I tiden fremover kommer vi til å kikke nærmere på personer som gjennom sine ideer og prosjekter har endret måten vi spiller på – de som har utformet spillverdenen slik vi kjenner den i dag.
Først ut er mannen det er umulig å komme utenom: Nintendos mesterhjerne, Shigeru Miyamoto.
Opphavsmannen
Antagelig skal du lete lenge for å finne en spiller som ikke har vært borti noen av Miyamotos verk. Mannen står bak de fleste av Nintendos braksuksesser – og en stor andel av de kjente og kjære Nintendo-figurene kan regne Miyamoto som sitt opphav.
Favorittrørleggeren vår, Mario, samt venner og fiender av ham er det Miyamoto som kan ta æren for. Det samme gjelder den grønnkledde helten Link, prinsesse Zelda og megaskurken Ganon. Noen av dere husker kanskje også Captain Olimar og hans Pikmin som gjestet GameCube for noen år tilbake.
Hvis vi legger til lista med spillene som Miyamoto enten har regissert eller vært produsent for, står vi igjen med en lang og imponerende CV. En CV som inneholder store deler av Nintendos egenproduserte titler.
Spillhistoriepensum
Første gang Miyamoto introduserte Mario var i arkadespillet Donkey Kong, den gang under navnet Jumpman. Spillet regnes som et av de første plattformspillene, og det første som tok i bruk hopping som hovedelement i spillmekanikken. Miyamoto oppgir både Skjønnheten og Udyret samt apeklassikeren King Kong som inspirasjon for den dumme primaten.
Ifølge Miyamoto selv kom navnet «Donkey Kong» av en språklig misforståelse. Han trodde «donkey» betød «dum» på engelsk, og da han foreslo navnet for Nintendos amerikanske avdeling, ble han ledd av. Men de beholdt allikevel navnet, og Donkey Kong er i dag en kjent og kjær figur for mange.
Og siden vi først snakker om navn – Mario selv skal ifølge myten være oppkalt etter eieren av kontoret som Nintendo i Amerika leide, Mario Segale. Han skal ettersigende ha kommet busende inn og forlangt å få husleien betalt midt under møtet hvor Nintendo diskuterte hva de skulle omdøpe Jumpman.
Hulevandreren
I bunn av alle Miyamotos spill ligger en dyp utforskertrang. Man oppfordres til å undersøke omgivelsene, og den tålmodige og møysommelige spilleren belønnes med skatter og overraskelser.
Denne oppfordringen til utforskning har sitt opphav i en historie fra Miyamotos barndom. Og på lik linje som Isaac Newton og eplet, og Thomas Edison og dragen i tordenværet, har historien om Miyamoto og oppdagelsen av hulen blitt både mytisk og beskrivende for mannens senere bedrifter. Historien går som følger:
Som barn brukte Miyamoto mye av fritiden sin på å utforske naturen rundt Sonebe, den lille landsbyen han vokste opp i. For en eventyrlysten unggutt var området perfekt – rismarker, åser og kløfter inviterte til utforskning.
En dag fant Miyamoto også noe helt spesielt – et hull i bakken som ledet inn i en hule. Da han returnerte med en lommelykt dagen etterpå, var han fascinert. Både av de dansende skyggene på huleveggene, og selve følelsen av oppdagelse.
Peter Pan
Det er den barnlige gleden over å finne noe helt nytt Miyamoto sier han ønsker å videreformidle i spillene sine, og blant annet oppgir han hendelsen med hulen som inspirasjonen til det originale Zelda-spillet, The Legend of Zelda.
Det er kanskje smule ironisk at mannen som oppgir inspirasjonen sin til å komme fra lek ute i naturen er mannen som kan gis en del av ansvaret for at barn i dag foretrekker underholdning innendørs.
At den japanske spillguruen har en intuitiv forståelse for hva som fenger er det liten tvil om. Kanskje kommer denne forståelsen fra hvordan Miyamoto ser på spillene sine.
– Spill er en utløser for voksne til atter igjen å bli primitive og primale. En voksen er et barn som har mer etikk og moral innabords, så enkelt er det. [...] Spillet er ikke for barn, det er for meg – for voksne som har beholdt barnet i seg, uttalte Miyamoto til Next Generation Magazine.
Nintendomannen
Det var langt fra gitt på forhånd at Miyamoto skulle ende opp som spilldesigner. Han er utdannet som industridesigner, men kunne også ha endt opp som tegneserietegner, ettersom manga var en annen av spillguruens lidenskaper.
Jobben hos Nintendo fikk han gjennom en gammel venn av faren sin. På den tiden lagde Nintendo leker, og Miyamotos portefølje av leketøyskisser skaffet ham en jobb som sjefsdesigner hos selskapet. En stilling som visstnok ble opprettet spesifikt for Miyamoto, da Nintendo ikke hadde behov for en sjefsdesigner på det tidspunktet.
Det er neppe noen tvil om at Nintendo priser seg lykkelig for den avgjørelsen i dag. For hvor Nintendo ville vært uten Miyamoto? Hvem vet, men det er antagelig ingen overdrivelse å si at de ikke ville vært der de er i dag.
Redningsmannen
Det er ikke bare Nintendo som har nytt godt av Miyamotos fingerspissfølelse for spillopplevelser. Jeg vil gå så langt å si at det er langt fra sikkert at spillbransjen generelt ville vært den samme uten Miyamoto.
Da Nintendo startet for alvor med arkadespill på begynnelsen av 80-tallet gikk spillbransjen inn i sin første gullalder med Atari og Commodore 64 i spissen. I løpet av få år vokste bransjen for raskt og for mye – venstrehånds- og hastverksarbeid var regelen snarere enn unntaket – og resultatet ble en bransje i dyp krise.
Det så mørkt ut for spillbransjens fremtid, men ut av mørket kom en firkantet boks mange av oss skulle få et nært forhold til.
Famicom, eller Nintendo Entertainment System (NES) som den ble døpt i denne delen av verden, var for spillbransjen det en fe på flaske er for Link i Zelda-spillenes bosskamper – et ekstraliv når du trenger det mest.
Og med NES kom Miyamotos rørleggerradarpar, Super Mario Bros. Spillet var en real innertier, og bidro til å gjøre NES-konsollen til en suksess. Om det ikke er overbevisende nok, taler det totale antallet solgte Mario-titler de siste 30 årene for seg selv – svimlende 260 millioner spill med rørleggeren i en av rollene har funnet veien over butikkdiskene.
Legg til omlag 60 millioner kopier av de ulike Zelda-spillene, og du sitter igjen med 320 millioner solgte spill som Miyamoto kan regnes som opphavsmannen til.
Det er intet mindre enn imponerende – og både Nintendo, spillbransjen generelt og oss spillentusiaster skylder Miyamoto en stor «Dōmo arigatō».
