ANMELDELSE: Wolfenstein: Youngblood
(Foto: Bethesda Softworks)

Av og til er det deilig å gi litt faen

Det nyeste Wolfenstein-spillet tar seg selv veldig lite høytidelig, og det er stort sett en god ting.

Wolfenstein-serien har vært gjennom mange omveltninger opp gjennom tidene, men siden den usannsynlige suksessen til 2014-spillet Wolfenstein: The New Order, har lisensen gjort det meget godt i de etter hvert så kyndige hendene til svenske Machine Games. Årets innslag, Wolfenstein: Youngblood, er det fjerde spillet i denne nye rekken, og der mange serier begynner å stagnere etter fire spill, er det fremdeles liv laga i dette engasjerende skytespillet.

Opplevelsen bærer riktignok preg av en viss begrensning og det faktum at dette er mer som et sidespill å regne, men med en bråte nye ideer og velfungerende skytespillmekanikker, klarer utviklerne likevel å levere noe som virkelig underholder så lenge det varer.

Soph og Jess, med Abby i midten. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Tilbake til fremtiden

Handlingen i Wolfenstein: Youngblood sparkes i gang drøyt tjue år etter Wolfenstein II: The New Colossus, en gang utpå 1980-tallet. B.J. Blazkowicz og kona Anya har fått to friske og raske døtre; Nazi-Tyskland okkuperer fortsatt store deler av Europa; og det begynner å skje mystiske ting rundt om i verden. Dette vil selvfølgelig vår alles kjære B. J. til livs, men tror du jaggu ikke han forviller seg et sted i nazi-Paris. 

Da er det imidlertid godt at hans to døtre, Jess og Soph, ikke er vonde å be. Sammen med bestevenninnen Abby legger tvillingsøstrene ut på tur til Neu-Paris for å slakte så mange nazister som må til for å finne ut hvor faren deres befinner seg.

Og det er egentlig alt man trenger å vite. Spillet gjør litt mer ut av åpningen, mellomkapittelet og slutten, og forholdet mellom søstrene får også litt tid til å vokse mens man er ute på oppdrag, men ellers er dette et svært historiefattig spill. I stedet er opplevelsen veldig oppdragsbasert, med en rekke uformelle krav til hvor mange oppdrag du må fullføre og hvilket nivå du må være i før du kan komme videre i spillet.

Det er nesten litt fint at det er slik.

Det faktum at det er to søstre som er ute på tokt påvirker selvfølgelig også en del av spillbarheten: Nå kan man velge hvilken figur man vil spille som, og da kan man også ta med seg en kamerat på slep via det glade internett. Dette tilfører opplevelsen øyeblikkelig en litt annen ånd, og det merker man også mens man spiller.

Sånn sett er det egentlig ikke så ille at det ikke skjer så mye på handlingsfronten – det er nesten litt fint at det er slik. The New Colossus var nemlig stappfullt av figurer, plottlinjer og tvister, og til tider ble det egentlig litt for mye av det gode for min del. At dette spillet i stedet lar deg utforske universet på egenhånd og ta ting i eget tempo er sånn sett en stor fordel – det er ikke mye til historie her, men det bryr tilsynelatende hverken jeg eller utviklerne oss noe særlig om.

Spennende hemmeligheter er det selvfølgelig tid til. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Kul karnøfling

For av og til er det faktisk deilig å gi litt faen, og Wolfenstein: Youngblood er et spill som virkelig dyrker denne følelsen av fandenivoldsk frihet. Der de tre forrige spillene i den nye Wolfenstein-serien regelmessig har bydd opp til og tidvis belønnet sniking og nazislakt i det stille, skyr denne nye, samarbeidsfokuserte opplevelsen mer og mer bort fra den slags.

Det er fortsatt mulig å kverke fiender fra skyggene – og noen ganger kan dette være vel så givende som noe som helst annet – men det faktum at man nå er to figurer ute på tokt oppfordrer øyeblikkelig til en mindre ettertenksom tilnærming til hvert oppdrag.

At snikingen ikke er like presis som tidligere er også en faktor her. Det er flere grunner til dette, men mer enn noe annet virker det som om de ulike oppdragene ikke er lagt opp på samme måte som tidligere: Noe av den herlige flyten fra de foregående spillene er borte, og det er mer unaturlige åpninger i fiendens patruljer og mønstre.

Til gjengjeld er det derimot mye deiligere å kaste alle hemninger når ting først går ad undas. Der jeg ofte tar meg i å laste sjekkpunkter og prøve de samme scenarioene om og om igjen i andre snikebaserte spill, gir jeg egentlig litt blaffen i om jeg blir oppdaget i Wolfenstein: Youngblood.

Skytingen er god i Wolfenstein: Youngblood. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Å karnøfle nazisoldater i dette spillet – med de to søstrenes energiske småprat, utvidede ferdighetstre og oppgraderte kampdrakter i fokus – er rett og slett bare veldig gøy. Skytingen føles hakket bedre enn i de foregående spillene, og muligheten til å bli usynlig, dobbelthoppe, takle fiender så de sprenger i en dis av blod og innvoller, og benytte seg av et stort og dypt arsenal av våpen fungerer veldig godt i praksis.

