Blogg

Zak McKracken – Flyvertinnenes skrekk

Rampestreker i gammelt eventyrspill.

I dag er det sannsynligvis ikke så mange som kjenner til Zak McKracken and the Alien Mindbenders. Det var LucasArts' andre pek-og-klikk-eventyr, og deres tredje eventyr totalt om man tar med det enda mer ukjente Labyrinth. Zak McKracken kom etter Ron Gilberts revolusjonerende Maniac Mansion, og før storsuksessen Indiana Jones and the Last Crusade. Med tanke på hvor mange klassiske eventyr LucasArts skulle lansere før de mistet piffen og ble forvandlet til et Star Wars-meieri, er det kanskje ikke så rart at Zak McKracken ble glemt. Men for min egen del er det et spill jeg husker svært godt.

Soverommet til Zak.
Soverommet til Zak.

Skikkelig interaktivitet

Zak McKracken and the Alien Mindbenders var nemlig mitt første møte med pek-og-klikk-eventyrene, og for meg var det en åpenbaring. Jeg hadde spilt noen eventyrspill tidligere, men var generelt vant med spillhelter som kunne løpe, hoppe, skyte og kanskje sparke eller slå. Noen ganger kunne de til og med åpne dører. Så kom tabloidjournalisten Zak McKracken, og kunne gjøre nesten alt det en vanlig person kunne gjøre. I bunnen av skjermen hadde LucasArts plassert fjorten ordinære verb-kommandoer, og ett spesialverb du får tilgang på senere, og ved hjelp av musen brukte man disse sammen med gjenstander i skjermbildet for å konstruere overraskende avanserte kommandoer.

Det smarte grensesnittet ble kombinert med overraskende store interaksjonsmuligheter. Bare i Zaks soverom, der spillet begynner etter at helten har hatt en mildt sagt merkelig drøm, kan du skru av og på en bordlampe, åpne og lukke gardiner, åpne og lukke skuffer (og plukke opp det som er i dem) og bruke telefonen. Dette var dessuten bare begynnelsen; senere måtte du vende tilbake til leiligheten med helt andre mål.

Når du starter er oppdraget rett og slett å dra til Seattle for å skrive en sak om et ekorn med to hoder som plaget turistene der. Men det blir raskt langt mer eksotisk. Det viser seg nemlig at jorden er under angrep av en gjeng romvesener, som har infiltrert samfunnet vårt og nå sender ut skumle telesignaler for å gjøre folk dumme. De er ikke spesielt smarte selv, så dette er nødvendig for at invasjonen skal lykkes. Heldigvis slipper Zak å redde planeten vår alene. Etter seansen i Seattle, der Zak ender opp med å finne en utenomjordisk gjenstand, treffer han Annie. Hun forklarer situasjonen, og at gjenstanden du fant er nødvendig for å redde kloden. Nå må de reise planeten rundt for å finne flere hjelpemidler.

Zak har en veldig stor TV.
Zak har en veldig stor TV.

Zak og Annie er ikke de eneste heltene i spillet. Når Zak har møtt Annie får du muligheten til å veksle mellom hele fire hovedpersoner. De to andre er Melissa og Leslie, som gjennom mystiske drømmer fikk instruksjoner om hvordan de skulle forvandle stasjonsvognen sin til et romskip og reise til Mars. Det gjorde de selvsagt, og nå du får kontroll over dem befinner de seg ved eldgamle, mystiske ruiner på den røde planeten.

Ikke noen stor klassiker

Skal jeg være hundre prosent ærlig, er ikke Zak McKracken and the Alien Mindbenders et veldig godt eventyrspill. Gåtene er for obskure, og ofte må du gjøre helt absurde ting uten å ha den minste idé om hvorfor. Som med mange andre gamle eventyr lønner det seg altså å kunne lese spilldesignerens tanker om du ønsker å spille dette spillet uten å måtte søke på nettet for å finne løsningen. Da jeg spilte dette spillet for første gang var det ingen som hadde hørt om dette mystiske «nettet», så jeg satt meg raskt bom fast. Men jeg var heldig. En klassekamerat hadde nemlig en offisiell løsningsbok fra LucasArts, som ikke bare inneholdt den komplette løsningen til Zak McKracken, men også flere andre tidlige eventyr.

Jeg beundrer de som klarte å løse dette spillet på egenhånd. I tillegg til å by på tidvis absurd logikk blir spillet vanvittig åpent etter hvert, med mengder av steder som kan besøkes samtidig, og hvor løsningen på gåter ett sted kan være helt avhengige av noe du har gjort et helt annet sted. Det hjelper heller ikke at utviklerne inkluderte en rekke irriterende labyrinter i spillet. Labyrinter var et spillelement som hang igjen fra de eldste teksteventyrene på sytti- og åttitallet, og lenge måtte alle nye eventyrspill ha minst én labyrint for å bli tatt alvorlig av sjangerpolitiet.

Best å tilkalle dyrebeskyttelsen.
Best å tilkalle dyrebeskyttelsen.

