Andre verdenskrig blir aldri mindre spennende.
Andre verdenskrig blir aldri mindre spennende. (Bilde: Paradox Interactive)

Eksplosive kamper og enorme slagmarker

I Steel Division er det ingen kjære mor, men kriging er det til gjengjeld mye av.

Det er ikke mangel på storstrategi om dagen, men av og til er det jo greit å ikke måtte tenke på all bagasjen som kommer med det å skulle lede en hel stat. Med Steel Division: Normandy 44 vil utvikler Eugen Systems bringe frem sanntidsgeneralen i deg, og med historieboken i baklommen og spillerglede i hodet, må det sies at de får det til ganske så bra.

Krigføring på en massiv skala

I Steel Division: Normandy 44 inntar du rollen som generaler på både den allierte og tyske siden i andre verdenskrigs nest siste år. Som navnet tilsier foregår spillet i vakre Normandie nordvest i Frankrike, rett etter D-Dagen og de alliertes invasjon av Europa. Med andre ord skal man drive amerikanerne, britene og canadierne ut i havet, eller presse tyskerne tilbake til Rhinen.

Detaljnivået er imponerende.
Detaljnivået er imponerende. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Ettersom Steel Division foregår i Normandie er det ikke så rart om man synes at slagmarkene minner om hverandre. Lange, slanke veier som strekker seg fra nord til sør, enslige trær så vel som små skoger og åpne sletter er alle fellesnevnere for disse områdene. Likevel er ikke disse likhetene noe negativt; det gjør faktisk at alt føles troverdig og naturlig. I skrivende stund er det 15 forskjellige brett å kjempe på, men man vil likevel kunne oppleve de på forskjellige måter da de utvides i størrelse når man spiller med et større antall andre spillere.

Dype slagplaner

Steel Divisions læringskurve kan oppleves som svært bratt. Det er en enkel introduksjonsmodus som leder deg inn i spillet, men i realiteten er det bare en liten del av det større bildet man får innblikk i der. Spillet byr nemlig på et hav av unike enheter som utfyller diverse roller – og det til forskjellige tider. For de som er kjent med Eugen Systems litt eldre titler som Wargame-spillene, er det nok ikke umulig at man allerede kjenner igjen litt av formelen. Man velger enheter å spille, og klikker dem så rundt på det store kartet. For infanteri og mer stasjonære kanoner er det viktig å søke tilflukt blant trær og vegetasjon, mens man kan være mer mobil med kjøretøy. Synsvinkler spiller en stor rolle for hvilke enheter man greier å oppdage, og rekkevidden på skudd eller en panservogns defensive verdi er aspekter ved kampen man må tenke på til enhver tid.

Kampgruppene er en viktig del av spillet.
Kampgruppene er en viktig del av spillet. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Hver kamp er delt inn i tre ulike faser: A, B og C. Man trenger poeng for å kunne kalle frem enheter, og etter hvert som fasene endrer seg, blir man også tildelt flere poeng. A er fasen man bedriver rekognosering i, og er generelt en periode der man møter fienden og gjør seg klar til kamp. Denne fasen er preget av et fokus på infanteri og lette kjøretøy, og det er ikke dumt å rulle ut anti-panserkanonene i stedet for tanks. I B-fasen hever tempoet seg, og her åpnes det opp for kraftigere artilleri og sterke panservogner. C-fasen er den desidert mest actionfylte. Nå bys det på enorme bombefly, pansrede kjøretøy med enorm slagkraft og kraftig artilleri. Fase-systemet er med på å gjøre Steel Division variert og morsomt, og det ligger mye taktikk i hvordan man skal svare motstanderen over tid.

Det er viktig å finne gode skytestillinger.
Det er viktig å finne gode skytestillinger. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Steel Division er ikke som andre sanntidsstrategispill der man bygger baser og kverner ut enheter i ny og ne. Her er det slik at man lager en såkalt «battlegroup», eller et slags dekk med kort som tilsvarer enhetene man spiller. Ettersom dette er noe man gjør utenfor slagene, er det meningen å bruke god tid på å skape dekket som passer best for deg. Det er mulig å bytte ut alt fra infanteri til luftvern, men det er viktig å tenke på at man bare kan stille med et begrenset antall kort. I tillegg er det slik at spillet byr på forskjellige historiske kampgruppers enheter, slik at tilbudet på spesifikke soldater og kjøretøy varierer fra gruppe til gruppe. Noen kampgrupper er sterkere i forskjellige faser av kampen enn andre, og slik får kampgruppen selv innflytelse på hvordan du kjemper.

Noe av det mest unike med Steel Division er en av to måter man kan komme seirende ut av slagene på. Spillet introduserer nemlig en modus kalt «conquest» der målet er å farge slagmarken i ditt lags farge. Denne fargen symboliserer innflytelsesområdet til fraksjonen din. Enhetene dine presser dette området fremover, og motstanderens tropper har som mål å slå den tilbake. Med tanke på at spillet har en mekanikk som gjør at det ofte er enklere å få motstanderen til å flykte enn å dø, er det smart å gjøre seg noen tanker rundt når det er best å rykke frem. Du vet nemlig sjelden hva som kan gjemme seg i krigens tåke.

