Av de mange todimensjonale plattformspillene på 80- og 90-tallet, var Ninja Gaiden blant de klart mest iøynefallende. Ved siden av å være audiovisuelt enestående, med smekker pikselgrafikk og livlig musikk, kunne spillene være brutalt vanskelige – i en slik grad at de fortsatt står igjen som noen av de mest utfordrende plattformspillene på markedet.
Mye er ved det samme når serien gjenoppstår i 2D etter nesten 33 år. Resultatet er ikke udelt positivt, men det som er av verdi i Ninja Gaiden: Ragebound, det er virkelig, virkelig bra.
Enorm detaljrikdom
I motsetning til den gang, er det ikke lenger Ryu Hayabusa vi spiller som, men i stedet det ufrivillige tospannet Kenji og Kumori – begge ninjaer, men på hver sin side av det moralske spekteret. Når demoner truer med å ta over kloden og veldig magi binder dem sammen, må de finne en måte å samarbeide for å stagge utysket.
Historien er ikke all verden, men figurene og universet er sjarmerende nok til at jeg rekker å føle noe før alt er sagt og gjort.
Det hele presenteres med et herlig stykke pikselgrafikk, med stor detaljrikdom og masse personlighet – til en slik grad at man nesten kan bli litt hypnotisert til tider. Et godt eksempel er hvordan man kan bli stående og se hvordan utviklerne har fått Kenjis sjal til å vaie lekent i vinden, eller måten de største fiendene faller fra hverandre i en dis av blod og bein.
De få mellomsekvensene som er her, formelig oser av stilisert selvtillit; fiendetypene har tonnevis av særpreg; og hovedpersonenes bevegelser har en helt egen visuell følelse.
Variasjonen i baner er riktignok ikke all verden, men likevel er det tidvis stor stas å farte kryss og tvers av et forvrengt japansk landskap. Reisen går fra bråkete byggeplasser og sunkne sjørøverskip, til neonkledde storbykjerner og vannscooter-jakt på bøljan blå.
Det meste har et drag av fargerik sjarm og nydelig nittitalls-nostalgi over seg, og flere ganger underveis tar jeg meg i å tenke tilbake på alt fra Commander Keen til The Lion King.
Lys og mørke
Ragebound er riktignok kneppet mer moderne enn minnene fra barndommen, med langt bedre flyt og et par virkelig fiffige gameplay-løsninger.
At hovedpersonene fysisk er bundet sammen, betyr for eksempel at man besitter to forskjellige verktøykasser. Kenji stiller med katana og talismaner som gir ham uante krefter, mens Kumori kyler kunai-er veggimellom og kan bytte mellom ulike spesialvåpen.
Noen ganger kan man bytte figur tvert, slik som når man må innta en åndeverden for å åpne porter som kun Kumori kan nå fram til.
Ellers er enkelte fiender innhyllet med glødende energi, og hvis man dreper disse med riktig type våpen – indigo for Kenji, purpur for Kumori – bygger man opp krefter som vil hjelpe deg videre i hvert nivå. Å finne og kverke riktig fiende til riktig tid blir da som en tidskritisk gåte i all viraken, og dette er med på å gi spillet litt mer kjøtt på beinet.
Mektig motstand
Det er likevel ikke til å komme utenom at Ragebound med fordel kunne gjort langt mer ut av dynamikken mellom figurene, og rent praktisk er det strengt tatt ikke veldig stor forskjell på spillestilen til de to hovedpersonene.
Flyten kunne også vært enda bedre – på spesielt dette punktet er det flere hakk opp til andre, moderne plattformspill. Først mot slutten av spillet begynner styringen å sette seg i fingrene, og selv ikke da løsner det helt, slik det for eksempel gjør i spill som Hollow Knight og Ori and the Blind Forest.
Noen av de mest forløsende øyeblikkene kommer i møte med spillets sjefsfiender. Disse er ikke bare mektige i all sin pikselerte prakt, men lever også opp til seriens teft for utfordrende oppgjør.
Her får man virkelig kjørt seg, i fektekamp med alskens vederstyggeligheter og mørk trolldom: Kampene er fartsfylte, og fiendene har tydelig angitte angrepsmønstre som det tar tid å lære seg. Dette resulterer i en del frustrasjon og agg, men mestringsfølelsen når man omsider tar rotta på ondskapen er desto større.
Et par av duellene mot slutten av spillet er beint fram enestående.
Årets beste?
Det samme kan sies om spillets musikk, som i all sin enkelhet byr på en rekke helt elleville komposisjoner. Også her oser det av nostalgi og nittitallet, med elektriske rytmer som nær sagt aldri slutter å overraske.
Her er det spor av så utrolig mye forskjellig, og de siste par dagene har jeg febrilsk forsøkt å overbevise både kolleger og venner om at dette er noe de bare er nødt til å høre.
«Final Fantasy på speed»; «Ratchet & Clank på syre»; «Et av årets stiligste lydspor». Den type innsalg.
Jeg har sågar dristet meg til å si at det kan knive om å være årets lydspor. I et år hvor vi allerede har fått musikk i verdensklasse fra spill som Clair Obscur: Expedition 33, Elden Ring: Nightreign og Mario Kart World, sier det seg selv at det er gode skussmål.
Konklusjon
Ninja Gaiden: Ragebound er et fengende frierbrev fra fortiden, og tar oss med på en herlig nostalgisk reise. Her går det i fyrrig pikselgrafikk og leken slåssing, og gameplayet er akkurat interessant nok til å holde meg engasjert i de 7-8 timene handlingen varer.
Jeg skulle helst sett at flyten var enda bedre, med tydeligere forskjell på de to hovedpersonene, mer givende oppgraderinger og flere rene plattformsekvenser.
De enestående sjefsfiendene gjør delvis opp noen av disse svakhetene, men når ting først løsner mot slutten av spillet, er det litt for lite og litt for sent.
Det som derimot imponerer absolutt hele tiden er spillets musikk, et lydspor som rett og slett bare er vilt bra. Dette er alene verdt inngangsprisen.
Ninja Gaiden: Ragebound er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox One, Xbox Series X/S, Windows, Nintendo Switch og Nintendo Switch 2.
