muligheten til å holde inn en knapp for å løpe. Jeg kommer aldri inn i en skikkelig flyt, slik plattformspill ofte åpner opp for, og merker i stedet at jeg blir utålmodig etter å komme meg videre. 

I tillegg sliter jeg i enkelte brett med å få en god oversikt over dybdeforholdet i brettet – noe som fører til at jeg i enkelte hopp tumler ned i en avgrunn fordi jeg ikke klarer å kalkulere hvor Sackboy er i forhold til avsatser og bakkeområder. Det skjer ikke ofte, men ofte nok til å være en smule irriterende.

Til tross for denne fallgruven er spillet i seg selv temmelig enkelt, og tydelig myntet på et publikum som kanskje ikke har spilt så mye før, eller er veldig komfortable med en håndkontroller. Det er ikke et problem i seg selv, men gjør at mer erfarne spillere kan synes at utfordringene er for enkle for dem.

Variasjon og gode utfordringsbrett 

Mellom brettene har du et verdenskart. Foto: Audun Rodem, Gamer.no

Motparten til denne enkelheten er de såkalte «Knittet Knight's Trials»-brettene som kan låses opp ved å finne kuber i enkelte brett. Disse valgfrie, nedtonede nivåene krever at man haster seg gjennom relativt vanskelige brett for å slå en gitt tid. Det er her utfordringen ligger for dem som ønsker sånt, der hvert brett har fokus på en spesiell gimmick. 

Selv om spillet (og jeg) snubler en del på andre områder, har brettene generelt en god variasjon. Stort sett handler det om å beseire fiender og komme seg gjennom temmelig enkle og lineære områder, men av og til får man andre oppgaver slengt i fjeset. I et brett blir man satt til å gjete dyr inn i båser for å komme seg videre, mens man i andre brett blir kjørt fra start til slutt på et tog mens fiender angriper. 

Gjennom hele spillet er det mulig å spille med opp til tre andre spillere, men for øyeblikket er man låst til lokalt samspill, mens samspill over nett skal legges til i en oppdatering senere.

Konklusjon

Sackboy: A Big Adventure ender opp som et halvlunket plattformspill med noen gode ideer og en utrolig sjarm. Følelsen av å styre Sackboy er det som trekker ned mest, der det rett og slett går for sakte, og blir vanskelig å komme inn i en god flyt. Spillet byr også sjelden på tydelige utfordringer, og mestringen uteblir derfor.

I utgangspunktet har jeg ikke lyst til å kritisere spillet for å være enkelt, og det er tydelig at opplevelsen er myntet på et temmelig ungt publikum. Jeg tror likevel at det hadde vært mulig å – med en bedre kontrollflyt – tekkes både et ungt og et litt eldre publikum mer.

Jeg tviler ikke på at spillet kan fenge. Det er pent, det høres bra ut, og det er et habil – om enn enkelt – plattformspill. Men det utmerker seg aldri, og befester seg som et ganske middelmådig tilskudd til høstens ellers knallsterke spillutvalg.

Sackboy: A Big Adventure er ute til PlayStation 5(testet) og PlayStation 4. Vi fikk en kopi av spillet fra Sony til å gjøre anmeldelsen. Samtlige bilder og videoer – bortsett fra toppbildet – er tatt av anmelder. 

Vurdering

"Et halvlunket plattformspill med noen gode ideer og en utrolig sjarm."

Sackboy A Big Adventure

PS5
Slippdato: Ikke fastsatt
Sjanger: Eventyr, Plattform
Utvikler: Sumo Digital
Utgiver: Sony Interactive Entertainment

Kommentarer (0)

Forsiden akkurat nå

Til toppen