Etter min Tekken-oppvåkning i 2017, har jeg mot alle odds blitt redaksjonens slåssespillalibi. Jeg har dekket det som kan krype og gå siden den gang, og alltid følt at jeg har fått til noe, blitt litt klokere og lært stadig mer om det jeg tidligere hadde ansett som en ganske utilgjengelig sjanger.
Tekken er fortsatt blant mine personlige favorittserier, men modernisering, gode opplæringsverktøy og nydelig grafikk har gjort at både Street Fighter 6 og Dragon Ball FighterZ står igjen som soleklare favoritter fra de siste årene.
Det samme kan ikke sies om den nyeste kamphanen på markedet. Fatal Fury er tilbake etter nesten tre tiår, men henger dessverre igjen i fortiden.
I skyggen av Ronaldo
Det er 26 år siden det forrige spillet i rekken, og Fatal Fury: City of the Wolves smykker seg med å være en trofast videreføring av den historiske spillserien. Veteranene i SNK står fortsatt bak roret, og selv om Fatal Fury har vært i dvale siden 1999, har studioet på ingen måte ligget på latsiden.
I årene som har gått har de skiftet mer og mer fokus til King of Fighters, satt i et annet univers, men med mange av de samme figurene. Typiske gjengangere er Terry Bogard og Mai Shiranui; ikoniske figurer som debuterte i Fatal Fury-universet og som selvfølgelig også dukker opp i City of the Wolves.
Med seg får de 15 andre særinger, hvorav brorparten også har røtter fra Fatal Fury-spillene på nittitallet.
Det er ikke en veldig stor skare, men figurene er i det minste fargerike, med god variasjon i hva slags evner de besitter og hvordan det er å spille som dem.
Rock Howard er for eksempel en ung og fremadstormende jypling, som ligner en blanding av Terry, Geese Howard og Luke fra Street Fighter; Preecha er en nykommer som blander muay thai med sin forkjærlighet for vitenskap; mens Billy Kane er en hardhaus som denger motstanderne sine med en diger kjepp.
Det er flere interessante alternativer når man skal velge kamphane, men også en del litt kjedelige typer i rollegalleriet. Terry og Mai er som sagt ekstremt ikoniske på hvert sitt vis, men en del av de andre figurene er liksom bare med. Tizoc er den typiske wrestleren med dyremaske, Hokutomaru er en sedvanlig rampete ninja, mens B. Jenet stiller med absurd utringning, ramsalte rumpeangrep og slengkyss.
Det føles videre merkelig at det allerede begrensede utvalget har valgt å gi plass til to besynderlige gjestefigurer fra start: den svensk-bosniske DJ-en Salvatore Ganacci og fotballproff Christiano Ronaldo. Førstnevnte ender opp som en litt artig tullefigur, mens sistnevnte fremstår som et rent markedsføringsstunt som gir meg vondere og vondere smak i munnen jo mer jeg tenker på det.
Dybde uten drahjelp
Selve slåssingen fungerer likevel godt. Kampene har en finfin rytme, og bærer preg av at det lønner seg å være aggressiv. Man har kun fire direkte angrepsknapper å forholde seg til, men det er desto flere triks og evner man må forstå seg på for å sette sammen angrepskomboer.
Spillet kaster om seg med begrep som «feint», «brake» og «REV», og bare noen av disse forklares skikkelig i selve spillet.
Opplæringsdelen er nemlig noe av det svakeste jeg har sett på en stund, og står i stor kontrast til for eksempel Street Fighter 6. Det spillet klarte både å beskrive de forskjellige mekanikkene i klare trekk, i tillegg til å ha dyptgående guider dedikert til hver enkelt figur.
Noe lignende kan man bare drømme om i City of the Wolves, og det er også litt av grunnen til at jeg selv etter over en uke med testing fortsatt ikke vet forskjell på «REV Accel» og «REV Blow».
Det er mye å sette seg inn i og helt klart mye dybde, men spillet gir meg absolutt ingen håndsrekninger underveis. Jeg er på ingen måte fremmed for å tillære meg kunnskap gjennom blant annet guider på YouTube, men det skal liksom ikke være nødvendig å hoppe gjennom så mange ringer for å få til noe som helst.
Mislykket moderniseringsforsøk
En del er riktignok overførbart fra andre slåssespill, og særlig hvis man har spilt Street Fighter 6. Også her er man rustet med kompakte komboer og muligheten til å kansellere angrep for å aktivere stadig kraftigere superangrep.