Det er dessuten tydelig at pek-og-klikk-systemet til LucasArts fortsatt hadde litt å gå på da Zak McKracken kom ut. Spillet hadde for eksempel ikke noe snakke-verb, så det var ikke mulig å snakke med andre figurer utenom spesifikke situasjoner – og du kunne ikke velge hva du skulle si. Utrolig nok var det heller ingen muligheter til å «se på» ting, altså klikke på noe for å få en beskrivelse av hva det var. Det nærmeste du kom var «lese»-verbet. Det mest frustrerende var imidlertid at spillet ikke automatisk sa fra når du pekte på noe viktig på skjermen. I stedet måtte du enten prøve deg frem, eller bruke en kommando som het «what is». Først når den var aktiv kunne du bevege musepekeren rundt på skjermen og få beskjed når du pekte på noe som kunne manipuleres.

Men spillet har fortsatt noen elementer jeg liker godt. Den høye graden av interaktivitet synes jeg for eksempel er svært spennende, og ga meg høye forhåpninger om spillenes fremtid – forhåpninger som ikke har blitt innfridd. Jeg liker også at flere av gåtene har mer enn én løsning, noe alt for få eventyrspill klarer å få til selv i dag. Dessuten liker jeg hvordan handlingene på Mars og jorden lenge går parallelt, slik at man kan veksle mellom jordboerne Zak og Annie og astronautene Melissa og Leslie om man setter seg fast.

Avslutningsvis tenkte jeg forresten å gi et lite innblikk i det som kanskje er spillets mest kjente sekvens – flyreisen mellom San Francisco, der spillet starter, og Seattle. Dette var nemlig en sekvens som gjorde spillet notorisk i sin tid, og et spill som unge gutter elsket. Få av oss klarte noensinne å fullføre spillet, men flyturen hadde de fleste med Amiga eller PC opplevd. Siden jeg vil beskrive sekvensen i detalj, foreslår jeg du slutter å lese her om du ikke vil ha «spoilere».

Spoilerstart!
Spoilerstart!

Flytur med komplikasjoner

Zak ser harmløs ut. Han er velkledd og kjekk, og minner i grunnen litt om skuespilleren Judge Reinhold. Det er lite som tyder på at han egentlig er litt av en bølle. Men det er han altså, noe en stakkars flyvertinne får oppleve. I flyet er det nemlig to ting du trenger senere i spillet, nemlig en oksygentank og en lighter. Dette vet du selvsagt ikke på forhånd, men den gode gamle «prøv alt mulig helt til noe fungerer»-metoden hjelper deg sannsynligvis i gang.

Du får lov til å vandre rundt i flyet, men lighteren er gjemt under seteputen i setet foran deg, og for å få tak i den må du bruke en smørekniv – dette var på åttitallet, så reglene for hva man kan ha med seg som håndbagasje var kanskje ikke like paniske som de er i dag. Problemet er imidlertid at flyvertinnen blir rasende når hun ser deg trekke frem kniven for å rote med setet, og ber deg skarpt om å sette deg på plassen din. Du må med andre ord distrahere henne. Hvordan? Jo, ved hjelp av ikke én, men to slemme rampestreker.

I stedet for å følge flyvertinnens ordre går du til flyets toalett. Der finner du en rull med dopapir. Toalettet har selvsagt også en vask, og hvis du propper avløpet fullt av toalettpapir og skrur på vannkranen, tar det ikke lang tid før vannet flyter over og gulvet blir fullt av vann. Nå passer det fint å ringe på flyvertinnen, og stikke unna litt kjapt. Hun kommer inn på toalettet, ser alt sølet og klager høylydt. Så må hun selvsagt rydde opp, og det gir deg anledning til å gjøre rampestrek nummer to.

Hihihihiii!
Hihihihiii!

I kjøleskapet hjemme i leiligheten din var det et gammelt egg. Forhåpentligvis plukket du det med deg, for hvis ikke sliter du og må ta flyturen på nytt – heldigvis foregår alle flyreisene dine med samme fly helt til du har fått tak i de nødvendige gjenstandene, så det er mulig å prøve igjen. Nå er det på tide å bruke egget. Mens flyvertinnen sliter på toalettet, sniker du deg frem til avlukket hennes, foran i flyet. Der har hun en mikrobølgeovn. Du ser sikkert hvor vi er på vei. Egget går i mikrobølgeovnen, og resultatet er et stort og illeluktende «splat». Når flyvertinnen kommer tilbake og oppdager hva du har gjort, blir hun helt fra seg. Og enda bedre: Hun blir distrahert resten av turen, slik at du kan finne lighteren og oksygentanken i fred.

Dette var langt fra den eneste gangen Zak oppførte seg som en ugangskråke for å nå målene sine, men når menneskehetens fremtid står på spill kan man kanskje ikke klandre ham. Eventyrspillhelter har egentlig en litt merkelig tendens til å være drittsekker, men få av rampestrekene deres er like minneverdige som Zak McKrackens iherdige og vellykkede forsøk på å ødelegge dagen til en stakkars flyvertinne.

Dum de dum.
Dum de dum.
Hvem, hva, JEG?
Hvem, hva, JEG?

Kommentarer (11)

Forsiden akkurat nå

Til toppen