Akkurat her flyter Wolfenstein: Youngblood meget bra, og jeg lot meg ofte imponere over hvor naturlig og uanstrengt spillet lot meg utføre kule manøvere i kampens hete. På ett tidspunkt fikk jeg for eksempel til å skli bortover gulvet mens jeg pepret en nazist full av kuler, før jeg i det neste dobbelthoppet opp og plantet et skudd i panna til en fiende på en avsats over der den forrige befant seg.

Utførelsen var ikke nødvendigvis feilfri, men jeg fikk det likevel til på sett og vis – og det er dette som er spillets største styrke: Samme hvor dårlig jeg er eller hvor klønete forsøkene mine på å se kul ut er i praksis, får man alltid til et eller annet, og det i seg selv er herlig befriende.

Neu-Paris er fint og interessant nok, men det blir litt mye av det samme i lengden. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

C'est Paris!

Til syvende og sist skulle jeg likevel ønsket at spillet hadde en litt bedre historie, mer givende oppdrag og en mer uforutsigbar verden. Slik det er nå, blir det litt vel langtekkelig å spille Wolfenstein: Youngblood i større doser: Universet og figurene i det er interessante nok, men det er få tydelige personligheter å spore her; omgivelsene er småkjedelige; og lite endrer seg fra hver gang man kaster seg ut i den semiåpne verdenen.

For ja, denne gangen har utviklerne skoftet mye av de lineære brettene fra forgjengerne – i stedet får man utforske en håndfull distrikter i den naziokkuperte utgaven av Paris. Her er det mange ulike områder å utforske, inkludert utvalgte leiligheter rundt omkring i byen, nedlagte sykehus, underjordiske ganger og fiendebaser, og stort sett er det alltid noe nytt å se ... fram til et visst punkt.

Kartene er nemlig ikke enormt store, og etter en stund er det umulig å overse følelsen av at man gjør de samme tingene om og om igjen. Fiendene beveger seg også i de samme mønstrene hver gang man laster inn et område, slik at ikke engang kampene varierer noe særlig.

Det blir rett og slett litt mye av det samme, og selv om spillet kun varer i ni timer, er vel egentlig det mer enn nok. At dette da er lagt opp som et spill som i teorien skal vare mye lenger enn som så – med stort fokus på samarbeidsmuligheter, utfordringer og muligheten til å låse opp nye kostymer over tid – tyder på at utviklerne har bommet litt på det de har forsøkt seg på.

Nei, sier du det? Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Ikke for det: Å spille med en kamerat på slep kan være riktig så morsomt, og dette gir øyeblikkelig opplevelsen noe litt mer håndfast å gripe tak i. Fortsatt er nok ikke dette et spill jeg kommer til å tilbringe særlig mye mer tid med, men muligheten er der, og det er nok hemmeligheter å finne og oppdrag å utføre til at man fort kan tilbringe to-tre ganger så lang tid som meg i Neu-Paris.

Konklusjon

Mistforstå meg ikke: Jeg storkoste meg med tiden jeg brukte på Wolfenstein: Youngblood, og jeg beundrer virkelig spillets evne til å la meg gi fullstendig beng i konsekvensene av mine handlinger og likevel komme sånn cirka helskinnet gjennom spillet.

Hoderystende underholdning. Foto: Espen Jansen/Gamer.no

Det er gøy med spill som ikke tar seg så veldig seriøst, og det er vel egentlig det som definerer dette spillet mer enn noe annet: Det er gøy så lenge det varer, men det mangler helt klart noe å feste seg ved etter at man har slaktet handlingens siste nazist. 

Kulissene er sånn sett definitivt spillets svakeste side. Fortellingen bærer preg av at dette kun er et sidespill, rett og slett fordi det ikke er så altfor mye som skjer. Det som utspiller seg underveis er for så vidt interessant nok, men Blazkowicz-søstrenes eskapader har ikke satt enormt dype spor i meg. Til det er figurene for stive og overdrevne, mens omgivelsene man utforsker er i overkant ensformige.

I all hovedsak er det derfor bare spillbarheten som skiller det fjerde spillet i den nye Wolfenstein-rekken fra røkla. Den er til gjengjeld utmerket, med spesielt solide skytemekanikker, en rekke spennende evner, og våpen med skikkelig, skikkelig trykk. Snikingen er ikke all verden å skryte av, men desto deiligere er det da at spillet gjør det svært underholdende når skuddvekslingen er et faktum og kaoset for alvor bryter løs. Og da gjør det egentlig ikke så mye at spillet mangler en viss fingerspitzgefühl – som tyskerne ville sagt.

Vi mente egentlig mye det samme om det forrige sidespillet i serien, Wolfenstein: The Old Blood. Vil du ha andre kule skytespill? Hva med det nye Doom? Eller kanskje noe helt annet i form av en runde Apex Legends?

Vurdering

"Fenomenal skytemoro, men det skorter på variasjon og minneverdighet."

Kommentarer (27)

Forsiden akkurat nå

Til toppen