Det er likevel ikke helt likt Capcoms favoritt, og allerede fra første sekund bak spakene merker jeg at City of the Wolves mangler noe av den umiddelbare brukervennligheten. For meg personlig er mangelen på et alternativt, «moderne» kontrollsystem størst.
Også her var Street Fighter 6 en klar ledestjerne, hvor spillere kunne velge å sløyfe de mest avanserte stikkebevegelsene til fordel for å gjøre mindre skade. Det fungerte utmerket, til en sånn grad at kampene fortsatt føltes rettferdige og uten at jeg som spiller mistet noen form for mestringsfølelse.
Årets Fatal Fury prøver seg på en lignende vri i form av «Smart Style», men mislykkes totalt i forsøket. Her får man i stedet servert et avstumpet og utrolig lite tilfredsstillende kontrollsystem, hvor man sitter igjen med en brøkdel av de mulige angrepene. Ja, man får lettere tilgang på spesialangrep, men kan også «mashe» én knapp for å utføre de samme kjedelige komboene om og om igjen.
Og da må man liksom prøve seg på den «vanlige», klassiske styringen, med både kvartsirkler og «dragon punch»-bevegelser. Det går på sett og vis, og i løpet av testingen har jeg blitt bedre og bedre på utførelsen av både spesial- og superangrep, men det tilfører samtidig et nytt lag på toppen av det som allerede er et ganske avansert slåssespill.
Å sette sammen lengre komboer kan jeg se langt etter, uten at dette har vært en umulighet i noen av de andre slåssespillene jeg har testet de siste åtte årene.
Utkonkurrert på de fleste punkter
Mange av disse andre spillene ga meg stadig insentiv til å bli bedre, utforske mer og lære hvordan spillet fungerer. Til sammenligning er det vanskelig å finne grunner til å fortsette å spille City of the Wolves.
Det er actionfylt og eksplosivt, men har ikke spesielt pen grafikk, slik som i Guilty Gear -Strive-. Spillet lar meg pynte på de forskjellige figurene med nye farger, men det fremstår som en dårlig spøk sammenlignet med designvariantene i SoulCalibur VI. Fatal Fury-universet har historier det er interessant å utforske i større grad, men spillet er ikke i nærheten av å sette sammen en givende enspillermodus slik jeg fikk i Mortal Kombat 1.
Om noe, er det i hvert fall lett å finne kamper på nettet, og nettkoden har foreløpig fungert godt. Heller ikke her er spillet uten feil, slik som tydelig ujevn «matchmaking» – hvert fall nå i starten – men det er likevel mulig å finne både action og adrenalin når man først får en jevn duell i fanget.
Den rockete jazzmusikken er heller ikke å forakte.
Sånn sett lykkes spillet delvis, og i likhet med alle andre slåssespill er det selvfølgelig gøy å knive med venner og bekjente på delt skjerm.
Konklusjon
Fatal Fury: City of the Wolves er et fargerikt og slagkraftig slåssespill som byr på en del moro i godt lag. Noen av figurene har en ikonisk schwung over seg, og det er stor variasjon i det ellers ganske beskjedne rollegalleriet. Selv om jeg godt kunne spart meg for både Ronaldo og svensk-bosniske DJ-er.
Man merker fort at dette er et slåssespill av den gamle skolen, spesielt i den forstand at det på ingen måte er egnet for nybegynnere. Spillet har en mer eller mindre ubrukelig opplæringsdel og et dårlig alternativ til Street Fighter 6 sitt moderne kontrollsystem. Selv etter godt over et dusin timer bak spakene føler jeg fortsatt ingen tydelig mestring over kampene, og dårlig «matchmaking» hjelper på ingen måte på selvtilliten.
Det er ingen tvil om at spillet er mekanisk sterkt, med enorm dybde for de som har enda sterkere kjennskap til sjangeren.
For min del blir det likevel for utilgjengelig – der jeg i andre tilfeller har fått til noe ved å prøve meg fram eller leke meg i historiedelen, klarer City of the Wolves rett og slett ikke å engasjere på samme måte.
Jeg får glimt av adrenalin når jeg en sjelden gang klarer å aktivere et par spenstige utfall etter hverandre, og det er selvskrevet moro å denge kompiser på delt skjerm. Men samtidig er det lite som motiverer meg for å fortsette når opplevelsen er så lite tilgjengelig, så lite brukervennlig.
Da er det mye mer fristende å gå tilbake til Street Fighter 6 og Tekken 8.
Fatal Fury: City of the Wolves er tilgjengelig på PlayStation 4, PlayStation 5 (testet), Xbox Series X/S og Windows.
