Anmeldelse

Shadow Complex

Dette er årets «Braid»

Dette er en av årets viktigste og mest imponerende utgivelser.

1: Side 1
2: Side 2

Mye kamp, mer oppdagelse

På de lettere vanskelighetsgradene vil du sjelden møte mye motstand, men man innser fort at det å utnytte høydeforskjeller er en viktig strategi for å overvinne store grupper fiender med mesteparten av helsa i behold. Alle rommene har vanligvis flere innganger, og det å snike seg ovenpå situasjonen er nøkkelen til suksess. Likevel faller du etter hvert tilbake på noen kjedelige rutiner. Rakettkaster-soldat med skjold? Stomp ned på hodet hans når han løfter skjoldet. Sortkledd krokvaier-soldat som henger i taket? Dukk bak metallkasse, skyt skum på ham når han lader om, og så fyr av maskingeværet.

Gameplay fra spillet.

Sant nok, det er noe variasjon, men mesteparten av soldatene er kanonføde. Den kunstige intelligensen er heller ikke noe å skrive hjem om. Hva pokker menes med at minigunsoldaten ikke reagerer på at jeg maltrakterer kompisen hans med en skum/granat-kombo to meter til høyre for ham? I tillegg yngler soldatene uforståelig tilbake til samme plass når du eventuelt finner det for godt å gå tilbake til enkelte områder – noe du ofte må gjøre ikke bare i løpet av spillets gang, men også for å finne de meget trengende oppgraderingene til cyberninja-drakten din.

Det er faktisk ikke så rent lite såkalt «backtracking» her, men fordi du stadig erverver nye oppgraderinger forblir det ikke uspennende. Nye områder åpnes opp som du strengt tatt ikke må besøke, men hvor du går glipp av mye om du skipper. Jeg opplever en lignende samlemani som i inFamous – det er et driv der til å finne alle oppgraderinger. Og på de høyere vanskelighetsgradene blir det nesten en nødvendighet. Ikke minst: Hva skjuler seg aller nederst i det hemmelige rommet hvor du må ha alle passkortkomponenter for å få adgang? Jaget til å oppnå hundre prosent har sjelden vært større.

Det svært retroprega kartet fortjener egentlig en egen notis i så henseende. Hvert rom er en egen rubrikk på et flatt skjema, og det pekes ut en rute til deg som du må gå for å oppnå de forskjellige målsettingene. Logisk nok, ber ruta deg gå oppover skjemaet, da skal du bevege Jason oppover rommet eller sjaktene, alt etter som. Og befinner du deg i et rom med en gjemt oppgradering i nærheten gjør kartet deg klar over det med å vise et spørsmålstegn i den rubrikken. Spillet aspirerer i så måte til et aldri så lite puzzle-element fordi du veit at det finnes en sårt trengt oppgradering der, men du må bruke tid til å tenke og list til å komme deg til den.

Selve spillet har med andre ord mye fin flyt i seg. Noe prøving og feiling, som det alltid må være, men tiden fra du dør til du får gjøre et nytt forsøk på å skaffe ei oppgradering eller å bekjempe en horde av fiender er såpass kort at alt føles meget avbalansert. Følelsen kan minne om Live-Arcade plattformeren 'Splosion Man, og du har aldri inntrykk av at du sitter fast. Lagring skjer ved at du går inn i enkelte rom (som heldigvis gir deg ekstra helse og ny ammunisjon), men det er lett å glemme å stikke innom disse rommene i farten. Det får du helt sikkert selv erfare.

Det beste fra flere kilder

Du kan til en hver tid forandre vanskelighetsgrad underveis. ChAIR vil nemlig at du skal kose deg gjennom spillet selv om du står fast, eventuelt høyne utfordringen hvis du finner at du briser gjennom altfor lett. Spillet vil appellere til både «casual»- og «hardcore»-spillere.