Kartforflytningen er en svært morsom og nyskapende måte å føre krig på, men modusen er ikke uten et aldri så lite problem. Det er nemlig slik at hvis ett av lagene kontrollerer så lite som 51% av kartet gjennom hele slaget, tilegner dette laget seg alle poengene og vinner suverent. Kartdominering er dermed alfa omega, og resultatet av en kamp som egentlig var svært jevn og spennende kan dermed føles en smule urettferdig og ufortjent.

Stille før stormen.
Stille før stormen. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

For de som synes det blir litt for «alt eller ingenting» å spille conquest-modusen byr Steel Division også på en ødeleggelsesmodus der målet er å knuse fienden med alt man har. Her får man mer tradisjonelle kamper og jevnere resultater, men på grunn av at målet er ødeleggelse, forsvinner litt av taktikken som er bygget rundt dominering av slagmarken. Begge moduser har med andre ord sine fordeler og ulemper.

Flerspilleren er stedet å være

Spillet byr på en enspillerkampanje som er delt inn i tre deler. I den første og enkleste kontrollerer man en amerikansk divisjon etter invasjonen av Normandie. Den andre delen tar for seg en tysk divisjon som skal presse tilbake de allierte, og i den tredje spiller man som en skotsk gruppe. Det er en akutt mangel på historie og fortelling å leve seg inn i her, for det er ofte bare enkle oppdragsinstrukser som venter mellom slagene. Enspillerdelen er nok i mye større grad ment å være en eneste stor veiledningsprøve enn fortelling, og man blir kjapt satt på prøve mot vanskelige motstandere.  

Her er det vanskelig å krysse.
Her er det vanskelig å krysse. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Man kommer sådan ikke unna det faktum at Steel Division er ment å være en opplevelse man deler med andre, for det er nemlig i flerspillerdelen at spillet virkelig skinner. Hvis du vil ha fullt ansvar for din side av slagmarken er det naturligvis mulig å spille ­­­én mot én, men to mot to, fire mot fire eller, ja, ti mot ti, er også mulig. Det er noe helt eget ved slike massive kamper som det tjue spillere på samme slagmark skaper, men viktigheten av taktikk og en koordinert slagplan minskes aldri.

Dessverre er de største flerspillerslagene ofte preget av «desyncs» - tap av internettforbindelse – og overgivelser, slik at begge sidene til slutt styres av for det meste kunstig intelligens. Som regel gjelder dette for den tapende siden som da ofte taper enda mer ettersom flere spillere gir opp når strømmen går mot dem. Naturligvis er det vanskelig å gjøre noe med enkle overgivelser, men ettersom flerspilleren også byr på et enkelt progresjonssystem kunne man ha straffet spillere ved å ta fra dem erfaringspoeng eller hindret dem fra å ta del i en ny kamp i et visst antall minutter. Akkurat nå er det nemlig alt for lett å forlate sine venner på frontlinjen.

Fargene beveger seg med soldatene.
Fargene beveger seg med soldatene. Bilde: Andreas Bjørnbekk/Gamer.no

Selv om flerspilleren er morsom og kan tilby mange timer med fart og spenning, skal det sies at jeg for øyeblikket lengter etter litt mer innhold. Kartene er definitivt morsomme å spille på, men det hadde ikke skadet med enda mer variasjon, og kanskje nye oppdrag eller moduser også hadde gjort seg. For eksempel hadde det vært morsomt med en modus lik «Conquest»-modusen i Battlefield 1, der man kjemper offensive og defensive kamper i en rekke slag etter hverandre. Naturligvis er disse to helt forskjellige spill, men selve modusen er jeg sikker på hadde fungert ypperlig også her.

Konklusjon

Det er forfriskende å spille et sanntidsstrategispill som lar oss dykke så dypt inn i taktikker og planlegging som det Eugen Systems lar oss gjøre i Steel Division. Ikke bare kommer de allierte og tyskerne med forskjellige styrker og svakheter, men de forskjellige kampgruppene innad i disse fraksjonene byr på enda mer å tenke på. Slagene er varierte og spennende, og de forskjellige fasene samt muligheten til å kjempe side om side med opptil ni andre mennesker gjør at man kommer tilbake for mer.

Det er litt leit at enspillerdelens fortelling er så tam, og at flerspilleren plages av tap av forbindelse og et og annet krasj til skrivebordet. I tillegg savner jeg mer innhold, men forhåpentligvis er dette noe som kommer med tiden. Likevel har det lite å si for spillegleden selv, for det er i kampens hete at det går opp for en hvor unikt Steel Division er. Som strategispill ender Steel Division: Normandy 44 opp som et meget godt, dypt, vanskelig og ikke minst morsomt krigsspill som kan tilby mange timer med spenning.

Likte du artikkelen? Vil du ha mer norsk spilljournalistikk?
Støtt Gamer.no med 39 kroner i måneden slik at vi kan fortsette å lage mer unikt gratisinnhold

Vurdering

"Tilbyr imponerende kamper som krever ordentlige slagplaner."

Steel Division: Normandy 44   Les mer »

Beste priser

Nedlasting 50,-
På lager 179,-
Nedlasting 270,-
Forventet lagerdato 286,-

Kommentarer (2)

Forsiden akkurat nå

Til toppen