Tidvis dukker det opp innskyvende oppnåelsesindikatorer som gir deg beskjed om hvordan du ligger an på belønningspoengene, lik Epics egen Gears of War 2. For eksempel titter meldingen «nå har du sparket 4 av 20 Bombaer» frem nederst i høyre hjørne, og gir deg et indikat på hvor mange flere bombaer (små, edderkopplignende roboter) du må gjøre utspill med før du får belønningen. Det er flere av disse, som å ta ut fiender med bare hendene, skyte dem i hodet, eller få dem til å skrike i dødsjamring(!). Tellingen fortsetter selv etter du har oppnådd achievementen, og bærer igjen over på det integrerte, globale lederforumet (og kanskje uante premier som bilder til profilen din og avatarobjekter).

Du får erfaringspoeng for å oppnå delmål, finne oppgraderinger eller filleriste soldater. Systemet minner mye om Rainbow Six: Vegas 2, og for hvert nivå (over femti i tallet) oppnår du større presisjon, utholdenhet og skuddsikkerhet. Disse bærer også over i nye runder av historiemodusen, samtidig med at alle tidligere funnet oppgraderinger (med unntak av kamprustningen som du må samle sammen på nytt hver gang) beholdes. Insentivet er med andre ord stort for å fullføre spillet gang på gang.

Ikke minst kan Shadow Complex skilte med en meget behjelpelig opplæringsdel for nybegynnere, gjemt under «Proving Grounds»-modusen. Spillet har ingen flerspiller, hvilket er helt greit, men under overnevnte meny finner du også såkalte «Challenge Packs» – nedstrippa, overstiliserte baner der du bare kan boltre deg med et arbitrært antall oppgraderinger – hvor du kan konkurrere med verden på hvor mange poeng du klarer å ansamle ved å komme fra punkt A til punkt B. Her må man både være kjapp og stilfull, og enkelte av banene er mye mer utfordrende enn hovedspillet selv. Ikke akkurat «Horde»-modusen (fra Gears of War 2), men man ser lett inspirasjonen. Det følger tre i tallet med på selve spillet, og allerede her aner man konturene av framtidig, nedlastbart innhold.

Konklusjon

Shadow Complex er kanskje den mest imponerende Live Arcade-tittelen til dags dato. Den innehar en kvalitet og et raffinement som overgår ikke bare det Live Arcade tidligere har klart å by på, men også mange butikktitler. På den kritiske side savnes det noe geografisk mangfold og visuell variasjon i spilleopplevelsen, på tross av at ChAIR har prøvd å gi enkelte områder egne temaer og fargefiltre. Men jeg er nok bare skjemt bort av andre butikktitler. Dette er småplukk å regne for, og jeg tar meg i å glemme at sammenligningsgrunnlaget, andre Arcade-spill, slettes ikke klarer å diske opp med samme grafisk storslagenhet som Shadow Complex.

Med ei slik satsing følger det likevel med en «liten» hake i form at stor filplass. Selve nedlastingen er på nesten 900 MB, langt over standarden på omkring 50-200 MB. Uten harddisk kommer du ingen vei, og det strider vel litt mot Arcade-prinsippet?

Jason Flemings eventyr forbedrer til fingertuppene bakgrunnsmaterialet det har tilgjengelig. Dette er en polert «putt inn din favoritt 2D-scroller her»-klone, og appellerer ikke utelukkende til fans av ChAIRs kilder. Kort fortalt oppleves Shadow Complex som en sommerblockbuster av en plattformer med ringvirkninger godt utover 2009, og selv etter de seks til tolv timene jeg brukte på å komme gjennom spillet klarte jeg ikke dy meg fra å fyre opp nok en runde. Andre Live Arcade-utviklere der ute, ta notis. ChAIR Entertainment og Epic Games har funnet opp gullet. Nå må dere finne opp platinaet.

Men hei, CliffyB. Du skjønner at Nolan North begynner å bli litt vel oppbrukt nå?

Shadow Complex kan kjøpes fra Xbox Live Arcade fra og med i morgen, 19. august, og koster 1200 Microsoft-poeng.

1: Side 1
2: Side 2

Les også

Siste fra forsiden